Åpningsseremonien Paris-OL 2024 – en mediebegivenhet på fransk

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

På 1990-tallet fikk boken «Media Events» av medieforskerne Dayan og Katz stor oppmerksomhet. En mediebegivenhet var historieskriving på direkte-tv, hendelser som definerte og samlet verden med potensiale til endring. Eksempler var månelandingen, John F. Kennedys begravelse, Charles og Dianas bryllup, og OL-sendinger. 

I årenes løp er det store tv-fellesskapet gått i totaloppløsning. Internett skylte over kloden, og i dag snakker vi snarere om en rekke deloffentligheter enn om et stort, forestilt fellesskap. 

Sist fredag var et unntak. OL-seremonien som åpnet Paris 2024 samlet et enormt publikum og berørte, provoserte, definerte og løftet frem muligheter – som en god gammeldags mediebegivenhet. Riktignok på et bredere spekter av plattformer, men folk samlet seg også i stort antall rundt tv-en. Internasjonalt nærmet de direktesendte tallene seg rekordtallene fra åpningen av London-OL i 2012, mens sendingen er den mest strømmede noensinne i amerikanske NBC/Telemundos historie. 

Regissør Thomas Jollys hyperaktive og overdådige åpningsseremoni utforsket, utfordret og redefinerte identitet, kjønnsroller, seksualitet, historie og tilhørighet gjennom et spekter av uttrykk. Selv om ikke alle så helt det samme fra den storslåtte iscenesettelsen. Marokkanske seere erfarte for eksempel at sendingen i flere minutter viste et bilde av Eiffeltårnet, og regnet med at det var «nakenhet eller noe annet usømmelig» på gang. NBC ble klaget inn for det amerikanske medietilsynet FCC for å ha vist den nakne, blåmalte kroppen til Philippe Katerine til intetanende seere. 

Artisten Katerine var midtpunkt i en spektakulær scene som kritikerne mente var en blasfemisk parodi på Leonardo Da Vincis «Nattverden». Imidlertid viste det seg at referansen var et annet kunstverk, nemlig «Le Festin des Dieux» som fremstiller en hedensk fest knyttet til gudene fra Olympen. En talsperson for Paris 2024 og Katerine selv har beklaget «at noen følte seg såret»: Det var ikke meningen å fornærme noen religiøs gruppe, og seremonien ønsket snarere å fremme toleranse og inkludering. Al Jazeeras kommentator syntes på sin side ikke at «menn som gikk rundt utkledd som damekarikaturer» fremmer inkludering, og hevdet at dersom seremonien forener er det utelukkende «i skuffelse og sinne».

Noen debatter oppstår kun fordi vi tror avsenderen er viktig

På hjemmebane så hele 23, 4 millioner franskmenn (83,3 prosent av publikum) direktesendingen på allmennkringkasteren France 2. OL-åpningen fant sted mot et bakteppe av en svært spennende sommer i Frankrike, med ytre høyres voldsomme fremgang i valget til EU-parlamentet og president Macrons utlysning av nyvalg til nasjonalforsamlingen i juni. I valgets andre runde i juli fikk venstresiden størst oppslutning uten å ha flertall, og det er fortsatt uavklart hvem som blir ny statsminister.  

Åpningsseremonien kan sees som en kommentar til den politiske utviklingen, og som et innspill til hva Frankrike er og skal være. Mangfold og sterke kvinneskikkelser var et tydelig gjennomgangstema. Filosofen Simone de Beauvoir var en av ti gylne kvinnestatuer som steg opp fra Seinen i en elegant påminnelse om at mange av Frankrikes viktige tenkere har vært kvinner mens den franske kulturen paradoksalt nok har hatt en tendens til å overse dem. 

Likestilling står i fokus under Paris-OL, og organisasjonskomiteen ønsker at engasjementet ikke bare handler om likestilling på sportsarenaene, men også i mediedekningen av lekene. Frankrike blir ofte oppfattet som et foregangsland for banebrytende tanker om menneskeverd og likestilling. Det var i Paris at kvinner for første gang fikk delta i OL i 1900, men den faktiske utviklingen for franske kvinners rettigheter har ofte gått langsomt. Med sin lange kolonihistorie har Frankrike lenge vært et flerkulturelt samfunn, men integreringen er tidvis konfliktfull. Ytre høyre-partiet Rassemblement National (Nasjonal Samling) foreslo i den nylige valgkampen at franskmenn bør sorteres i kategorier og at de med dobbelt statsborgerskap ikke skal kunne ha viktige statlige posisjoner.

Det at et mangfold av artister og idrettsstjerner fikk ærefulle oppdrag under OL-åpningen kan sees som et tilsvar til ytre høyres innsnevrende retorikk. Symboleffekten var til å ta og føle på da mezzo-sopranen Axelle Saint-Sirelle fra Guadeloupe leverte en nærmest overjordisk vakker fremføring av Marseillaisen fra toppen av Grand Palais-museet, kledd i en kjole i det franske flaggets farger, mens regnet høljet ned. Den fransk-maliske superstjernen Aya Nakamura gjorde furore da hun selvsikkert steg ut av fra den franske høykulturens borg Académie Française i spesialdesignet Dior-gullkjole og sang egne hits samplet med Charles Aznavours «For me formidable», mens hun vrikke-danset på broen Pont des Arts sammen med selveste nasjonalgarden. Seremonien kulminerte med at idrettsstjernene Marie José Pérec og Teddy Riner, begge født i Guadeloupe, tente OL-ilden som steg opp i en lysende ballong. 

Også i Frankrike har seremonien vakt mange reaksjoner. Ytre høyre EU-parlamentariker (og Marine Le Pens niese) Marion Maréchal skrev på X at hun fant åpningsseremonien regelrett stygg, et uttrykk for woke-propaganda og unnskyldte overfor alle «fornærmede kristne» i verden. Likevel sier så mange som 86 prosent av franske seere at de er positive til åpningen. Når vi husker at hele 44 prosent av folk i Paris-regionen så sent som i fjor var kritiske til å arrangere OL, blir tallet enda mer imponerende. 

På verdensbasis er det en begivenhet når så mange mennesker føler og mener noe om den samme iscenesatte mediehendelsen, og i Frankrike fryder mediene seg over et nyvunnet fellesskap. Trass i kritikken om at åpningsseremonien var blasfemisk og for lite «fransk», og sabotasjeforsøk mot hurtigtog og fibernett, virker Frankrike å stå mer samlet enn på lenge i et mediert fellesskap av idretts-og kulturglede. 

LES OGSÅ:

Til høsten kommer han til Norge. Slik kan du forberede deg på det