Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firdaposten.
Sorgens forventninger
KOMMENTAR: Ingen ville noen gang kritisert en mann for å holde tårene under kontroll i begravelsen til sin kjæreste.
Det finnes ingen fasit på sorg. Det var det de fortalte oss da vi mistet sønnen vår. Det fantes ingen rett eller gal måte å sørge på. Sorgen kan ta mange veier, alle koga ikkje likt, som Tønes synger. Vi måtte bare la det gå sin gang. Prøve å ha forståelse for hverandre om våre sorgmønstre var veldig forskjellige. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Johansen, som var kjæresten til Alexander Dale Oen, kan sikkert skrive under på at dette er lærdom som flere burde ta til seg. I A-Magasinet forteller hun om negative kommentarer fra folk hun ikke kjente. De mente hun var kald som ikke gråt i begravelsen. At hun ikke sørget på riktig måte. Hun følte seg sjikanert og overvåket. Til slutt slettet hun både Facebook, Twitter og Instagram-kontoene sine.
De fleste av oss opplever å miste noen i løpet av livet. Jeg vil anslå muligheten for at flere av dem som mente Anja Johansen sørget feil, eller for lite, vil møte seg selv i døren en eller annen gang i fremtiden, som god. Inntil da får vi heller bare bære over med dem. Prøve å forstå dem. Det er ikke så vanskelig. For det finnes faktisk en fasit på sorg. Ikke på den private sorgen, men på den sorgen som slipper ut til andre. Den offentlige sorgen. Den sorgen vi møter i litteraturen, i populærkulturen, i media. Folk blir gale av sorg. Tynges ned av den. De drikker seg i hjel. Begår forbrytelser for å hevne seg. Graver seg ned i arbeid. Vier livet sitt til å hjelpe de fattige. De står ved gravstøtten og ser ut i evigheten. De sitter i sofaen og ser inn i kameraet med et alvorlig ansiktsuttrykk og ber om rettferdighet. Det finnes omtrent like mange måter å sørge på som det finnes sørgende, men i offentligheten møter vi bare en liten håndfull av dem. Det er kanskje ikke så rart at enkelte, som selv ikke har hatt nærkontakt med sorgen, kommer litt i stuss når de møter et menneske som ikke oppfyller forventningene man har til hvordan sørgende skal oppføre seg. For forventningene er utvilsomt der. Både hos venner, familie, helsepersonell, og resten av samfunnet. Man skal sørge intenst, og etter en stund skal man gå videre i livet. Uten å glemme så klart. Man har alltid sorgen med seg, selv om man etter en stund må slutte å plage andre med den. Kvinner får nok litt større plass til å sørge, litt bedre tid. Menn må fortere vende tilbake til det gamle livet. Ingen ville noen gang kritisert en mann for å holde tårene under kontroll under begravelsen til sin kjæreste.
Det er så mange historier. Jeg var åtte år da min mor døde. Jeg lå på rommet mitt og leste da far kom opp trappen, bort i gangen, banket på, gikk så vidt innenfor døren, og fortalte nyheten. Så gikk han igjen. Mer ble det ikke sagt om den saken. Jeg husker jeg gråt i begravelsen, men husker ikke at jeg følte noen sterk sorg. Far min ble klisjeen på den sørgende alkoholiker, med bibelen, vodkaflaska og et bilde av min mor som ung kvinne i kontorskuffen. Men om det var sorgen, eller andre ting som drev ham ned i flaska, vet jeg ikke. Jeg var voksen da han døde, og følte ikke noen sorg over det heller. Selv kan jeg nok slippe unna med å bekjenne min manglende sorgfølelse over mine foreldres død, en av de få fordeler med å vokse opp i en dysfunksjonell familie, for andre kan det nok være verre. Det er faktisk en relativt stor gruppe som ikke føler noen altoppslukende sorg ved dødsfall i nær familie. Verken like etter dødsfallet, eller senere. Selv ikke der den døde er et lite barn. De trenger ingen sorgbearbeiding. Går ikke gjennom noen stor sorgprosess. Hvordan kan vi fortelle deres historier uten at de fremstår som følelseskalde sosiopater? For de er litt for mange til at de kan avfeies som nettopp det.
Psykolog Atle Dyregrov anslår at det er mellom 20 og 25 prosent av oss som ikke opplever den intense sorgfølelsen ved å miste noen. 20 til 40 prosent holder til i den andre enden av skalaen, og går gjennom kompliserte sorgreaksjoner. Posttraumatiske stresslidelser. En hel del mennesker holder til et eller annet sted midt imellom, og sørger på akkurat sin måte. La oss utvide det rommet som er reservert for sørgende i offentligheten. For det er for trangt i dag. Det er så trangt at det enkleste ofte er å late som, bare for å tilfredsstille forventningene man møter rundt seg. La oss åpne et vindu og slippe inn litt luft. Det går an å være glad selv om man er lei seg. La oss rope det ut. Sørg på den måten du må. Be om hjelp om du trenger det. For det finnes ingen fasit på sorg.
«La oss utvide det rommet som er reservert for sørgende i offentligheten.»
