Christoffer-saken har offentlig interesse

KOMMENTAR: Vår beslutning om å identifisere stefaren bygger på en grundig presseetisk vurdering, skriver redaktør for bloggtidsskrift.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.


KOMMENTAR: Vi har valgt å identifisere «Stefaren» i Christoffer-saken fordi den har stor offentlig interesse. Avgjørelsen bygger på en grundig presseetisk vurdering og på vanlig praksis for identifisering, og har presseetisk debatt og refleksjon som formål.

Undertegnede er redaktør for nettstedet Christoffer-saken i media, som er omtalt i Journalisten 14. februar i forbindelse med at vi har publisert navnet til 40-åringen fra Sandefjord som er dømt for å ha mishandlet Christoffer Gjerstad Kihle til døde i 2005. I artikkelen hevder redaktør for lokalavisen Tønsbergs Blad Håkon Borud at vårt tidsskrift «handler om hevn, og slett ikke om å skape et bedre samfunn». Dette er sterke anklager fra en redaktør som kommer med svært spesielle og oppsiktsvekkende utsagn om Christoffer-saken i det samme intervjuet.

Presseetisk vurdering

Vårt nettbaserte tidsskrift Christoffer-saken i media er en pilotutgave av et kommende tidsskrift som vil ha tittelen Tidsskrift for presseetikk, og som utgis av en gruppe amerikanere med norsk/skandinavisk bakgrunn. Flere av oss har jobbet som journalister. Vi er en del av pressen og ikke en del av noe «folkekrav». Vi har aldeles ingen ting med «hevn» å gjøre, men har presseetisk debatt som fokus. Det trengs.

Vår dekning av medias behandling av Christoffer-saken, og vår beslutning om å publisere identiteten til stefaren, er basert på rettstilstanden i Norge og i USA, på en grundig presseetisk vurdering og på vanlig praksis for navngivelse av domfelte i straffesaker både i norske og amerikanske medier.

Utslagsgivende for oss har vært at vi etter å studert dommen grundig og sammenlignet saken med en rekke andre kjente straffesaker, ikke har funnet noe som tilsier at det er noen grunn til å behandle stefaren annerledes enn andre domfelte i svært kjente straffesaker med stor offentlig interesse (dvs. medieomtale).

Vi har bl.a. sett hen til den begrunnelsen VG og Bernt Olufsen gav for å identifisere «Lommemannen» i august 2009. Vi konstaterer også at medier som Dagbladet, VG, Bergensavisen og andre var svært raske med å navngi bl.a. den 19 år gamle drapsmannen i Hilda Feste-saken nylig, en sak de fleste vil regne som en mindre kjent sak med betydelig større grunn til å anonymisere gjerningsmannen.

Når man sammenligner medias omtale av Christoffer-saken med omtalen av andre straffesaker med like stor medieomtale, skiller Christoffer-saken seg ut ved at gjerningsmannen anonymiseres uten noen åpenbar grunn. Vi har nå den merkelige situasjonen at både offeret i saken og en rekke pårørende regelmessig omtales med fullt navn i media, men ikke den domfelte hovedgjerningsmannen. Årsaken til denne forskjellsbehandlingen har vært et mysterium for både oss og mange avislesere i Norge, frem til Håkon Borud nå har kunnet opplyse oss alle.

Ikke offentlig interesse?

I intervjuet hevder Borud at årsaken til at hans avis ikke identifiserer stefaren er at Christoffer-saken «ikke har offentlig interesse». Årsaken til at den ikke har offentlig interesse, er ifølge Borud at den «ikke skjedde i det offentlige rom», (men på privat eiendom). Borud forteller oss at hvis forbrytelser skjer på offentlig grunn kan gjerningsmannen identifiseres i Tønsbergs Blad, men hvis den skjer på privat grunn, da må anonymisering til i hans avis. Altså: Hadde Christoffer blitt mishandlet til døde i en offentlig park, ville Tønsbergs Blad identifisert stefaren, ifølge Borud.

Det er sjelden man er vitne til at en avisredaktør i en slik grad stiller en irrasjonell tankerekke til skue. De fleste andre norske medier synes å mene at Christoffer-saken har stor offentlig interesse. I fjor omtalte norske medier Christoffer-saken over 200 ganger, syv år etter at Christoffer ble mishandlet til døde av stefaren. I disse dager utgis en revidert utgave av Jon Gangdals bok Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, med et nytt kapittel om arven etter Christoffer av tidligere barneombud Reidar Hjermann. Alle unntatt Borud og Tønsbergs Blad har fått med seg at Christoffer-saken er en av de mest omtalte kriminalsakene i Norge gjennom de siste åtte årene.

Boruds skille mellom forbrytelse på offentlig grunn og forbrytelse på privat grunn er enda mer originalt. Borud hevder at de Baneheia-dømte kan omtales fordi forbrytelsen skjedde i det offentlige området Baneheia. Konsekvensen er at de Orderud-dømte nødvendigvis må anonymiseres fordi forbrytelsen skjedde på en privat eiendom. Vi tviler på at noen andre norske medier vil følge eksempelet til Tønsbergs Blad. Ville Tønsbergs Blad identifisert den nå 70 år gamle mannen som ble domfelt i Treholt-saken? Antagelig ikke, fordi forbrytelsene tildels foregikk i private leiligheter.

Dersom også andre norske medier har en like syltynn begrunnelse for å holde stefarens identitet hemmelig som den Håkon Borud og resten av redaksjonen i Tønsbergs Blad har, at Christoffer-saken «ikke har offentlig interesse» fordi den skjedde på privat grunn, viser det at vår beslutning om å navngi stefaren var en helt riktig beslutning. Vi er fornøyde med at vi kan bidra til et stort skritt fremover innen presseetisk refleksjon i Norge.

(Ulrika Pettersson, redaktør for Tidsskrift for presseetikk)

Powered by Labrador CMS