– Det aller, aller vanskeligste er de gangene man er sånn ordentlig i tvil

 – Jeg tenkte at 27 år var veldig lang tid, og så har jeg blitt 50. Jeg følte jeg stod ved et veiskille. 

Anne Weider Aasen er mellom lederroller. For litt under en uke siden sa hun «ha det» til kolleger i TV 2, om akkurat en uke sier hun «hei» til nye i NRK. 

I mellomtiden, i det bittelille tidsrommet, ser vi vårt snitt til å ta en prat med lederen for Pressens Falige Utvalg (PFU) gjennom de siste fire årene. 

1000 PFU-klager

I litt over fire år har hun sittet ved enden av PFU-bordet. Det vil si hele det første året satt hun på hjemmekontor, ved enden av det drøyt åtte meter lange kjøkkenbordet i leiligheten på Grünerløkka i Oslo. 

På de fire årene har hun ledet behandlingen av omtrentlig 1000 PFU-klager.

Aasen elsker jobben som leder i PFU. Hun elsker å dykke ned i teorien, i presseetikken, ta nærsyntbrillene på og forsvinne inn i dokumentasjon, meninger, uttalelser og titler.

Veien inn i PFU var ikke tilfeldig. For Aasen var, allerede som ung journaliststudent litt mer enn gjennomsnittlig interessert i presseetikk.

– Jeg var veldig kritisk til alle som kom på besøk på Høgskolen i Oslo (nå Oslo Met), og var veldig opptatt av å stille alle som kom utenfra til veggs, inkludert en redaksjonssjef fra TV 2. Han fortalte etterpå at «jeg ble hudfletta av deg» da jeg kom dit, sier hun og ler.

– Vi hadde en fantastisk høyskolelektor som underviste i presseetikk. Det var favoritt-timene! 

Aasen ble spurt om å bli en del av PFU i 2016, men rykket raskt opp og ble nestleder i utvalget da Anders Opdahl, etter en periode i NRK gikk tilbake til i Amedia, måtte trekke seg fra vervet. 

Fire år senere, i den kaldeste og mørkeste tiden, koronavinteren 2020, fikk hun en telefon fra daværende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, om hun kunne tenke seg å bli leder for PFU. 

– Jeg husker jeg satt på bakeriet Samson, hvorfor jeg satt der aner jeg ikke, jeg må ha hatt fri eller noe sånt, sier hun. 

Tar mye av fritiden

Lederrollene tar tid, og når i tillegg mye av fritiden går med til PFU-jobbing, er det lett å forstå hvorfor Aasen selv stusser over et bakeri-besøk. 

Det er faktisk veldig mye fritid som går med til et sånt verv, forteller hun. 

Journalist- og redaktørrepresentantene får én lesedag av arbeidsgiver før hvert møte, men mange av medlemmene i PFU bruker, ifølge Aasen, mer tid på å gå igjennom alt av dokumenter i klagene. 

Selv tar hun av ettermiddagene, kveldene, nettene og helgene. 

– Om man skal lede PFU, må du ha ordentlig oversikt og behandle sakene på en skikkelig måte, du må lese alt. 

I tillegg til all tiden de bruker på å forberede sakene, varer selve møtene i timer. De fleste sier de er ganske kokt i hodet når klokka er fire og tiden rundt møtebordet avsluttes, forteller Aasen. 

Sårbart

Mesteparten av møtet og diskusjonene strømmes, blant annet her på Journalisten. 

Det ser Aasen på som både en styrke for bransjen, for åpenheten og demokratiet, men hun ser det og som et sårbart punkt for medlemmene av utvalget. 

For diskusjonene, som ofte kan starte et sted, men konkludere et annet, kan godt ende opp som saker i både bransjeblader og større nasjonale medier.

Som leder har Aasen vært opptatt av å gjøre nye medlemmer av utvalget oppmerksomme på nettopp det. 

– Det tror jeg er ganske uvant for folk, for vi kommer inn i møtet med et ikke nødvendigvis ferdigtygd standpunkt. Vi har en veldig åpen og søkende tilnærming. 

Hun fortsetter: 

– Jeg er opptatt av at det er en sårbarhet der, for det kan være man føler at man har sagt noe dumt også plutselig, i pausen, er det tre nye saker i Journalisten eller Medier24. 

– Alt du sier kan bli et oppslag. Vi forsøker å ikke være sleivete i uttalelsene i debatten, men når man har holdt på i mange timer, så er det jo i menneskets natur å bli litt varm i trøya, sier hun og smiler. 

Selv om mediedekningen av møtene kan være utfordrende, mener Aasen det er en fordel for journalister å bli intervjuet av andre journalister. Å føle at man har kontroll eller ikke kontroll på eget budskap og vinkling, er en problemstilling som ofte kommer inn til utvalget. 

– Den erfaringen er viktig, sier hun. 

– For da ser man litt hva man utsetter andre for.

Paradigmeskifte

Fra Aasen gikk inn døra på TV 2 i 1997 og til nå, er har mediebransjen endret seg dramatisk, ikke minst i grad av transparens, forteller hun. 

Publikum følger med på en helt annen måte i dag enn de gjorde for 30 år siden. 

Den gang var sendingene gigantiske. Både NRK og TV 2 hadde over én million seere som fulgte nyhetene, men selv om mange så på, var det ingen måte for publikum å ta til orde for hva de syntes var galt. 

I dag har publikum en helt annen mulighet til å ta tak i pressens arbeid. 

– Det gjør at journalistene må skjerpe seg veldig, mediene må sørge for at det vi bringer holder vann, sier Aasen. 

– I dag har vi veldig mange faktasjekkere. Det er mange som kan diskutere på et ganske høyt nivå hva vi har publisert. Muligheten for å ha en slags monopol på sannheten, med veldig lite innsyn fra publikum i hvordan man egentlig kom fram til det journalistiske resultatet, har endret seg helt fundamentalt. Det har vært et paradigmeskifte. 

Ærefrykt

– Hva er det beste med å sitte i PFU? 

– Det er et veldig stort privilegium å få tilliten til å lede dette utvalget, svarer Aasen på spørsmålet vi har stilt flere av utvalgets medlemmer.

Det er en stor og omfangsrik oppgave, en hun tar på det største alvor, en hun går til med ærefrykt, forteller hun. 

– Jeg klyper meg i armen fremdeles når jeg tenker på det, for når jeg ser tilbake til da jeg gikk på journalisstudent, så jeg vel ikke helt for meg at jeg skulle få være med på det.

– Hva er det verste med å være med i PFU da? 

Svaret på det andre faste spørsmålet tar det litt lengre tid for Aasen å svare på.

– Det er ganske mye arbeid. Og når det kommer veldig omfattende klager med veldig mange vedlegg... 

Tvilstilfellene

Selv om det er gjort endringer i vedtektene til PFU som legger begrensninger på hvor lange klagene kan være, tar noen dette igjen ved å legge ved side opp og side ned med dokumenter. Om vedleggene ikke er saklige, kan det være tungt å komme igjennom, forteller Aasen. 

– Men det er jo positivt at det er masse arbeid i PFU. Det hadde vært veldig dumt hvis ikke det var det, så jeg syns egentlig ikke det er så mye å klage, men det er viktig at det ikke blir så mye arbeid at det blir helt umulig å ha dette som et verv. 

Det er likevel en annen ting som innimellom kan gjøre jobben litt ekstra tøff. 

– Det aller, aller vanskeligste er de gangene man er sånn ordentlig i tvil. 

– Av og til lurer jeg jo på om vi gjør riktig, og de gangene, det er ille. Hvis jeg tenker at det ble ... Uff, dette ble en feil avgjørelse. Det er ikke så veldig ofte, men ... 

– Men det skjer. 

Vokter redaktørens handlingsrom

Aasen er oppnevnt på vegne av redaktørene. Kabalen, det vil si hvem som til enhver tid sitter rundt PFU-bordet er det presseorganisasjonene Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag (NJ) og Presseforbundet som står for. 

Som redaktørrepresentant har Aasen vært opptatt av å trekke diskusjonene i en liberal retning, forteller hun. 

Hun mener det er viktig å markere at redaktørens handlingsrom og skjønnsrom skal være veldig stort.

Noen av diskusjonene har endt i at hun har tatt dissens nettopp for å markere. 

– Det er viktigere nå enn noen gang å vise at vi skal ha et stort redaksjonelt rom, legger hun kjapt til før hun løper opp trappa for å hente noen papirer. 

Leiligheten på Løkka, den hun deler med mannen Bjørn K. Bore, ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Vårt Land, er hvitmalt og lys. 

De traff hverandre for litt over 20 år siden på et NJ-seminar på danskebåten. Da var de begge vararepresentanter, nå sitter de med hvert sitt redaktøransvar. 

– Vi har gått fra å være to fagforeningsfolk til å bli to medieledere på 50 pluss, sier hun og smiler i det hun setter seg ned ved bordet igjen. 

Vanntette skott

Selv om de deler mye, deler de overraskende lite om jobb i en hektisk hverdag. 

– Vi har egentlig alltid hatt veldig klare og vanntette skott på hva vi snakker om og ikke snakker om. Jeg kan diskutere faglige spørsmål med ham, men oftest prater vi om logistikk med familien, turer og ski. 

De gangene det har vært direkte konkurranse om saker, eller om det dukker opp saker som er veldig relevant for hverandres jobb, har de funnet ut at det beste er å ikke vite ting. 

– Det er det mest ryddige, for da går ikke jeg rundt og vet ting som jeg føler at dette burde min egen arbeidsplass ha visst. 

Jobben tar de med seg hjem, ofte sitter de i hver sin etasje på kveldene, foran hver sin skjerm. 

Nina Fjeldheim husker de kjipe sakene best

– Jeg er aldri hjemme og rydder, for det tenker jeg at det kan jeg gjøre når jeg er pensjonist, men vi får pressa inn veldig mange ting, sier hun og plukker opp igjen tråden om handlingsrommet. 

– Jeg er veldig opptatt av handlingsrommet for redaktører. Og det redaksjonelle skjønnsrommet. At det må være stort for hver enkelt redaktør. Hvis jeg fortsetter nå, som redaktørrepresentant for NRK, kan det godt hende at NRK er mer restriktive på en del spørsmål enn det TV 2 har vært. 

– Men hvor det likevel går an å ha et standpunkt om at rommet skal være stort, legger hun til. 

Det andre som har vært viktig for Aasen i perioden som leder, er å skille på små og store feil. 

– Vi skal ikke felle på kommafeil og små detaljer. Vi skal felle det som virkelig er feil av stor art. 

Nærsynt

Papirene hun rasket med seg fra andre etasje er statistikk over PFU. Klager innsendt, klager behandlet, klager felt. Det er mye å holde oversikt over. Utvalget går gjennom ti-tolv saker i snitt på hvert møte. 

– Det som er veldig rart, er når man jobber med dette til vanlig, så blir man veldig nærsynt, du går 100 prosent inn på hver enkelt sak. Jeg holder på langt nede i detaljene: «Hvem ringte egentlig hvem?».

For selv om sakene kanskje ikke er en sak som endrer store milepæler i presseetikken, eller i pressehistorien, så er det viktig for den som klager. 

Om Anne Weider Aasen fortsatt skal sitte ved enden av bordet de neste årene, er ikke bestemt enda. 

– Folk spør jo om jeg skal ta gjenvalg som leder i PFU, men det er jo ikke et valg, det er jo en oppnevning. Det siste jeg hørte var at de er interessert i at jeg skulle fortsette, men jeg har ganske lave skuldre på det, for det handler ikke nødvendigvis om meg. 

– Det handler om å få kabalen til å gå opp. 

LES OGSÅ:

Stein Bjøntegård mener det er en fordel at PFU-medlemmene kommer fra ulike virkeligheter

Gunnar Kagge synes PFU var mer frimurersk før