«Gi dem 15 minutter før publisering til å kommentere heretter, eller slutt å spørre dem om kommentarer».
Det korthogde svaret kom fra Pulitzer-vinnende Glenn Greenwald, mannen bak Snowden-avsløringene, på Twitter i begynnelsen av august. Greenwald diskuterte hva journalister kan gjøre for å unngå at kilder spinner av gårde med journalistiske prosjekter.
Utgangspunktet var nettavisen The Intercept som hadde gravd frem nyheten om at USAs liste over terrorister var blitt dobbelt så lang de siste årene. Da regjeringen luktet trøbbel, snudde den seg rundt og ga saken til nyhetsbyrået The Associated Press (AP). Byrået hastet ut en mer vennligsinnet, forklarende kortversjon av dette – og så ble det bråk, så klart. Regjeringen innrømmet gjerningen. Sjefredaktøren i The Intercept erklærte at de for fremtiden kommer til å gi kilder bare en halvtime på å svare før saken legges ut.
Det er kort tid til å forberede gode svar.
Beklagelsen
Ordfører Fabian Stang (H) valgte, etter at Dagbladet ville vite hvorfor han hadde brukt en hyttemaler som ikke var registrert som næringsdrivende, å legge ut en melding på Facebook med en unnskyldning for dette.
Da hadde manuset fra Dagbladet med endelig sitatsjekk ligget en stund på hans bord. Men Stang nevnte aldri Dagbladet i meldingen.
Sosiale medier er alles medium, og dessuten stort sett en berikelse for oss alle.
Stang er, i likhet med alle andre intervjuobjekter og kilder, selvfølgelig ikke bundet av noen presseetikk. Han står fritt til å håndtere mediesaker slik han ser seg mest tjent med. Og her valgte han Facebook.
Sosiale medier er alles medium, og dessuten stort sett en berikelse for oss alle.
Men handlingen føyer seg inn i en lang rekke mindre åpenbare trekk som gjøres for nettopp å komme mediene i forkjøpet når de er på sporet av en sak. Kall det gjerne en flat beklagelse. Eller kall det mediehåndtering.
Imøtegåelse
Norske medier er forpliktet etter Vær varsom-plakaten til å sjekke fakta, så klart – og blant annet også til å gi intervjuobjekter en rimelig tid til å kunne svare for seg. Dette kalles kravet til samtidig imøtegåelse. Tiden kilden bør få på seg, må måles opp mot kompleksitet. Hvis det er et journalistisk prosjekt av større omgang, er det redelig at kilden får lengre tid enn hvis det dreier seg om et mindre element som kilden står midt i til daglig.
Da Huffington Post skrev om det de kaller «kuppingen» av den nevnte terrorist-saken, forklarte de leserne at slike handlinger mislikes fordi det ødelegger tilliten mellom journalisten og intervjuobjektet. Det er et brudd på en etablert praksis.
I fremtiden, skriver Huffington Post, vil journalisten være mindre åpen og gi intervjuobjektet mindre tid, eller ingen tid i det hele tatt, til å svare for seg.
Dette er et eksempel på det paradokset jeg mener oppstår når intervjuobjektet eller kilden tar grep om saken selv, fordi de av en eller annen grunn ser seg tjent med å gjøre det: Det skaper et press på presseetikken.
I fremtiden vil journalisten være mindre åpen og gi intervjuobjektet mindre tid, eller ingen tid i det hele tatt, til å svare for seg.
Den samtidige imøtegåelse er grunnleggende for journalistikken. Flere norske medier felles hvert år i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for ikke å ha konfrontert kildene tilstrekkelig i forbindelse med publisering av sterke beskyldninger av faktisk art. Ett av de mer omtalte eksemplene er Dagens Næringsliv som i 2007 ble felt for blant annet ikke å ha gitt investoren Arne Fredly nok tid til å svare på det de mente å ha på ham. I uttalelsen skriver PFU at «Etter utvalgets mening må det være et presseetisk minimumskrav at den eller de som utsettes for beskyldninger, gis rimelig tid til å komme med sin versjon».
En gravende journalist har i dag – syv år etterpå – rikelig uønsket erfaring med kilder/intervjuobjekter som ønsker å ta grep om historien selv. Enten ved å gå til et annet medium med den, eller på andre måter spinne den vekk. Det kan være forståelig at den angrepne nettopp ønsker å komme mediet i forkjøpet og ta vekk sakens eksklusivitet slik at den blir nedprioritert og forsvinner fortere enn den kanskje ellers ville gjort.
Jeg kalte dette «irriterende» til Aftenposten da de ringte. Det bidrar blant annet også til å gjøre det mindre interessant for fattige redaksjoner å bruke knappe ressurser på gravende prosjekter.
Tilsvar
Stang-saken vil bli diskutert videre i pressekretser.
Sosiale medier har skapt nye muligheter og nye spilleregler, enten man er journalist, kilde eller intervjuobjekt.
Sosiale medier har skapt nye muligheter og nye spilleregler, enten man er journalist, kilde eller intervjuobjekt.
Derfor er det naturlig også å drøfte konsekvensene for de presseetiske spillereglene.
Saker er ikke lenger satt i bly, de kan endres og utvikles raskt etter hvert som nye fakta og nye kilder melder seg. Det vil kunne åpne for en annen rolle for det punktet i Vær varsom-plakaten som kalles «tilsvar», altså at «de som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling». Tilsvaret er ikke samtidig med publiseringen.
Pressens etiske plakat har vært under konstant utvikling siden den ble vedtatt i 1936. Det er dens styrke at den er relevant i en endret mediehverdag. Pressens etiske regler skal være redelige, men de skal også kunne la seg praktisere når verden går videre.
(Kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten.)
