Ny undersøkelse: Kun 27 av 4000 avisartikler handlet om minoritetskvinner

I mange år har VG-journalist Shazia Majid gått rundt med en tanke. Hun har fulgt mediedekningen av minoritetskvinner, sett kvinne etter kvinne dukke opp i media for så å forsvinne etter et par år.

Hva skjer med dem og hvorfor blir de borte?

I 2019 fikk hun støtte fra Fritt Ord for å reise til Reuters Institute i Oxford med 4000 artikler i bagasjen. I løpet av England-oppholdet ble tanken til et unikt forskningsprosjekt i norsk målestokk.

Hvor er sakene?

På Skup-konferansen i dag legger hun fram resultatene. De var verre enn hun fryktet. For i de 4000 tilfeldig utvalgte artiklene fra VG og Aftenposten, var det kun 27 som omtalte eller siterte minoritetskvinner.

– Jeg hadde en forventning om at jeg skulle finne at cirka fire prosent av artiklene var om minoritetskvinner, men at resultat var under én prosent hadde jeg aldri trodd, sier hun til Journalisten.

– Jeg åpnet artikkel etter artikkel og fant ingenting. Jeg begynte å blir stressa, hvor er sakene om minoritetskvinnene? forteller Majid.

– Det er ikke noe doktorgrad jeg har skrevet, og jeg har ikke gjort all den jobben for å få anerkjennelse fra akademikere, jeg har gjort det fordi jeg mener det er viktig for mediebransjen.

Målet med prosjektet har vært å belyse problemet. Samtidig vil hun at det skal føre til endringer.

Kvinner ble ikke talt

Majid er utdannet økonom og journalist. I 2019 debuterte hun som forfatter med boka «Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner». Boka vant Bokhandelens sakprosapris samme år, og ble nominert til Brageprisen og Littertaurkritikerprisen.

Da hun researchet boka fant hun ut at minoritetskvinner ikke ble talt i Norge før i 1977.

Det eneste beviset på kvinner med etnisk minoritet i statistikken var en tabell med navnet «Utlendinger som arbeider i Norge 31. august 1971 etter yrke og
statsborgerskap». Den inneholdt to kolonner, den ene kalt «total» og den andre «Hvorav menn».

Forskjellen mellom disse to tallene var kvinnene.

Den aller første gang minoritetskvinner ble anerkjent av Statistisk sentralbyrå (SSB) med en egen kolonne var i 1977.

«Hvis du ikke telles, er det som om du ikke eksisterer. Når du ikke blir sett og ikke dokumentert, vil ikke myndighetene lage retningslinjer for gruppen din. Forskere vil ikke få midler til å gjøre undersøkelser, publikum vil ikke reagere og kreve endring», skriver hun.

Majid trekker frem det patriarkalske samfunnet i Norge på den tiden som en forklaring. Innvandrerkvinner ble sett på som vedheng til ektemannen. Var du ikke med ektemannen kastet de deg ut av Norge.

Kvinnene ble ofra for patriarkalske strukturer både hjemme og ute.

– De aller første sakene om minoritetskvinner er det kvinnelige journalister som skriver, det viser verdien av kvinner i redaksjonene og derfor også verdien av etniske minoriteter i redaksjonene.

Ingen livsstilssaker

Av de 27 sakene hun fant var 33,3 prosent eksternt meningsinnhold, nyhetssaker stod for kun 22 prosent av funnene.

Ikke en eneste av utgavene hun analyserte hadde en etnisk minoritetskvinne på forsiden, det fantes heller ikke en eneste livsstilshistorie som nevnte, avbildet eller siterte en norsk ikke-hvit etnisk minoritetskvinne.

– Fordi noen få unge, pene, kvinner har fått så vanvittig mye oppmerksomhet, har det kamuflert hvor utrolig dårlige vi er på å dekke minoritetskvinner. De normale livene til kvinner med etnisk minoritet er helt fraværende i Aftenposten og VG, forteller hun.

Betaler en høy pris

I oppgaven har hun dybdeintervjuet Nancy Hertz og Sumaya Jirde Ali. De forteller hvor vanskelig det har vært å være eksponert i media.

Her komme vi til sakens kjerne for Majid, for både Hertz og Ali bekrefter tanken hun har hatt om hvorfor minoritetskvinner forsvinner fra media etter et par år i rampelyset.

– Når du leser hva de forteller, hvor utrolig stor pris de har betalt, sier hun og stopper opp. For dette blir personlig for Majid.

– Ali har ofte sagt: Jeg har ikke lyst til å skrive, men jeg gjør det allikevel fordi det er ingen andre som gjør det.

– Kvinnene hopper i det for sakens skyld, de ofrer seg selv, sin sikkerhet og trygghet. Det er en tung bør å bære å være den ene som folk har forventninger til.

Majid fortsetter:

– Nå har vi lent oss på sårbare og sterke kvinner som har ofret seg for saken, det er sånn vi har fått lovendringer og handlingsplaner om sosial kontroll og tvangsekteskap. Vi må se et mer sammensatt bilde av den etniske minoritetskvinnen, ikke bare heltinnene.

Kampsak

Majid er klar over sin egen maktposisjon som kommentator i VG. Selv om hun også har følt mye på presset av å være den eneste kommentatoren med minoritetsbakgrunn, har hun vært veldig opptatt av å ikke være en «innvandrerjournalist».

LES OGSÅ:

Shazia Majid blir kommentator i VG

– Det er ingen som vil være maskoten, men jeg innser jo min styrke og jeg har en kampsak. Jeg er i denne bransjen og føler jeg har et ansvar for å ta dette opp, forteller hun.

Løsningen på problemet er ikke så langt unna, ifølge Majid.

– Vi må gjøre etniske minoritetskvinner av alle mulige slag så normalt at folk ikke får hakeslepp når en stakkars kvinne sier noe i avisen, sier hun.

Det er er rett og slett normalisering som må til.

Ifølge Majid gjelder det for media å være bevisst. Bruke illustrasjonsbilder, skrive hjemmehos-reportasjer, mat- og reisereportasjer med og av folk med ikke-hvit bakgrunn.

– Og bryllupsreportasjer!

– Bryllupsmarkedet som pakistanere har her i Oslo er jo crazy. Du får så bra reportasje, og ikke minst fantastiske bilder. Det hjelper ikke å si at nå må vi bli bedre, vi må si hvordan skal vi bli bedre, det krever en bevisst satsing.

Grooming

Mangfold i redaksjonene og mangfold i avisspaltene henger tett sammen. Majid trekker frem mangel på kildetilgang som en av årsakene til mangelen på saker om minoritetskvinner.

–Vi har ikke tilgang, vi har ikke kunnskap, vi har ikke språkene. Hvis du får mangfold inn redaksjonene, vil de komme med helt andre historier og ha et annet blikk på ting.

Det er også problematisk at mediene får inn journalister med minoritetsbakgrunn på grunnivå, som vikarer i redaksjonene, men klarer ikke å bygge dem opp til mellomleder- eller redaktørnivå, mener hun.

– Det er ingen som kommer inn i en redaksjon som en født leder, det er alltid en investering som må til.

– VG har over tid satset på kvinner og løftet dem opp til mellomledernivå. De bygger dem opp og gir dem utfordringer, de groomer dem. Den groomingen trenger vi for minoriteter også, sier hun før hun avslutter:

– Jeg tror og håper at bransjen tar ballen, og gjør noe med det - for det er kjempeenkelt å fikse. Men det krever en helt klar ledelse og investering.

Majid avslutter rapporten sin med et spark til egen arbeidsgiver:

«VG og Aftenposten har et stort potensiale. De har ressurser til å øke representasjonen av etniske minoriteter. Som de mest økonomisk robuste, anerkjente avisene i landet, er dette deres tid og mulighet til å lede an.»

Les artikkelen til Majid i sin helhet her: «Under represented and overexposed, Norway has news problems»

LES OGSÅ:

VGs sliteseier: – Det høres ut som vi har vært gjennom dét helvetet, men det var vi nesten