Kommentar:
Hvorfor smiler ikke VGs ansvarlig redaktør? Har han andre ting å tenke på? Foto: Trygve Indrelid / NTB scanpix
Selv om Gard Steiro nettopp er blitt kåret til Årets redaktør, har han ingen grunn til å smile
Usikkert blikk mot fremtiden.
Vi skal ikke legge for mye i en enkelt eksponering, men dette bildet fra Oslo Redaktørforenings årsmøte er likevel ganske beskrivende for de siste ukers hendelser i VG-redaktør Gard Steiros profesjonelle liv.
Selv om han nettopp er kåret til Årets redaktør, stirrer Steiro bekymret ut til siden mens de andre smiler til fotografen. På dette tidspunktet er det 12 dager siden VG publiserte den første artikkelen om Trond Giskes danseepisode på en bar i Oslo. Det er også seks dager siden VG beklaget.
Og ifølge opplysninger som har kommet fram den siste uken, skal VGs interne granskning av hva som gikk galt, ha pågått i et drøyt døgn. Det er heller ikke usannsynlig at Steiro denne kvelden også var klar over at TV 2 er i gang med sin reportasje. Det var strengt tatt ingen grunn til å smile.
Denne uken avsluttes med at flere aktører mener at Steiro må gå. Det må han sannsynligvis ikke, hvis han ikke vil. Jeg kan selvsagt ta feil, men det vil overraske meg veldig hvis styreleder Torry Pedersen gir Steiro sparken. Men Steiro kan selvsagt selv velge å gå, og det uavhengig av hva den interne granskningen sier, fordi det trolig vil føre til mer ro.
Det vil i så fall ikke være en krise for VG. Internt og eksternt finnes det gode kandidater som kan fylle hans plass. Kanskje VG da også for første gang kan få en kvinne på topp.
VG har sagt at deres egen granskning skal offentliggjøres, det siste er at den skal ferdiggjøres i løpet av de neste døgnene. Det er bra. Hvis VGs granskere er like tøffe internt som det de ville ha vært eksternt, blir det også enklere å kvalifisert mene noe om både Steiro og journalist Lars Joakim Skarvøys handlinger i denne saken. Kanskje også hva andre har gjort. Selv om ansvarlig redaktør har siste ord, jobber han ikke i et vakuum.
Hver eneste dag er det diskusjoner mellom intervjuobjekter og journalister i norske redaksjoner om hva som egentlig er blitt sagt. I de fleste tilfeller kommer man til enighet. Å dikte opp et sitat er som lederen for Stortingets presselosje har påpekt, en dødssynd.
Om det er misforståelser, dårlig håndverk eller mangelfull arbeidsmoral som har vært utslagsgivende her, får vi konkludere med når rapporten kommer, men uavhengig av dette kan det virke som om Skarvøy har hatt en pågående stil som kanskje er helt grei når man forholder seg til profesjonelle aktører i politikken, men som ikke i samme grad kan brukes mot uerfarne intervjuobjekter som har sine første møter med en journalist.
Med tanke på tidligere varsler og episoder kan det se ut som om VG burde ha grepet inn på et tidligere tidspunkt. Å ikke gjøre det, er dårlig ledelse – uavhengig av hvor mange store avsløringer journalisten leverer.
Dette kan også andre mediehus lære noe av.
At denne saken har fått utvikle seg så langt som det den har, handler heller ikke kun om hva som ble gjort fram til publiseringstidspunktet, men også mye om hva som har skjedd i ettertid. Her har VG klønet det skikkelig til, og blitt drevet fra skanse til skanse etter hvert som ny informasjon har kommet ut. VG har aldri selv hatt kontroll på informasjonsstrømmen.
Vi så for øvrig det samme da VG-kommentator Frithjof Jacobsen brått sluttet i januar. En sak som på ingen måte er sammenlignbar, men informasjonen fra VG-ledelsen kom også da først etter at andre aktører begynte å publisere fakta om hva som egentlig hadde skjedd.
Slik jeg ser det finnes det ikke noe entydig svar på hva som er løsningen for VG og Steiro i denne saken, men her er tre eksempler på mulige utganger, basert på hvordan saker som ligner - i hvert fall litt - er taklet i andre aviser:
Mest kjent her hjemme er Dagens Næringsliv-journalist Daniel Butenschøn, som kombinerte journalistikk, fri diktning og ren plagiering, noe som ble avslørt i 2015. Butenschøn hadde da allerede sagt opp sin stilling i DN, men han hadde nok ikke fått beholde den om han ikke hadde gjort det. Den planlagte jobben i Stiftelsen Tinius ble det aldri noe av. Avsløringene fikk imidlertid ingen konsekvenser for sjefredaktør Amund Djuve eller featurredaktør Gry Egenes.
Ser vi til USA og New York Times, måtte både sjefredaktør Howell Raines og hans nummer to, Gerald M. Boyd, gå av i 2003 etter at det ble avslørt at journalist Jayson Blair hadde diktet opp saker og plagiert artikler fra andre aviser og magasiner. Skandalen ble den gang sett på av mange som den største i avisens i historie.
Går vil tilbake 1980 opplevde Washington Post en lignende skandale, og det med verdens mest berømte gravejournalist, Bob Woodward, på vakt. Woodward var på dette tidspunktet assistant managing editor, og mange mente at han hadde ambisjoner om - og muligheter til - å bli avisens neste sjefredaktør.
Det satte imidlertid Janet Cooke en stopper for. Hun var en av Woodwards favoritter, og ingen alarmklokker ringte hos ham da hun leverte artikkelen «Jimmy's World», om en åtte år gammel heroinavhengig gutt. Saken vant en Pulitzer-pris, men da det viste seg at gutten var diktet opp, måtte avisen slukøret levere den tilbake.
Woodward fikk ikke sparken, fikk også beholde tittelen, men hans karrierevei videre ble deretter å fokusere på egne graveprosjekter framfor å lede et stort mediehus.
Disse tre sakene er i utgangspunktet forskjellige fra den aktuelle VG-saken, men det de har til felles er at hendelsene ble sett på som store skandaler for de involverte mediehusene - og i alle tre tilfellene fikk karrieren til journalistene en brå slutt. Og uten sammenligning for øvrig, alle tre ble også sett på som stjerneskudd som klarte å levere sakene som få andre klarte å grave fram.
