MORGENRUTINEN:
Berit Aalborg husker veldig godt en kaotisk dag med Arne Treholt på Kypros

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Berit Aalborg er politikk- og utenriksredaktør i Vårt Land.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Definitivt kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– Mobilen. Ellers varierer det veldig. Akkurat nå leser jeg Marguerite Duras' roman fra 50-tallets Vietnam, som heter «Demning mot Stillehavet»

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg tenker egentlig en del på jobb helt fra jeg står opp. Jeg sjekker mobilen for å se om det har skjedd noe i løpet av natta eller morgentimene. Jeg titter kjapt innom politikk og utenriks i flere aviser som: Dagbladet, VG, Aftenposten, DN, Klassekampen og Nationen. Jeg hører ofte Dagsnytt og Politisk kvarter.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Oppsiktsvekkende forskning løser klimakrisen»

– Hvor leter du etter gode saker?

– Mange steder. Men jeg finner ofte ideer til saker på Stortinget og i bakgrunnssamtaler med politikere. Men også fra andre medier, sosiale og internasjonale medier. Og ikke minst i møte med folk rundt om. Folk er flinke til å gi tips.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Angela Merkel. Hun har vært en av vår tids viktigste og mektigste politikere. Jeg ville intervjuet henne om nasjonalistiske og populistiske strømninger i Tyskland og Europa. Og spurt om hun ville gjort noe annerledes – når hun ser tilbake. Og hvilke utfordringer hun ser framover.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er nysgjerrig og leter alltid etter sammenhenger og forklaringene bak hendelser og fenomener. Og jeg snakker med mange.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det må kanskje være da min daværende sjef i Aftenposten - Ole Mathismoen - ba meg om å dra på en times varsel til Kypros for å intervjue Arne Treholt samme dag. Hans søknad til gjenopptakelseskommisjonen var ennå ikke offentliggjort - da jeg dro. Jeg kjente ikke Treholt-saken spesielt godt, visste ikke hvor jeg kunne få tak i ham. Og jeg hadde nesten flatt batteri på mobilen. Aftenposten skulle forsøke å skaffe lokal fotograf.

– Jeg fikk heldigvis tak i Treholt, og fulgte ham flere timer, og intervjuet ham innimellom hans andre gjøremål. Det var en nokså kaotisk dag. Jeg husker at jeg nærmest lå på gata under kameraet til en lokalt innleid fotograf for TV 2, for å lade mobilen, mens Treholt ble intervjuet på direkten fra Norge. Skikkelig stunt-jobbing.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg har enorm respekt for journalister som jobber i land der pressefriheten står svakt, og som ikke gir etter for regimene de lever under. Mange av dem jobber med fare for sitt eget liv. Det er inspirerende, fordi det viser hvor mye fri presse betyr.

– Det er også trist. Den historien som har gjort sterkest inntrykk de siste årene er drapet på Lasantha Wickrematunga, redaktør for den srilankiske avisen The Sunday Leader, i 2009. Han forsto at han kunne bli drept på grunn av sitt arbeid, og hadde skrevet en leder - som skulle publiseres dersom han ble drept. Den sto på trykk tre dager etter hans død, under tittelen: «And Then They Came For Me». Han etterlot seg blant annet tre små barn.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Med jevne mellomrom blir «sannheter» gjentatt uten at de blir sjekket skikkelig, og ikke stemmer helt. Det svekker journalistikken og tilliten til oss. Bransjen, meg selv inkludert, bør jobbe hardt for å ikke bidra til slik etablering av sannheter.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Å lage god journalistikk som treffer bredt i et stadig mer polarisert samfunn. Jeg var nylig i USA og så på «Real time with Bill Maher», som er humorist og på Demokratenes side. Et av temaene som ble debattert var at ingen republikanere så showet - og at de selv opplevde å snakke til menigheten.

– Jeg frykter at vi får mer av en slik utvikling i Norge, der offentligheten stadig blir ytterligere oppdelt i ekkokamre. Det er en ond sirkel: Et polarisert mediebilde skaper igjen ytterligere polarisering i befolkningen. Det er skremmende. Det svekker demokratiet og skaper unødige fiendebilder.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Et gammelt bilde jeg kom over på nett: Et bilde av en diger antinazi-demonstrasjon i Berlin i 1932. Folk framsto frie og sinte - og kunne demonstrere mot nazismen. Akkurat slik vi i dag kan i det meste av av Europa og USA. Bare få år senere var slike demonstrasjoner forbudt. Jeg tenker stadig på bildet - og hvor fort historien kan endre kurs. Vi har så lett for å ta for gitt at det åpne og frie samfunnet vi lever i vil vare for evig.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Etter at jeg fikk mobil må det være en uke jeg var uten for for et par år siden. Mobilen min gikk i stykker på ferie.

– Når logger du av for kvelden?

– Alt for sent. Over midnatt.