Kadafi Zaman om «tastaturkrigerne»:
– Jeg tror mange av dem hadde pisset på seg dersom de hadde opplevd hvordan verden er der ute

De siste tjue årene har TV 2s Kadafi Zaman rapportert fra katastrofer, kriser og konflikter i Norge og verden over.

Nå er han aktuell med boken «Den norske drømmen. Fra Punjab til TV 2», som blir utgitt av Kagge Forlag i andre halvdel av september. Her forteller han om opplevelser knyttet til reporteryrket.

– Folk trenger å få mer innblikk i hvordan journalister jobber ute i felten. Jeg tror denne boken blir interessant nå, i en tid der vi opplever en stor grad av angrep mot pressen, sier Zaman til Journalisten.

Tjue år i felt

Boken er todelt. Den handler i første omgang om hans oppvekst og pakistanske røtter og om tilfeldighetene som førte han inn i journalistyrket. I tillegg forteller han om livet som reporter, reisene, trusler han har mottatt og risikoen han har opplevd ute på oppdrag.

Zaman begynte innsamling av materiale til boken for flere år siden, men fikk først tid til å grave i eget liv, og skrive boken, da pandemien inntraff og arbeidshverdagen i TV 2 ble mindre hektisk.

– For meg har dette vært en oppfriskning av all journalistikk jeg har drevet med, sier han.

Fra Pakistan til Norge

En viktig historie som skildres i boka, handler om Zamans tilhørighet til Pakistan og Norge.

Zamans far kom til Norge i 1970 med den store bølgen av arbeidsinnvandrere fra Pakistan. Der var han bondesønnen og statsviter, og gikk arbeidsløs i fem år før han valgte å flytte fra landet. To år etter ankomsten til Norge kom hans kone etter, og de flyttet sammen til Lier i Buskerud.

– Familien min snakker veldig varmt om de menneskene de møtte da de kom hit, og om hvor snille og hjelpsomme folk var. De fikk jobb med en gang og opplevde hverken rasisme eller diskriminering, forteller Zaman.

Han mener det finnes for lite litteratur om den store innvandrerbølgen fra 70-tallet. Derfor ønsker han å få frem detaljene fra foreldrenes livserfaring og reise fra Pakistan til Norge, i håp om å bidra til økt kunnskap om innvandring og integrering.

– Som reporter har jeg dekket saker om innvandring gjennom tjue år, avslørt tvangsekteskap, æresdrap og gjenger. Så jeg vet at ikke alle andregenerasjons-innvandrere har hatt en like bra oppvekst. Men i boken er det min personlig beretning som kommer frem, og jeg mener det store bildet er positivt, sier han.

Selv om Zamans foreldre lengtet etter hjemlandet, var de opptatte av å bli godt integrert i Norge. Familien snakket urdu i hjemmet og foreldrene oppmuntret barna til å være stolte av sine pakistanske røtter.

Utenfor hjemmet skulle de derimot dyrke den norske kulturen.

– De gjorde at vi fikk et trygt fundament. Jeg var den eneste med innvandrerbakgrunn på barneskolen, og det var noen få andre på ungdomsskolen, men jeg følte meg aldri annerledes. Foreldrene mine bidro på dugnader og kjørte meg til fotballtreningen som alle andre.

Slapp unna kostskole

For å fortelle historien om sin bakgrunn, har Zaman tatt et dypdykk i slektshistorien sin.

Han oppdaget blant annet at foreldrene hadde planlagt å flytte tilbake til Pakistan da han var ti år gammel. Planen var at han skulle gå på en elitekostskole i Lahore.

– De hadde funnet leietakere for leiligheten i Norge og bestemt seg for å flytte. Jeg er ekstremt glad for at de ombestemte seg i siste liten. Livet mitt ville sett veldig annerledes ut om jeg hadde gått på den skolen.

I boken takker Zaman sin foreldregenerasjon, som forlot alt og valgte Norge for å gi hans generasjon et liv full av muligheter.

– Jeg føler at min pakistanske bakgrunn er en viktig del av min identitet, og at livet har gitt meg mange muligheter og få begrensninger. Dette er et fint signal for dem som vokser opp med multikulturell bakgrunn i dag: vær stolt av den du er, og bruk bakgrunnen din til noen positivt. Det åpner mange dører – det gjorde det i alle fall for meg, sier han.

Reporter ved tilfeldigheter

Det var tilfeldigheter som førte Zaman inn i journalistikken. Etter videregående begynte han på ingeniørstudiet og droppet ut. Deretter gikk han inn i politikken og kjempet om en stortingsplass.

– Jeg tapte med ti stemmer på nominasjonsmøte i Buskerud. Hadde jeg fått de ti stemmene hadde jeg havnet på Stortinget og ville i så fall ikke blitt journalist.

Zaman var vikar i Stavanger Aftenblad da 9/11-terrorangrepet skjedde i New York. Han fikk et brennende ønske om å dekke krigen mot terror, mannet seg opp og spurte redaktøren sin om å bli sendt på utenlandsoppdrag i konfliktområdet mellom Afghanistan og Pakistan.

– To dager senere ble jeg sendt på oppdrag. Det var min første utenlandstur som journalist. Jeg husker at da vi landet i Dubai, så kjøpte jeg meg en journalistvest, skjerf og solbriller, slik som journalistene på TV var kledd i. Jeg skulle se tøffere ut enn jeg var, sier han.

Arrestert og slått

Siden krigen mot terror har Zaman dekket en rekke historisk viktige hendelser: Den arabiske våren, tsunamien i Indonesia, flyktningkrisen i 2015 og 22. juli. Han har også dekket nyheter i Brasil og Iran, og lett etter Martine-drapsmannen i Yemen.

Zaman har tidligere fortalt om da han ble arrestert og banket opp i Pakistan etter å ha rapportert fra en politisk demonstrasjon i 2018, uten tillatelse fra de lokale myndighetene. Denne historien er kun én av mange han forteller om i boken.

– Jeg forteller også andre historier som er sterkere enn denne episoden. Det kommer mange heftige historier som jeg aldri har fortalt tidligere og som ikke er kjent for offentligheten, sier han.

Men arrestasjonsopplevelsen satte inntrykk på Zaman.

– Det er en av de verste, og jeg trodde virkelig på et tidspunkt at jeg skulle dø. Når jeg ser tilbake på den hendelsen forstår jeg at det gjorde ekstra vondt fordi jeg er så glad i det landet, men da jeg satt på cella følte jeg meg som en utlending. Det at jeg kunne språket og så ut som en pakistaner, hadde ingenting å si.

Der og da var Zaman forbannet over hele situasjonene, forteller han. Men etter hvert klarte han å sette situasjonen i perspektiv. Han tenker på journalistene og fotografene som trosser totalitære myndigheter på daglig basis, og har stor respekt for dem.

– Jeg har arr på ryggen, men de får jo juling hver dag. Trosser de myndighetene kan de miste annonseinntekter, oppleve sensur og brannbomber, og de blir banket, kidnappet og truet.

Hyller pressefriheten

Zaman mener nordmenn bør sette mer pris på den nasjonale pressefriheten vi har i Norge. Særlig i en tid der en del av befolkningen er skeptisk til pressen.

– Jeg tror det er viktig for nordmenn å forstå at norske redaksjoner gjør en innsats, at oppdragene de utfører ikke bare er risikofrie og at pressefriheten ofte blir tatt for gitt. Særlig av tastaturkrigerne, som stadig kritiserer pressen. Jeg tror mange av dem hadde pisset på seg dersom de hadde opplevd hvordan verden er der ute, sier han.

– Jeg håper mange av dem leser boka og får en bedre forståelse av hvordan pressen jobber, tilføyer han.

Til tross for arrestasjonen i Pakistan, er Zaman klar for å dra tilbake.

– Det som skjedde, skjedde. Jeg er ferdig med det. Hadde det ikke vært for korona, så ville jeg ha dratt tilbake allerede, sier han.

– Så kan jeg innrømme at jeg blir dratt mot spenning. Men litt action i små doser er greit, i Pakistan ble det for mye den gangen.

Heftige trusler

Et annet sentralt tema som blitt tatt opp i boken, er de mange alvorlige truslene som Zaman har mottatt i løpet av tjue år i bransjen. Han syns det er et tema som er vanskelig å snakke om, men i boken utbroderer han truslene i detalj for første gang.

– Man trenger ikke å bo i diktaturer eller totalitære regimer for å oppleve at journalister møter motbør. Vi opplever å få alvorlige trusler her i Norge også, fra alle typer miljøer. Jeg tror leserne kan bli overrasket over hvor heftig det kan være til tider, sier han.

Befolkningen trenger å forstå at når redaksjonene setter søkelys på kriminalsaker, gjenger, terror og ekstremismer, så kan det få konsekvenser, mener Zaman.

– Da er det viktig med sterke redaksjoner som ikke bekker unna, og at reporterne får støtten de trenger fra medarbeiderne sine. Man orker ikke å dra ut i krigen alene, uten noen i ryggen, sier Zaman.

LES OGSÅ:

– Mange, særlig de yngste, følte seg presset til å snakke med journalister