Herman Willis på Aschehougs hagefest. Foto: Kathrine Geard

Pro­vo­sert Wil­lis

Da Her­man Wil­lis slak­tet over­set­tel­sen av en Pyn­chon-ro­man, krev­de mot­stan­de­re ho­det hans på et fat.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Så vidt jeg vet er det­te før­s­te gang en le­der av over­set­ter­for­en­in­gen har gått ut of­fent­lig mot en an­mel­der, men Wil­lis’ «klipp og lim»-re­fe­rat og an­grep på over­set­te­ren var så vold­somt at det føl­tes nød­ven­dig, sier Ce­ci­lie Win­ger, le­der av Norsk Over­set­ter­for­en­ing.

– Jeg får si som Mic­hael Cor­leo­ne i Gud­fa­ren, «my true ene­my has yet to reveal himself». Det­te hand­ler om noe an­net, men hva kan jeg ikke ut­ta­le meg om. Jeg gjør meg jo mine tan­ker, men de tror jeg det er best jeg hol­der for meg selv, sva­rer Her­man Wil­lis.

Py­ton om Pyn­chon

Brå­ket star­tet da Wil­lis an­meld­te Tho­mas Pynchons ro­man «Mot da­gen» i Mor­gen­bla­det. Boka ble rost, men over­set­tel­sen så nå­de­løst slak­tet at man­ge men­te Mor­gen­bla­det bur­de spar­ke sin kon­tro­ver­si­el­le an­mel­der. Men kul­tur­re­dak­tør Hå­kon Gun­der­sen end­te i en le­der med å ut­tryk­ke til­lit til sin om­strid­te an­mel­der.

– Far­tein Jo­nas­sen har et­ter alt å døm­me rett i at Wil­lis si­te­rer uten å ha opp­gitt kil­de. Men jeg me­ner Jo­nas­sen og and­re trek­ker en for­has­tet kon­klu­sjon når de der­med me­ner Wil­lis ikke har lest boka, noe som jo vil­le ha vært et al­vor­lig til­lits­brudd. Mitt po­eng er at Wil­lis’ tan­ker og tolk­ning er hans egen og at kri­tik­ken av over­set­tel­sen er in­ter­es­sant og står ved lag, kom­men­te­rer Hå­kon Gun­der­sen.

Han for­tel­ler at Mor­gen­bla­det «selv­sagt» har dis­ku­tert sa­ken in­ternt, og at han også har hatt kon­takt med Wil­lis.

– Jeg opp­ford­ret ham til å kom­me med et ut­fyl­len­de svar, men det har han ikke øns­ket. Det er også grun­nen til at jeg selv skrev en le­der om sa­ken.

Pro­vo­sert

Det enes­te Wil­lis inn­til nå har ut­talt om sa­ken, er at han har re­gist­rert kri­tik­ken og tar kon­se­kven­sen av den i den for­stand at han her­et­ter ikke vil an­mel­de over­set­tel­se­ne, kun ori­gi­na­len. Men til Jour­na­lis­ten vel­ger han å for­kla­re hvor­for han ikke har møtt «klipp og lim»-kri­tik­ken el­ler svart på in­si­nua­sjo­ne­ne om at han ikke har lest boka.

– Jeg blir pro­vo­sert av og ak­sep­te­rer ikke pre­mis­se­ne for et slikt spørs­mål. Det er en mis­ten­ke­lig­gjø­ring av en an­mel­der, hvor et nei-svar til an­kla­ge­ne fram­står som be­kref­tel­se på at det er grunn til mis­tan­ke. Og hvor et ja-svar kan få sto­re kon­se­kven­ser for an­mel­de­rens ar­beids­for­hold, sier Wil­lis (el­ler Ole Fyhn, som han egent­lig he­ter).

For­fat­te­ren og jour­na­lis­ten me­ner på­stan­den om hans hand­lings­re­fe­rat er «klipp og lim»-ba­sert, blir helt uve­sent­lig.

– I USA kom boka ut i 2006, og den har vært gjen­nom­dis­ku­tert av pynchoniter på di­ver­se nett­si­der si­den den gang. Hvis jeg som an­mel­der gjen­gir noe av det­te, hva så? Jeg har fulgt med på dis­se fo­ru­me­ne og me­ner det vil­le vært et stør­re pro­blem hvis jeg ikke had­de gjort det. En an­mel­der som ikke hol­der seg ori­en­tert le­ver i et va­kuum, og det kan ikke en an­mel­der gjø­re!

Må opp­gi kil­de­ne

Anne Schäffer, jour­na­list og le­der av Norsk Kri­ti­ker­lag, me­ner det er helt upro­ble­ma­tisk at en kri­ti­ker støt­ter seg til and­re kil­der når det gjel­der hand­lings­for­løp, men at det da er vik­tig å være åpen med det­te.

– Så len­ge vur­de­rin­ge­ne er kri­ti­ke­rens egne, så må det være greit å bru­ke noe and­re har kom­met med som en del av ens egen kri­tikk. Men hvis Wil­lis’ kri­ti­ke­re har rett – og jeg un­der­stre­ker hvis, si­den jeg bare kjen­ner sa­ken gjen­nom me­di­ene – så kan han her ha brutt de al­min­ne­li­ge pres­se­etis­ke reg­le­ne om si­tat­rett. Og når man går så hardt ut som han gjor­de i det­te til­fel­let, blir det eks­tra vik­tig å være helt åpen om sine kil­der, sier Schäffer.

Kamp om det frie ord

Wil­lis me­ner an­gre­pet på ham som kri­ti­ker føy­er seg inn i et møns­ter, hvor for­lag ofte går til an­grep på per­son når det er en an­mel­del­se de ikke set­ter pris på.

– Forlagene kon­trol­le­rer bort­imot alle ledd i bok­bran­sjen unn­tatt kri­ti­ker­ne, men de vil gjer­ne ha kon­troll over den­ne de­len også. Der­for er det vik­tig at en even­tu­ell opp­si­gel­se av en kri­ti­ker må være ba­sert på re­dak­sjo­nel­le vur­de­rin­ger og ikke på grunn av en kam­pan­je fra ytre kref­ter. Gir vi et­ter for ytre press, så har vi in­gen fri pres­se.

 

Powered by Labrador CMS