Sumaya blir redaktør:
– Innvandrere er folk flest

Da nyheten om at Sumaya Jirde Ali skulle ta over jobben som ansvarlig redaktør i Fett kom, stod mediene i kø for å intervjue henne. Å være i medienes søkelys har hun vært før, men denne gangen var hun ikke forberedt på all oppmerksomheten.

– Det har vært ekstremt travelt, sier hun og åpner døra inn til det lille mørke redaksjonslokalet i Kingos gate.

Det som er hovedkvarteret til den feministiske blekka, er også bakrommet til det feministiske og litterære kollektivet Kingos 4.

– Det er overveldende og viktig at så mange vil snakke med meg, men det tærer på. Jeg har blitt vant til at det går i bølger, at jeg er intenst mye synlig i perioder, men nå hadde jeg planlagt at det skulle være stille, litt sånn dødlyd på sykehuset stille, sier hun og ler.

For mange er Ali kjent som debattant, poet og forfatter. At det er hun som har tatt over denne redaktørstolen er ikke tilfeldig. Det er her hun føler seg hjemme. Hun har skrevet for Fett i en årrekke, og har alltid følt en spesiell tilknytning til tidsskriftet.

Hun søkte på jobben for å være i bakgrunnen. Hun var lei av å være student, lei av å representere, lei av å prate fra kroppen, og lei av å være den offentlige versjonen av seg selv.

– Det er det som er interessant, jeg har fått et lite sjokk. Tanken var jo at jeg skulle være backstage, jeg skulle ikke være så synlig selv, sier hun og ler.

Ansvarliggjør de ekstreme stemmene

Fett har i mange år vært en premissleverandør til det norske ordskiftet. Ali ønsker at tidsskriftet skal bli en tydeligere og større aktør i samfunnsdebatten, og peker mot Samtiden som inspirasjon.

De fikk Jon Helgheim og Marthe Valle til å skrive brev til hverandre. Hun har engasjert seg mye i flyktningkrisa, han er Frp-politiker. Den type samtaler ønsker Ali å se mer av.

– Jeg ønsker at folk som ellers ikke prater sammen skal møtes.

– Media blir ofte et mikrofonstativ for ytre høyre og ekstreme røster, de er kontroversielle, og det gir klikk, sier hun og retter seg opp i stolen.

– Jeg ønsker at vi i Fett gjør det ved å ansvarliggjøre folk, ved å sette tydelige grenser, sier hun og utdyper:

– For et par måneders siden hadde Dagbladet et intervju med en dame som hetset meg. Da de først tok kontakt tenkte jeg nei, dette vil jeg ikke være med på. Men jeg ble overrasket da jeg fikk se saken. Hun ble ansvarliggjort uten å bli romantisert. De spurte henne rett ut hvorfor hun hadde skrevet det hun hadde skrevet. De tok henne på alvor. Det savner jeg, for om man skal gi plass til ekstreme stemmer, må man ta dem på alvor. Hør dem ut, men gjør det med en kritisk mine, ikke vær et mikrofonstativ.

– Vit hvem de er og hva de står for, og få det fram. Ikke lag en falsk balanse, det er ofte det som skjer.

Da Ali begynte å skrive sa engelsklæreren hennes at hets og sjikane var en del av gamet, noe hun bare måtte tåle.

– Mange tenker nok at om du stikker ut hodet har du på mange måter bedt om å få hets og sjikane. Det er en tafatt aksept om at det er normalen , det er jeg ikke med på, sier hun bestemt.

– Når jeg reiser rundt og har hatt samtaler om ytringsfrihet og hets er det mange som sier trollene er i mindretall, at de ikke representerer Norge, men ved å si det tilsidesetter de dem som om de ikke er en del av samfunnet, som om deres holdninger ikke ikke gjennomsyrer samfunnet vårt, sier hun og legger til:

– Jeg misliker det sterkt når hetsere blir kalt «troll», de er jo mennesker!

Mangfold krever innsats

Selv har hun brukt tid på å bli kjent med sine egne blindsoner. Å gå ut av sin egen komfortsone er en øvelse hun etterhvert har blitt vant til.

– Jo, jeg har også egne skylapper. Jeg kritiserer ofte hvit feminisme og næringslivet. Vi har hatt mange «hvit mann»- debatter. De er viktige, men det finnes også andre identitetsmarkører. La oss prate mer om universell utforming og aldersdiskriminering.

– Det vil jeg gjerne etterstrebe, og jeg vil gjerne at Fett skal ha rom for flere stemmer, men det er ikke alt vi får inkludert, det vet jeg jo.

Å øke mangfoldet i mediebransjen stod sentralt under Norsk journalistlags landsmøte i år. Nå er en egen mangfoldsplakat på vei.

LES OGSÅ:

Norske mediehus: Kun fem prosent mener de har høy grad av flerkulturelt mangfold

Ali mener det ikke er så mye som skal til for å øke mangfoldet i mediebransjen, men det krever en innsats. Hun oppfordrer journalister til å bli flinkere til å se forbi sitt eget nettverk, samtidig mener hun det er redaksjonene og ledelsen som til slutt står med hovedansvaret for å utvide kildebruken og se på sammensetningen i redaksjonen.

– Prat med innvandrere. Ikke bare når det er snakk om innvandrerrelaterte saker. Innvandrere bryr seg om skatt, de bryr seg om abort og miljø. Du finner jo sikkert en pakistaner som er like provosert av ulv, bil og bompenger som... sier hun og tar en pause før hun legger til:

– Innvandrere er folk flest, dra ut og hent dem, snakk med de ulike miljøene, prat med folk, hvem er det vi når ut til, hvordan kan vi nå ut til dem.

– Se på ansettelsesforholdene deres. Mange aviser gir seg selv en klapp på skuldra fordi de skriver i utlysninger «kvinner og folk med minoritetsbakgrunn oppfordres til å søke». Og så «nå har vi gjort nok, vi skrev det og vi kan ikke for at folk ikke søkte», sier hun engasjert.

Frihetskamp kommer fra kroppen

Ali har selv kjent på kroppen hva det vil si å delta i den offentlige debatten. I 2019 ble hun sykemeldt på grunn av presset og hetsen hun opplevde.

For to år siden ble en kvinne dømt til betinget fengsel etter å ha kalt Ali for «korrupt kakerlakk» i Facebook-gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug»

– En ting som frustrerer meg er at i norsk offentlighet prater man om identitetspolitikk som et skjellsord, man prater ned følelser. De fleste frihetskamper kommer jo fra kroppen, sier hun.

– Man ser på følelser, og emosjonell motivasjon og engasjement, som sekundært til rasjonalitet og fornuft. Det er derfor mange av disse diskusjonene og debattene går i klinsj, for på den ene siden har du folk som bedriver en intellektuell øvelse. På den andre siden har du de som kjenner disse fenomenene på kroppen.

Vi stopper for å ta bilder utenfor Kingos gate 4, men blir avbrutt flere ganger, for alle kjenner Ali og alle vil ha en bit av henne.

Hun er på vei videre. Dagens Næringsliv har ringt og vil gjerne intervjue henne. Planen hennes om å være usynlig gikk visst i vasken denne gangen og.

LES OGSÅ:

Ny undersøkelse: Kun 27 av 4000 avisartikler handlet om minoritetskvinner