Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firdaposten.
Frykt og beven i nabolaget
(KOMMENTAR):Selv er jeg av den litt for naive typen som mener folk som har sonet straffen sin bør få en ny sjanse.
Vi pleier ikke låse folk inne på livstid her i landet. Samme hva man har gjort, nærmest uansett dom og diagnose, skal de aller fleste en gang tilbakeføres til et lokalsamfunn. Dette går ikke alltid helt smertefritt for seg. For noen år siden var det oppstandelse på den lille øya Reksta, i skjærgården utenfor Florø. Helge, en fjern slektning av min samboer med flere voldsdommer og et langt opphold på institusjon bak seg, skulle tilbakeføres til kommunal omsorg. Reksta har 120 innbyggere og kommunen mente den gamle lærerboligen på øya, nærmest vegg i vegg med skole og barnehage, var en passende plass for ham og apparatet han ville trenge rundt seg. Øysamfunnet ville ikke være med på dette. Motstanden skapte så mye rabalder at selv riksmedia fattet interesse. Kommunen måtte til slutt gi seg, og Helge ble etter hvert bosatt på fastlandet, i den lille bygda Høydalen. Også der til noen av naboenes fortvilelse, men denne gang var protestene til ingen nytte. Kanskje var det så enkelt som at øyboerne hadde noe man manglet i Høydalen, en sterk talsmann i den tidligere TV 2-journalisten Olav Steimler.
Selv er jeg av den litt for naive typen som mener folk som har sonet straffen sin bør få en ny sjanse. Når myndighetene sier det er trygt, tror jeg på dem. Jeg hadde ikke bekymret meg større om det var mitt nabolag det var snakk om. Men jeg er ikke dummere enn at jeg også forstår hvorfor andre folk blir redde. Gjennom samboeren kjenner jeg denne mannens bakgrunn. Jeg er kjent med i hvert fall noe av det han har gjort og vet hvordan det var før han ble tatt hånd om. Hvordan de unge jentene i bygda ble beordret innendørs om han var observert i nærheten. Hun husker det veldig godt, og hun er nok ikke den eneste som husker.
Det er klart at en slik sak er en utfordring for en liten lokalavis. At det arrangeres folkemøter og protesteres mot kommunale vedtak, må selvfølgelig dekkes. At noen er redde for hva som kan skje, er godt stoff. Samtidig skal man være varsom slik at man ikke bidrar til å øke folks frykt unødvendig. I denne saken opplevde nok pårørende oppstyret som ubehagelig. Mannen selv fikk også med seg bruduljene, og det må ha vært en påkjenning. Leit, men det er vel slik det må være. Klart man skal ta hensyn til både mannen selv og pårørende, men de er ikke de eneste det skal tas hensyn til. Trykket i media var ganske massivt, til å være en liten avis for et ganske lite lokalsamfunn, men den redaksjonelle dekningen var, etter hva jeg kan huske, nøktern og balansert nok. Man slapp til noen leserbrev som nok ikke var like godt funderte, alt som ble sagt var ikke like vakkert, men riksmedia bidro til å balansere, Dagbladet sendte en journalist ut på øya som fikk fram at motstanden blant øyboerne ikke var så unison som man kunne få inntrykk av. Det var bare ikke så lett å si naboen imot. Bygdedyret ble nevnt, og da var det ikke voldsmannen de tenkte på.
Dette begynner å bli noen år siden. Helge er for lengst tilbakeført til kommunen. Hvordan har det egentlig gått med ham? Jeg skulle gjerne lest en sak som delvis var et tilbakeblikk på det som skjedde den gangen, dels et øyeblikksbilde fra det som er situasjonen i dag. For det ser ut til å ha gått bra med mannen. Riktignok har han et opplegg rundt seg som koster fellesskapet betydelige ressurser, men det ser ut til å funke. Så vidt jeg vet har det ikke vært noen episoder som tilsier at det er noe å frykte. Innsatsen rundt mannen sies å være et mønsterprosjekt som andre kommuner vender seg til for å se om de kan tilpasse til sine behov. Akkurat en slik solskinnshistorie lokalavisene våre liker å fortelle. Hva med folket på Reksta, hvordan ser de på det som skjedde i etterpåklokskapens lys? Tok de feil, eller er det bare flaks at det har gått bra så langt?
Tilfellet Helge er slett ikke unikt. Årlig er det flere lignende saker rundt omkring i landet. Fra Rennesøy til Kløfta. Men hvem er disse menneskene ingen vil ha i nabolaget? Folk med lettere psykiske utviklingshemmelser. Rus og psykiatri. Hvor blir det av dem når aksjonsgruppene har vunnet fram og kriminalomsorgen har slått retrett? Flere politikere har tatt til orde for at praksisen med å plassere forvaringsdømte i egne boliger i nærmiljø, må ta slutt. De har åpenbart en viss støtte i folket, og flere gode argumenter. Men for å ta stilling til saken må vi få vite mer om de menneskene det gjelder. Vi trenger å høre Helges historie.
