Var nå dette så lurt?

På tredje dag av Borgarting Lagmannsretts forhandlinger i ambulansesjåførsaken publiserte Dagbladet (en av partene i saken), en kronikk som griper rett inn i saken. Den er skrevet av  fem kvinner som var til stede i Sofienbergparken 6. august 2007. Noen av dem er avhørt av politiet og deres vitneforklaringer er lagt frem i retten under innledningsforedragene. Kronikken i Dagbladet har tittelen ”Sannheten i ambulansesaken” og må betraktes som et sterkt angrep på tre parter: 1) ambulansesjåførene 2) ”eksperter” i norsk helsevesen, deriblant professor Reidun Førde (som er nevnt med navn) og ikke minst 3) skribent Elin Ørjasæther som i sin blogg har kommentert saken basert på dommen i Oslo Tingrett (der ambulansesjåfør Erik Schjenken ble tilkjent en million kroner i erstatning fra Dagbladet).

Ingen av kvinnene som har skrevet kronikken er stevnet som vitner i den pågående saken. Dette er et juridisk poeng siden det på dette stadium av rettssaken vil være vanskelig, om ikke umulig, å stevne dem slik at Schjenkens prosessfullmektig kan få anledning til krysseksaminasjon.

Kronikken etterlater et særdeles dårlig inntrykk av mannen som i disse dager gjenopplever sitt livs verste traumer. Ingen som har vært til stede i Borgarting de siste dager kan unnlate å se hvilken påkjenning det er for Erik Schjenken å få servert et samlet mediebilde fra augustdagene i 2007, i en sak der Dagbladet har spilt førstefiolin.

Det er åpenbart at den utløser tilsvarsrett for ambulansesjåføren, men svaret må i så fall komme fra ham og ikke fra hans advokat. Dersom prosessfullmektigene prosederte saken i avisspaltene parallelt med rettssaken, ville de, så langt jeg kan se, kunne bli straffet for brudd på god advokatskikk.  På sett og vis blir dermed Schjenken i en slik situasjon satt i sjakk matt. Det er vel ingen som mener man skal forlange at hovedpersonen i en slik sak må forholde seg til (og besvare) ulike versjoner om ”sannheten” i saken – mens den pågår i retten.

Det var en tid da ingen aviser av prinsipp omtalte rettssaker på kommentarplass før dom var avsagt. Det var en kultur for å la retten få arbeide uten mediestøy. Den tid er heldigvis forbi. Utviklingen med pågående kommentarvirksomhet under for eksempel 22. juli-saken vil de fleste i dag vurdere som et pluss for ytringsfriheten. Det er likevel et godt stykke fra denne saken til en rettslig prosess der en avis er en av partene og der det kan oppfattes som at mediemakten brukes til å påvirke rettsprosessen i egen favør.

Hvor sannsynlig en slik påvirkning vil falle heldig ut for Dagbladet er uviss. Jeg tror heller at de tre fagdommerne i lagmannsretten vil velge å se på kronikken som et upassende partsinnlegg – en utidig innblanding som vanskeliggjør rettens arbeid, men som det ikke er stort å gjøre med. Det er lite sannsynlig at administrator vil gripe inn i saken rett og slett fordi domstolene i Norge ikke har instrumenter til å forhindre slike utenomrettslige prosedyreutslag. Der andre land har bestemmelser om contempt of court, må vi greie oss med skikk og bruk og moralsk gangsyn.

Et mer sannsynlig resultat av kronikken er at Schjenkens advokat vil benytte seg av den for å servere retten nok et eksempel på det han oppfatter som Dagbladets hetskampanje mot ambulansesjåføren – lansert med fornyet styrke fem år etter at Schjenkens mareritt tok til. Jeg synes vi kan høre advokat Bore: «Skal dette ingen ende ta!»

En sidebemerkning til kronikken er at Reidun Førde er en særdeles dårlig målskive for kritikken til de fem damene. Som noen vet er hun ikke bare professor i medisinsk etikk men har også blant annet vært leder i Rådet for legeetikk. Som vararepresentant i Pressens faglige Utvalg har hun dessuten en betydelig innsikt i presseetiske spørsmål. I saker av medisinsk karakter i utvalget er hun nærmest fast møtende. Når vi dertil legger hennes akademiske merittliste, og at hun slett ikke kan oppfattes som noen pusekatt i omgang med medisinere, taler mye for at det er et harakiriprosjekt  å utfordre hennes integritet i spørsmål som dette. Jeg tror de fem omtalte kronikørene kan vente seg et velbegrunnet svar.   

Selv kan jeg ikke huske noe eksempel på et slikt utslag av et mediums egenreklame midt under en rettsprosess. Det nærmeste jeg kan komme er tingrettsdommen i Big Brother-saken. Som noen vil huske ble Se og Hør domfelt (i Høyesterett) for tre artikler om et par som var blitt kjent under en reality-serie. Etter at den første artikkelen var skrevet stevnet paret bladet og forlangte 700.000 i erstatning. Se og Hør ville trolig ha kommet godt ut av saken dersom bladet hadde nøyd seg med dette første oppslaget. Imidlertid fortsatt krenkelsen i den påfølgende uken ved at Se og Hør omtalte erstatningskravet og dessuten skrev nedsettende om paret. Tingrettsdommen lyder på dette punkt:

«Dette skaper et inntrykk av (saksøkerne)som forholdsvis tåpelige. Retten vet ikke hva som var Se og Hørs begrunnelse for å gi reportasjen denne vinklingen, men retten legger til grunn at også journalisten og redaktøren i Se og Hør har forstått at dette kan oppfattes som et forsøk på å undergrave troverdigheten til en part som har turt å rette et krav mot dem.»

Jeg tror dette er en naturlig, og vel også forståelig, reaksjon fra dommere som opplever utilbørlig utnyttelse av mediemakt for å ramme en person som neppe kan betraktes som annet enn den svakere parten av de to.  

 Vi kan følgelig ikke se bort i fra at Dagbladet på rettens tredje dag skjøt seg selv i foten.