Noen ganger tviler jeg på hukommelsen min. Jeg vet at minnet er selektivt etter et infløkt, idealistisk system. Det er enkelt og forræderisk: Verden var tidligere slik den burde være, men verden er blitt sånn som den aldri burde blitt.
Les Abrahamsens blogg her!
Denne risikable sjølinnsikten har en grunn. Jeg har det sånn at jeg husker fortida som et sted der pågående journalister var i stand til å snike ut nyheter fra stengtere steder enn hva den bolta og hengelåste Perleporten antakelig er for rorbubannere, svinekjøttspisere, pilates-kikkere og de fire som alltid står utenfor og røyker. Ikke er det lenge siden heller. Da Wikileaks overtok den rollen som Bernstein og Woodward hadde før, var det ikke fordi Assanges folk møtte opp på alle pressekonferansene og stilte høflige spørsmål. Det var fordi journalistikkens vesen er rampete og uhøflig og illojalt. I den utroverdige hukommelsen min om 2002 hadde ikke journalister lov til å inngå avtaler om sperrefrister en gang. Og en gang før det var det sånn at hvis regjeringer eller partifolk kom sammen bak vatikanisk lukkede dører og kors på halsen og jeg blir ikke fylkesmann hvis jeg røper én eneste ting, da satt avisleserne og ventet på at Dagbladet skulle fortelle hva Gro sa til Thorbjørn på dametoalettet allerede den første dag.
Da jeg jobba i nyhetsavdelinga til VG som en forskremt guttunge fra Stavanger med tynne armer og svak dialekt, da fantes det bare ett viktig prinsipp: “Den saken skal vi ha,” sa Sigmund på en litt innadvendt, men svært tydelig måte hvis jeg antydet at mannen med kvelerslange i ventilasjonsluka ikke ville snakke med meg. “Gå ut igjen, og kom ikke tilbake før du har saken.” Jeg var verdens mest patetisk ærlige ungdom, på tross av at far min lurte malermester Sørensen til å stjele et tre på torget på lille julaften rundt 1959. Men en nyhet er en nyhet, og jeg lærte meg at noen ganger må også de forknytte fra Stavanger stjele og lyve og gjøre innbrudd. Så da gjorde jeg det. Og når jeg sa til Sigmund at folk hadde klaga på meg i telefonen og én hedmarking løp etter meg med øks, svarte han over nesten svart glimtende brilleglass: “Når du er en gangster, får du venne deg til at folk kaller deg en gangster”.
Jeg var aldeles ikke noen gangster. Men sånn som jeg husker det, jobbet jeg på et sted som like gjerne kunne ha starta med import av bjørkeved hvis journalistene satte seg til og venta på at nyhetene skulle komme dettende inn.
Forestillingene om mediers kompromissløse evne til å finne ut hva som skjer, førte til at jeg satte meg til og ventet da den sammenraska gjengen av tilfeldige Ap-motstandere inntok Nydalen for å forsøke å finne fram til en fellesmåte å styre Norge på. Det var frihetsskeptikerne fra Kristelig Folkeparti, det var de grønne syttendemaitalerne fra Venstre, det var Høyre-folk som egentlig bare interesserte seg for formuesskatten og det var altså Fremskrittspartiet, som er så kjent for å vandre alle andre stier enn de politisk korrekte at Franco-motstanderne i utlandet har reagert.
Aldri har utlandet reagert på Venstre. Aldri har en eneste KrF-er markert seg som en så militant ultralyd-aksjonist at utenlandske kommentatorer har satt fra seg ølglasset i pressepuben. Høyre vet jeg ikke noe om, for før dette valget hadde jeg egentlig glemt at de fantes. Å forestille seg raseri-erotikerne i Frp sammen med den litt sarte virkelighets-fornekteren Skei Grande ga nyhets-ventinga ekstra spenning.
Jeg har aldri sett Farmen eller Paradise Hotel eller 37,5 grader nord, men såpass har jeg skjønt at de sosiale påkjenningene som ligger inn-regissert i sånne serier må være fredelige som barnløse førstejuledager mot gnisningene i den gjengen som møtte opp i i Nydalen, stedet med ukas mest paradoksale navn. De så da også ut som om de nettopp hadde fått beskjed om at de skulle dele celle med Joshua French. I Kongo. Knut Arild Hareide hadde ikke bare kroppsholdningen til en mann som hadde ammet hele natta, han så ut som en mann som hadde ammet og tørket spy hele natta mens kona danset med naboen fra Argentina. Trine Skei Grande har lidd mye vondt på grunn av Stoltenbergs asylpolitikk, så vi har vennet oss til at hun virker litt distré og litt medtatt. Men den distraherte dama som møtte politiske meningsmotstandere til tvangs-ekteskap i Nydalen, må minst ha verket av tannrotbetennelse med spredning til lillehjernen.
Bare Siv Jensen så begeistret ut. Men det var muligens for at hun slapp å motta plutselige lykkønskninger fra Skien kretsfengsel. Dessuten hadde Frp ingenting å tape. Ramlet de ut av regjering, ville partiet beholde velgerne sine. Ble de med i regjering, ville de i hvert fall ha det moro i fire år og en god pensjon i alderdommen.
Erna Solberg vet jeg ikke riktig, for hun er fra Bergen og er sånn som bergensere er alltid.
Man skulle tro at denne situasjonen var så svanger med drama at TV2 Nyhetene ville innkalle en astrolog for å forutsi hva som kunne skje. Man skulle tro at journalistene ville hyre leppeleser-akrobater til å ligge på takene, at kroppsspråk-tolkene fikk høysesong og oppgangstider, at garbagistene fikk sin renessanse, at politiske kommentatorer ringte til de politikerne de pleier å skryte av og ba dem med på nattklubb.
Jeg satt der og ventet på resultatene fra dette arbeidet. Nei. Det eneste som skjedde, var at Skei Grande kjeftet på de journalistene som stilte spørsmål og truet med å sende dem hjem til foreldrene.
Hver eneste dag møtte hele norsk presse fram og gjenga det som ble sagt på pressekonferanser. Pressekonferanser er journalistikkens kryptonitt. De dreper superheltene og gir skurkene alburom og fred og ufyselig fordragelighet. De uthuler medie-forskjellene og overlater seere og lesere til alle slags ekspert-kommentatorer som utbroderer felles-stoff for å kamuflere kjedsomheten. Men en pressekonferanse er nok et fint sted for en journalist som nettopp ble omgjort til iphone-fotograf og begynte å bekymre seg mer for lyset enn for nyhetene.
Fredag morgen tenkte jeg resignert: Dette har TV-seriene gjort med folk. De oppfatter dramaer i sesonger. Vi er nå inne i sprik-partienes sonderings-sesong, og det er godt mulig at den egentlig vil vare til etter jul, for når partilederne er ferdige med å diskutere om de skal samarbeide, må de gjennom samme kontaktsvake diskusjonene for å finne ut hva de regjeringen egentlig mener i hver enkelt sak. «Ja, men Siv, du sa i Nydarn at assylbarn som kan søng førsteverset av «Ja, vi elsker» og veit hva mora til Knerten heter, ska få bli i Norge.» Og vi kommer til å sitte der. Og vi kommer til å vente på neste presse-konferanse mens Jens Stoltenberg reiser rundt i verden og blir tiljubla som en karismatisk intellektuell.
Det er noe helt feil her.
Det er både sånn at partier som har lengta i åtte år etter å samarbeide om den Norges-visjonen de påstår de deler, de burde ha jubla seg til sonderingsbordet og vært blide og opplagte uten sukkertøy. De burde ikke ha sett ut som en kollektiv begravelse på statens bekostning. De burde ikke ha sett ut som ofre. Og mediene rundt dem burde ikke vært så bekymra for aktørenes helse og velferd at de bare lot dem få sitte i fred i en slags beskytta politisk nasjonalpark for ikke helt flinke dyr. Det er som om pressen av medlidenhet skriver og snakker om det håpløse regjeringsprosjektet slik Lillesandpostens utsendte omtaler Makrellforbundets Avholdsforenings barneteater. Alle er flinke. Alt er helt fint.
Ineffektivitet var et fortjent hovedpoeng da Stoltenberg-regimets styringsevne ble slakta og begravd av Gjørv og de. Bare forestill dere hva vi nå har i vente. Fire partier med helt forskjellige livssyn og ideologier skal bli enige om fargen på stengslene i Grubbegata. En gang i 2024. Hvis de sitter så lenge. Men de kommer sikkert til å bruke like lang tid på å gå av.
(Kommentaren er hentet med tillatelse fra Arild Abrahamsen. Du finner bloggen hans her. Der ser du også forfatterens tegninger.)
