Kong Harald V – Å skrive historie

Møtet mellom Kongen og =Osloselger Christer var et historisk øyeblikk.

Den 1. november gjorde vi et intervju med kongen på slottet. Med meg var magasinselger Christer og fotograf Dimitri Koutsomytis. Intervjuet står å lese i =Oslo Julebok 2010.

Jeg har gjort mye research i forkant. På kongens familie, hans forfedre og slottets forhold til media. Såvidt jeg kan se har et møte som dette aldri tidligere funnet sted. =Osloselger Christer er en representant for vanskeligstilte, for narkomane og til en viss grad for fattige. Å være en del av dette møtet mellom nasjonens øverste og «laveste» gjør meg ydmyk; dette var historisk. Også internasjonalt.

Men man skal aldri overdrive symboleffekter. Etter slottsmøtet gikk Christer tilbake på jobb i kulda, tilbake til sin vante tilværelse. Etter at juleboka kom i salg gjelder det samme for samtlige =Osloselgere. Konge eller ikke konge, deres liv forblir det samme.

Men man skal heller ikke underdrive. For to år siden intervjuet vi Kronprins Haakon, noe som ga mye oppmerksomhet for selgerne. Mye respekt og verdighet. Når nå Kongen selv pryder forsiden øker det selgernes verdighet i en til tider ekstrem hverdag. Christer er blitt rikskjendis for en uke, og landet har fått innblikk i møtet mellom ham og Kongen.

Dette innblikket gjør en dobbelt jobb: Det setter narkomane i et nytt perspektiv. Men desto viktigere, det likestiller menneskeverdet. Hvilket jeg tror også var kongens hensikt.

Det var kongen selv som ønsket at en selger skulle delta i intervjuet. Noe som åpenbart har gjort reportasjen langt mer interessant enn om han kun hadde besvart vanlige spørsmål fra en vanlig journalist. Det er nettopp møtet som skaper historie.

For Kongen viser seg her fra sider som er verdt å både se og lytte til. I samtalen med Christer delte de tanker om å vokse opp, om ensom julefeiring og om et hardt liv. Det er ikke enkelt å tale om vanskelig emner med en som er og har vært i det selv.

Samtalen kunne blitt ensidig. Christer kunne blitt offeret, og Kongen den gode observatør med gode intensjoner. Det ble snudd på hodet da Kongen valgte å snakke åpent om egen kreftsykdom. Likeverdet var et faktum.

Vi liker å snakke om kongefamilien som folkelig. Og her bekrefter Kongen sin farsarv; å snakke om kreft er tungt for både pasienter og pårørende. Ingenting er mer folkelig enn å gi håp og trøst gjennom egen oppriktighet.

Vi er dog heldige som har en tekst å lese i det hele tatt. Da jeg skulle skrive ut intervjuet i etterkant innså jeg at diktafonen hadde tatt ferie. Lyden var ullen henimot det uhørlige, mikrofonen vær nær døden. Jobben med å skrive ut et lengre intervju tar normalt sett maksimalt to timer. Denne gangen krevde det tre femtentimers økter.

Men ved god akutthjelp fra lydprogrammer som renset lyden og forsterket opptaket lot innholdet seg dekode. Etter noen hundretalls gjennomlyttinger. Men, man må ofre litt for å oppleve historiske øyeblikk.