KORT TID:Ansvarlig redaktør i Aftenposten Hilde Haugsgjerd skal blant annet kommentere når hun går av som sjef. Foto:Kathrine Geard
KORT TID:Ansvarlig redaktør i Aftenposten Hilde Haugsgjerd skal blant annet kommentere når hun går av som sjef. Foto:Kathrine Geard

Regner Aftenposten i digitaltoppen

Hilde Haugsgjerd går straks av som sjefredaktør i Aftenposten. Hva har hun lykkes med?

Hun svarer godt for seg, Hilde Haugsgjerd. Men Aftenpostens avtroppende sjefredaktør bruker ikke så store ord.

Fra en litt usikker start i Dagbladet, dit hun kom fra et par år som journalist i Vårt Land og etter hvert ble nyhetsredaktør. Via Dagsavisen, anklager om streikebryteri, økende pressestøtte og oppkjøp av Morgenbladet. Til Aftenposten som aftenredaktør og sjefredaktør fra 2008.

Nå går hun snart. Allerede 1. desember overtar Espen Egil Hansen, digitalredaktør i VG, jobben hennes. 7. juli neste år passeres de magiske 62 og hun er ute.

– Hva gjør du i mellomtiden?

– Jeg skal skrive litt, kommentarer. Og gjøre det Espen Egil eller styreleder Didrik Munch ønsker. Og ha frihet til å etablere meg med ting jeg har lyst til å gjøre etter sommeren.

–?

– Vi snakker om litt jobbing, ja. Men ikke ny fast jobb. Ikke ny fast jobb.


Forsiktig


De aller største ordene har ikke tatt bolig i Haugsgjerd. Hun framstår sjelden eller aldri som pompøs. Språket er helst konkret og forsiktig. Men som redaktører flest, kan hun nok ty til hedersord når avisa angripes. 

Jeg kjente henne ganske  godt for over 30 år siden og syns hun ligner. Hun var flink, kanskje for lojal, ingen ideolog eller folkeforfører. Og hederlig, selv om politikken var på trynet. Fulgte kursen andre staket ut, sånn var det jo.

Men ingen har sagt at hun tråkket på dem, og det er kanskje litt av nøkkelen til senere suksess. Hun trakk seg stille ut i 1982.

Den delen av fortida er hun fryktelig lei av å svare for. Redaktøren setter som betingelse for intervjuet at vi ikke snakker om AKP(m-l). Men bryter så vidt avtalen selv når hun sveiper innom den mytiske sjølproletariseringa midt på 70-tallet.

Haugsgjerd oppgir den som en av forklaringene på at hun avbrøt juss-studiene et stykke ut i 2.avdeling, som det het den gang, etter veldig god karakter i starten. Skilsmisse og barn spilte også inn. Da hverdagen kom i vater, hadde journalistikken fristet henne med et kortere studieløp og større interesse.

Ett avbrekk har hun hatt i karrieren: Haugsgjerd var informasjonsdirektør ved Rikshospitalet fra til 1995 tikl 97.

Nå stormer det rundt tidligere PR-folk i departementene og påvirkningsbransjens økende makt. Aftenposten har kanskje deltatt i drevet, men er også avisa der professor Geir Woxholth kritiserte medienes uklare forhold til business og forretningshemmeligheter. I journalistmiljøet kalles ofte infobransjen ”den mørke siden”. Bare halvt i spøk.

– Er dette folk som har til jobb å fordreie virkeligheten og skjønnmale egen business?

– Det kan jeg ikke si ja eller nei til. Jeg oppfattet absolutt ikke min jobb sånn. Jeg tror mange institusjoner trenger det; en portvakt og tolk. Eller døråpner og tolk er kanskje riktigere. Døråpner mellom institusjonens fagfolk og mediene. Som også inntar dørvokterrollen og legger til rette for den informasjonen de gjerne vil ha ut, men ikke for den de ugjerne vil ha ut. Sånn fungerer det jo.

– Sånn fungerte du også?

– Ja. Men når det spørres, skal du svare sant og hjelpe til.

– Syns du mediene kan forlange mer?

Haugsgjerd nøler et lite sekund.

– Nei, egentlig ikke.


Habile nok


Haugsgjerd har sittet i Pressens faglige utvalg de siste ti årene og som leder i tre. Der er hun en god møteleder som lytter. Spør før hun konkluderer, en evne som er ujevnt fordelt. Hun kan ende på den mest mediekritiske fløyen, som da PFU var delt på midten etter Se og Hørs feriebilder av de kongelige.

– Har PFU et habilitetsproblem?

– Spørsmål om habilitet blir reist av medlemmene selv på nesten hvert møte. Vi er et lite land med et lite mediemiljø. Det er knapt et menneske her som ikke kjenner mange redaktører og som er eller har vært eid av samme konsern. Hvis vi hadde veldig strenge habilitetsregler, kunne PFU nesten ikke fungere. Da måtte man hentet inn representanter som kanskje ikke er dem man ønsker å ha der.

Utvalgslederen understreker at PFU ikke er et forvaltningsorgan. Det bevilger ikke penger og forvalter ikke rettigheter. Samtidig sitter integritet og uavhengighet i ryggmargen på redaktører og journalister, sier hun. Derfor er det ikke bekjentskap og tidligere jobbnærhet noe stort problem.

– Det er altså lavere krav til habilitet i PFU enn i Landbruksdepartementet?

– Ja, ja.

– Lavere enn i domstolene også?

– Ja.

– Hva er lavere enn PFU?

– Det vet jeg ikke.


Slankedåd


Haugsgjerd kaller fjorårets nedbemanninger i Aftenposten den tøffeste opplevelsen på fem redaktørår. Der hun også opplevde at avisa ble landets største. Ledet omlegginger av papiravisa som har fått mye fortjent skryt. Men også bråk.

– Vi måtte bruke ganske tøff argumentasjon og male virkelighetsbildet veldig tydelig. Vi ønsket jo at flest mulig skulle ta AFP og at folk skulle ta sluttpakke. Det ble jo ikke godt mottatt.

– Er det sår som består?

– Det må du nesten spørre journalistene om. Kanskje er det arr. Men jeg er helt sikker på at vi ikke hadde fått til det vi nå får til digitalt, uten. Haugsgjerd legger til at ingen ble sagt opp og at sluttpakkene var gode.

– Hvorfor var slankerunden nødvendig?

– Vi hadde flere ansatte enn vi hadde råd til og ville gått med underskudd om kort tid. Vi hadde ikke noe rom for nyansettelser. Og vi manglet digital spisskompetanse som programmerere, videoproducere, analytikere.

– Finn Sjue har i sitt ferske essay ”Journalistikken uutholdelige letthet” antydet at utflaggingen av rubrikk til Finn burde kompenseres.

– Den siden ved Sjues resonnement synes jeg er ufattelig naiv. Schibsted er et børsnotert selskap med internasjonale aksjonærer. Jeg har aldri hørt om noen aksjonær i et stort børsnotert selskap som tilbakebetaler utbytte eller penger de har investert andre steder når det på grunn av strukturelle endringer går dårligere.

Som eksempler på prosjekter avisa ikke ville maktet uten ned- og ombemanning, nevner redaktøren stolt saken om metadonpasienten på yoga. Den fikk 200.000 nettbesøk på noen dager. En dokumentar fra Afghanistan og utviklingen av et nye betalingssystemet på nett er også blant gevinstene.

– Vi har etablert et stort utviklingsteam og det skal komme mye digital journalistikk og digitale produkter i tiden framover.

– Har nedbemanningen også svekket avisa?

– Den observante leser vil se at vi produserer færre sider og mindre stoff enn før. Og litt mer er produsert av et felles selskap (Riks, vår anm.) Vi tar mer fra internasjonale syndikater, men det er bra.

– Er ikke fellesstoffet litt fargeløst?

– Det kan hende, jeg har ikke tenkt over det. Haugsgjerd skryter av bilaget Økonomi på torsdager. Vi spør om søndagsbilaget Jobb og påstår det har lite temperatur.

– Du har ikke samme oppfatning?

– Nei.
 

Kompetent nok


For et år siden kritiserte Journalisten redaktørsjiktet i norske storaviser for svak digitalforstand. Haugsgjerd var ikke enig da, og er det heller ikke nå. Hun gjentar at verken hun eller kollegene på toppen kan produsere video, slik gamle dages redaktører ikke behersket blysats. Så jeg gjentar at etterlysningen gjaldt om redaktørkollegier som har det digitale under huden.

 – Jeg tror at hvis du setter VG i en klasse for seg og Dagbladet litt etter det, kommer Aftenposten i teten etter det igjen. Vi har og har hatt et veldig kompetent redaktørsjikt til å se hvordan vi skal utvikle oss. Vi har besøkt mange andre aviser, deltatt på konferanser og lært veldig mye av VG.

 Haugsgjerd tråkker sjelden i salaten. Neste sommer blir det kanskje færre hensyn å ta. Men hun blir antakelig ikke rabulist av å runde 62.

– Jeg er veldig glad i bare å sitte på en hyttetrapp og se ut i naturen. Eller være i båten, gå i fjellet.

Så blir hun personlig. Forteller om faren, som hun var nært knyttet til. Han gikk av da han var 66 uten å ha hatt en eneste dags sykefravær fra jobb. Så gikk det en måned og han fikk konstatert leukemi. Han døde i løpet av halvannet år.

– Man vet aldri hvor lenge man har helsa og hvor lenge man lever. Denne uka blir to bekjente på min egen alder bisatt. Jeg har alltid tenkt at jeg skal slutte mens leken er god.

De seks barnebarna Haugsgjerd og mannen Jan har til sammen, er enda en grunn. Fem jenter fra seks og et halvt år ned til yngstemann på et halvt. Vi ser hun gleder seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS