Så har da PFU endelig slått fast det vi alle sammen burde ha forstått for lenge siden. Det finnes ikke noe som er privat på internett. Søker du oppmerksomhet for egne meninger, ja så løper du risikoen for at det nettopp er det du får. Vil du holde tankene dine for deg selv, så noter dem heller i den gode gamle dagboka.
Vi oppdager hele tiden nye konsekvenser av den digitale medierevolusjonen. Vi er alle blitt publisister, men uten verken journalistisk kunnskap, en kritisk desk eller ansvarlig redaktør som filter. Da kan det selvsagt fort gå galt.
Hittil har det meste av debatten dreid seg om fjortiser som legger ut utfordrende bilder av seg selv, og personvern i forbindelse hvilke opplysninger du legger ut om deg selv.
Legger du ut halvnakne party-bilder av deg selv i russebussen, ja så kan du risikere at du går glipp av drømmejobben noen år frem i tid. Det har vi etter hvert forstått. Og skriver du på Facebook at du er bortreist til over påske, så kan du risikere at du kommer hjem til tomt hus. Det har vi også med tiden fått med oss.
Men utviklingen på Facebook, blogging, Twitter og andre mediekanaler gjør at vi også må passe på MENINGENE våre.
For mange mediefolk virker det som at Twitter er blitt en erstatning for Ryktebørsen, dog med muligens et lavere alkoholinntak. Selvskryt av egne analyser, småmobbing av kolleger i konkurrerende organ (særlig Dagbladet), og forhåndsannonsering av morgendagens scoop opptar mye plass og tid. Denne uformelle tonen skal vi andre imidlertid ikke undervurdere. For på Ryktebørsen var det i hvert fall en uskreven regel at man ikke ble sitert på hva man sa. Det finnes ikke på Twitter. Du kan bli sitert når du minst aner det!
Eksemplene på de som har fått smake konsekvensene av dette, begynner allerede å bli lang.
CNN-redaktøren Octavia Nasr ble sparket fra kanalen etter 20 år, etter å ha twittret at hun var lei seg for at en av Hizbollahs ledere var død. Men vi trenger altså ikke gå over dammen:
Sist uke slo PFU fast at det må være lov å sitere en ytring gitt på en lukket facebook-profil, så lenge ytringen er aktuell og avsender er relevant.
I midten av august ble det debatt rundt Henrik Færevågs objektivitet og deltagelse i mediestøtteutvalget, etter at han hadde twittret om sitt syn på papirmedienes finansiering. ”Det var kun en Twittermelding”, svarte Færevåg.
Og sist uke vakte det også en viss oppsikt når tidligere Fævennen-redaktør Hans-Christian Vadseth på Twitter kommenterte dommen mot Bjarte Baasland med følgende: «Retten har talt i Bjarte Baasland-saken. Et middels syndrom gir ni måneders strafferabatt».
Vi må med andre ord nå være bevisste på at det vi skriver på nettet, twitrer eller blogger om, det må vi faktisk også stå for. Når vi søker oppmerksomhet for våre meninger, ja så risikerer vi at vi får den oppmerksomheten vi søker.
Jeg vet at enkelte norske redaksjoner har skjerpet inn overfor sine medarbeidere hva de kan gi uttrykk for på sosiale medier. Du kan ikke si annet på Twitter enn det du kan si på lufta/trykk, er modus operandi.
Det skal bli spennende å se når nærings- og organisasjonslivet kommer etter. Hva slags krav og retningslinjer vil de måtte implementere overfor medarbeidernes meningsutvekslinger på nettet? Hvor langt kan arbeidsgiveren gå i å stille krav til medarbeiderne, for å sikre sitt eget omdømme?
Enhver arbeidsgiver bør ta en skikkelig diskusjon om dette sammen med sine ansatte. Hvor går grensene for hva man kan tweete og blogge om? Når er man privatperson, og når er man representant for bedrifter/organisasjonen? Det avleder mange interessante, opphetede og prinsipielle diskusjoner.
I mellomtiden tror jeg vi kan se frem til mange underholdende småskandaler som mediene kan meske seg i – hentet fra ubetenksomme twitter-meldinger eller statusfelt på Facebook.
”Uten filter” het en kjent og kjær lørdagsvignett ført i pennen av Kåre Valebrokk. Valebrokk er en ekspert på å vite hvor mye over kanten man kan gå, og komme unna med det. Det er en kunst.
For oss andre som ikke kan den kunsten, eller som ikke klarer å navigere like snorrett langs streken, vi får fortsette å lære av våre egne og andres feil. Vi lærer oss vel det også etter hvert.
