- Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«Jeg beklager, hadde du hatt rett, ville jeg vært enig med deg» - Robin Williams
Alle er stort sett enige om at norske redaktører er dårlige til å beklage. Nå skal det sies at dette er ganske anekdote-basert. Men til gjengjeld er det mange anekdoter vi etter hvert har å forholde oss til.
Onsdag kveld satt jeg i et panel som skulle diskutere norske redaktørers manglende beklagelser og behovet for mer mediekritikk. Det skjedde da Tut & Mediekjør spilte inn sin mediepodkast under Norsk Redaktørforenings høstmøte.
For å være litt forberedt før vi gikk opp på scenen, ble vi på forhånd spurt om vi visste om et godt eksempel på en redaktør-beklagelse. Jeg måtte google en stund før jeg kom over noe som var verdt å nevne. Den beste jeg fant var fra 2009:
Tidligere sjefredaktør i Nordlys, nå avdøde Hans Kristian Amundsen, publiserte følgende beklagelse på forsiden av papirutgaven i januar det året: «Jeg beklager at vi har lagt stein til byrden for politifolk.»
Den synes jeg det står respekt av.
Beklagelsen som aldri kom
Vi ble også spurt om et eksempel der en redaktør burde ha beklaget, men ikke gjorde det. Da kommer vi ikke unna denne:
Drøyt ti år etter Amundsens beklagelse i Nordlys, i slutten av februar 2019, fikk VG-redaktør Gard Steiro en henvendelse fra en ung dame som hele mediebransjen og resten av Norge etter hvert ble på fornavn med: Sofie. Hun mente at hun var feilsitert. Og ikke bare feilsitert, men at hun aldri hadde sagt det som VG hadde publisert.
Hadde Steiro denne dagen svart «jeg beklager, vi retter dette», er det ikke usannsynlig at saken raskt hadde stoppet opp.
Litt støy hadde det blitt, siden Trond Giske var involvert, men det hadde gått over. Og det hadde ikke blitt en TV 2-avsløring, et kildeutvalg med revidering av Vær varsom-plakaten og VG hadde ikke blitt felt på fem punkter av Pressens Faglige Utvalg (PFU). En periode var det også mange som spådde at Steiro måtte gå.
Medieåret 2019 kunne blitt veldig annerledes hvis den første henvendelsen hadde blitt taklet på en annen måte.
Det finnes selvsagt flere eksempler, men vi ble bedt om å komme opp med to.
Teknisk knockout
Tre ganger har publikasjoner jeg har vært redaktør for blitt klaget inn til PFU. En av klagene, fra tiden jeg var lokalavisredaktør, førte til fellelse. Vi fikk kritikk for at vi ikke hadde gitt den anklagede part nok tid til å svare.
I ettertid ser jeg at dette er en fellelse som nesten kan ansees som en teknisk knockout. Det var strengt tatt ikke dette punktet klager var mest opptatt av. Og det blir selvsagt gjetting, men jeg ser ikke bort ifra at vi hadde sluppet unna PFU-klagen ved å beklage. For selv om nabokonflikten vi omtalte var reell nok, var håndverket vårt for dårlig. Ironisk nok i en konflikt hvor håndverk var et tema.
Men å innrømme at alt var feil satt langt inne. For alt var jo ikke feil. Men det var likevel nok jeg som redaktør kunne og burde beklaget. Hadde jeg vært klar over hvor mye jobb det er svare opp en PFU-klage, hadde jeg i hvert fall lagt meg paddeflat.
Men det gjør vondt å beklage. De færreste av oss liker å innrømme feil. Som redaktør skal jeg heller ikke kun innrømme egne feil. De feilene jeg innrømmer peker både indirekte og direkte tilbake på minst en mellomleder og til slutt journalisten(e) som har laget saken. Selv om det ofte er systemet som svikter, noe redaktøren har ansvaret for.
Muskler må brukes
Kanskje kan vi se på dette som en muskel. Brukes den ikke, blir den stiv. Det er ikke til å unngå småfeil og unøyaktigheter i journalistikken. Det handler delvis om hastighet og delvis om at man ikke alltid har alle opplysningene. Noen ganger blir vi også lurt. Enkelte ganger slurver vi. Men dette vet vi veldig godt. Derfor burde vi også være ydmyke – eller i hvert fall mer ydmyke – når henvendelsene kommer.
Evnen til å beklage henger også sammen med norske mediers manglende vilje til å prioritere mediekritikk, noe jeg nylig tok opp i en annen kommentar.
En ting er å forholde seg til en irritert politiker eller næringslivsleder som er misfornøyd med hvordan vedkommende er omtalt, noe annet er det å svare for seg når et annet medium har gjort et journalistisk arbeid som avslører redaksjonelle feilvurderinger. Hvis noen er i tvil, kan de jo ringe til Gard Steiro.
Her er ikke norske medier flinke. I for stor grad er mediekritikk noe fagblader holder på med, litt skjult for folk flest. Mer kritisk journalistikk om journalistikk vil avdekke flere feil, som igjen vil gi flere beklagelser. Dermed brukes muskelen, den blir ikke stiv, det blir lettere å beklage - og innimellom også å legge seg flat.
Når det er sagt: At man blir kritisert betyr ikke automatisk at man har gjort noe galt. Det er ikke alltid den som klager har rett. Det er lov å være uenig med dem som kritiserer. Rett som det er, har også redaktøren rett. I all ydmykhet.
