Det ble ingen kampanjejournalistikk ved fjorårets bispevalg i Oslo i Den norske kirke. Grunnen var trolig at fire av fem kandidater stod for et homofilisyn som en avis som Aftenposten kunne slutte seg til. Dermed blir nok avisens bispekampanje i 1997 for Gunnar Stålsett, den siste, og dermed historisk.
Nå var det ikke helt opplagt at ikke noen ville sette i gang en åpen kampanje for en av de fem kandidatene ved bispevalget i 2017. Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes mente at hvis Sturla Stålsett, sønn av tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett og fru Unn, sa ja til nominasjon, ville han bli valgt. Men det var så menn ikke opplagt at han ville vinne, blant annet fordi det var vel kvalifiserte kvinnelige kandidater. Ingen omfattende aviskampanje ble satt i gang. Og Sturla Stålsett ble ikke biskop.
Aftenposten og Kurt-Johnny Olsens kampanje for Gunnar Stålsett i 1997 ble lagt merke til i journalistikkens fagmiljøer. På et kurs på Institutt for journalistikk ble Olsens blanding av reportasje og kommentarer, drøftet. Og en mediehøgskole ba om å få tilsendt en artikkel jeg skrev i 2002 for å bruke den i undervisningen. Det kan også nevnes at flere personer tok forholdet opp med Aftenpostens ledelse.
Ukritisk
Om Stålsett skriver han at «han har den egenskap at han setter seg mål ingen tidligere har klart å gjennomføre, og gjennomfører dem før andre helt har skjønt hva som foregår». Og mens hans motkandidat Odd Bondevik blir karakterisert som svak kirkepolitiker, får Stålsett karakteristikken betydelig kirkepolitiker. Bondeviks internasjonale erfaring som misjonsprest i Japan i flere år og generalsekretær i Misjonsselskapet, blir så langt jeg kan se omtrent bare nevnt i en faktaspalte. I forbindelse med at Olsen nevner noen av Odd Bondeviks gode sider, legger han raskt til at de samme kvaliteter har også Stålsett, foruten at Stålsett har erfaring som internasjonal kirkeleder. Som om Bondevik ikke hadde internasjonal erfaring.
Og da Stålsett er utnevnt, karakteriserer Olsen han som ENESTE kandidat med «bred internasjonal erfaring». En generalsekretærstilling i et misjonsselskap som har arbeid i flere land, foruten internasjonale verv, teller ikke når Olsen sammenligner med en kapasitet som Stålsett.
Nær kontakt
Kontakten mellom Olsen og Stålsett var meget god og nær. Men det er ikke alltid Olsen har vært først med å bringe videre hva Stålsett står for. I intervjuet som kom i Aftenposten dagen etter at Stålsett var utnevnt til biskop, heter det som svar på spørsmål om homofile som lever i partnerskap skal få adgang til å bli prester, kateketer og diakoner: «Man starter ikke samtalene med ferdige konklusjoner. Derfor vil det ikke være riktig av meg å svare på det spørsmålet».
Og journalist Olsen slo seg til ro med det. Men det gjorde ikke Dagbladet noen timer senere. Da var presset stort for at Stålsett skulle stå fram med sitt syn på å ansette homofile i partnerskap som prester. Stålsett svarte da ja på spørsmål om han vil gå inn for å likestille homofilt samliv med heterofilt samliv i Kirken. I valgdebatten hadde Stålsett bestemt avvist å svare på hvor han stod i dette spørsmålet.
Etter å ha gjennomgått en rekke artikler Olsen skrev, kan jeg ikke finne at han hadde med noe om en eneste negativ side ved Stålsett. Han kunne referere til kritikk mot Stålsett, men da påtok Olsen seg forsvarerens rolle ved å si at «kritikken var tilbakevist». Og kritiske spørsmål til Stålsett er like fraværende som slike en gang var i Pravda. «Panegyrisk» kalte biskop emeritus Per Lønning Olsens innsats for Stålsett.
Kurt-Johnny Olsen så uten tvil sin oppgave som viktig. Det er neppe grunn til å betvile at han så biskop Stålsett som en meget betydningsfull person for Den norske kirke. Han så Stålsett som en døråpner og en som gir folk et mer positivt syn på kirken. I den vurdering har Olsen mange med seg.
Men det er verd å merke at VG på lederplass 9. desember 1997 gikk mot Stålsett som biskop. Avisen ga uttrykk for skepsis mot «forsøket på å leke kirkelig utenrikspolitikk med kommunister» og anbefalte Odd Bondevik som «solid og troverdig» selv om avisen mente han var for teologisk konservativ.
Knallhard kritikk
I desember 2001 ordinerte biskop Gunnar Stålsett en prest som lever i homofilt partnerskap. Det hadde aldri tidligere skjedd i Den norske kirke. Kirkemøtets vedtak om saken sa nei til at det kunne gjøres.
Kritikken mot Stålsett var knallhard. Biskop Finn Wagle kaller handlingen beklagelig, ordinasjonen strider både mot Kirkemøtets og bispemøtes vedtak. Stålsett hadde heller ikke informert de andre biskopene om at han ville gjøre det.
Heller ikke Menighetsfakultetet var informert. De skulle delta ved ordinasjonen fordi en av de andre som skulle ordineres, var tidligere MF-student. Representanten for MF trakk seg da dette forhold ble kjent tre timer før ordinasjonen.
Biskop Olav Skjevesland følger opp Wagles kritikk og kaller det en illojal handling (Vårt Land 22. 12 2001). Det samme mener biskop Kvarme. Biskop Hagesæther kaller det beklagelig.
Kirkerådsleder Gunvor Kongsvik sier til Dagen 22. des. at dette virker oppløsende på samholdet i kirken. «Derfor er det en alvorlig handling det Stålsett nå har foretatt». Til Vårt Land sier hun at han opptrer ukollegialt.
Tiet
Flere andre, biskoper så vel som organisasjonsledere, uttalte seg i samme retning.
Aldri har vel bispekollegaer gått så knallhardt ut offentlig mot en kollega. I Aftenposten kom det ikke et ord om kritikken.
Men tausheten om Stålsett ble brutt søndag 30. desember. Da hadde Kurt-Johnny Olsen en artikkel kalt «Skepsis til Stålsett snudd til anerkjennelse». I artikkelen heter det blant annet: «Oslo-biskopen har etter hvert utviklet seg til å bli stadig mer samlende, også på Kirkemøtet. Han er aktiv, men mer appellerende til vedtak som kan samle enn tilfellet var i de første møtene han deltok på!» Dessuten: «I dag er de fleste biskopene begeistret i sin omtale av Oslo-bispen.»
Ikke et ord, ikke et eneste, om bispekollegaenes og kirkerådslederens knusende kritikk av Stålsett for å splitte og være illojal. Her står det motsatte av det Kongsvik oppfatter biskopen som. At Olsen dessuten tar med at Stålsetts teologiske kompetanse har bidratt til å heve bispekollegiet «mange hakk», kan også nevnes. Men her er Olsen beskjeden på egne vegne, for han henviser til «sentrale kilder» hvem det nå er.
Neppe noen gang har en journalist i noen artikkel gjort mer for at en for ham kjær venn og biskop skal fremstå i et positivt lys. Men det ble sagt at Stålsett ikke bare har vært glad for sin venns sterke hyllester.
Før Stålsett ble bispenominert, kritiserte Olsen i en artikkel sterkt norske kirkeledere for å ha prioritert dialog med kirkelige quislinger i Øst-Europa, mens kristne ble undertrykt og torturert. Olsen skrev at den ungarske biskopen Zoltan Kaldy ble valgt til president i Det Lutherske verdensforbund (LVF) «varmt støttet av enkelte fra Den norske kirke». «Fra vår kirke og LVF hørte vi lite om overtrampene ….»
En av de som støttet valget av Kaldy, var nettopp Gunnar Stålsett. Men da denne saken kom opp senere samme år, forsvarer Olsen til fulle Stålsett som den som intet kritikkverdig hadde gjort. Men at Olsen selv mener han fører en edel, saklig og sannferdig kamp, i motsetning til andre, er sikkert. For i en sterk kommentarartikkel, får andre gjennomgå for mistenkeliggjøring, usannheter og insinuasjoner. De tilsidesetter ifølge Olsen Mesterens klare beskjed om at den som er uten synd, kaste den første sten ….
Når det gjelder Stålsetts støtte til Kaldy oppfordret biskop emeritus Per Lønning i Vårt Land 21. november 1997 Stålsett til å ta et oppgjør med sin egen fortid i dette spørsmålet
Setter spørsmålstegn ved troverdigheten
Det er ikke bare når det gjelder Stålsett, at Olsens ensidighet kommer fram, som bispevalget i Tunsberg i 2002.
Olsens kandidater fremhevet han på en ikke akkurat pen måte overfor de andre kandidatene. De stod for en «åpen kirke med plass for alle døpte.». Vårt Land mente dette ikke kan tolkes annerledes enn at de øvrige kandidatene står for det motsatte syn. «Det er uforståelig at avisens redaksjonelle ledelse aksepterer en slik journalistikk som fungerer stigmatiserende i forhold til enkeltpersoner og deler av det kirkelige miljø. Avisen vil være tjent med å klargjøre Olsens posisjon. Er han kommentator som tegner den kirkelige profil. I så fall bør det i redelighetens navn fremgå tydelig i avisens spalter», skriver Vårt Land.
Hvilken innflytelse Aftenpostens kirkejournalist hadde, kan selvsagt ikke måles eksakt. Men hvis Olsens mange artikler i favør av Stålsett bidrog til at han i avstemmingen kom opp fra for eksempel 4. plass til 2. plass, kan det trolig sies at Olsen var den som skaffet landet Stålsett som biskop. For selv om Anne Enger Lahnstein tidlig hadde bestemt seg for å kjempe for vennen Stålsett, så måtte Stålsett trolig komme på 3. plass eller høyere for å få et flertall av regjeringens stemmer. Flertall fikk han fordi Bondevik erklærte seg inhabil, noe han formelt sett ikke var. Odd Bondevik, som klart vant den kirkelige avstemningen, var hans fetter.
Kristne ledere var oppgitt over Aftenposten kampanjejournalistikk. Men også journalister i ulike media, journalister som er svært glad for at Stålsett ble biskop, var kraftig forundret over Aftenpostens linje. Den eneste forklaring de gir på den, er at Aftenposten er enig med Stålsett i mange av hans synspunkter. Og avisen ser gjerne at de samme synspunkter blir Den norske kirkes syn, slik de i stor grad er blitt nå.
Aftenposten og Kurt-Johnny Olsen lyktes i 1997/98. Vil noe lignende kunne skje igjen? Jeg tror avisenes renommé generelt er så pass svekket at det ikke vil skje igjen.
Dessuten har oppkomsten av og den kolossale bruken av sosiale medier endret mediebildet.
Derfor tror jeg Aftenposten og Kurt-Johnny Olsens vellykkede kampanje for Gunnar Stålsett blir stående som den siste i sitt slag.
Journalisten har vært i kontakt med Kurt-Johnny Olsen. Han ønsker ikke å kommentere saken.
