Vi må skjerpe den kritiske sansen når vi skriver saker om migranter og flyktninger som prøver å komme seg til Europa med båt, skriver Guro Kulset Merakerås.
Foto: Gresk kystvakt / AP / NTB
DEBATT:
Det er ikke bare en kamp på liv og død som foregår i Middelhavet. Det er også en kamp om sannheten
I Europa anno 2023 er ikke «fra offisielt hold» noen garanti for opplysningers sannhetsgehalt. Her følger litt kollegastøtte på Verdens flyktningdag.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
«De ville ikke ha hjelp, tross gjentatte tilbud» er den korte oppsummeringa av historien gresk kystvakt presenterte som forklaring like etter det tragiske forliset som kostet over mellom 500 og 600 mennesker livet i forrige uke. Norsk presse gjenga uttalelsene fra offisielt hold - uten å stille spørsmål ved om det var årsaksforklaring eller bortforklaring.
Siden har bildet slått sprekker. I skrivende stund vet vi ikke hva som forårsaket at den overfylte båten sank, og det er for tidlig å plassere skyld. Men vi vet allerede nok til å måtte erkjenne at norsk presse har videreformidlet løgner.
I hverdagen som frilansjournalist har jeg ofte stor glede av kunnskapen til kolleger som er spesialister på ulike saksfelt. I anledning Verdens flyktningdag, 20. juni, vil jeg dele kunnskap som jeg har tilegnet meg. For etter å ha brukt et år på å skrive sakprosabok om forholdene ved Europas yttergrense i Egeerhavet, har jeg erfart noe jeg tror journalistkolleger kan ha nytte av å bli påminnet.
Kilder vi er vant til å tenke på som troverdige, nemlig myndigheter, opererer i dette saksfeltet med det vi gjerne kan kalle alternative fakta, eller blank løgn. Etter å ha lest norske mediers innledende dekning av båtforliset utenfor Hellas, er jeg er fristet til å spørre: Hvor mange ganger skal en kilde bli tatt med løgnbuksene nede før vi journalister slutter å behandle den som troverdig?
Anerkjente graveredaksjoner som Der Spiegel, New York Times og The Guardian har gang på gang avslørt at gresk kystvakt og EUs grensevaktstyrke Frontex har et svært så lemfeldig forhold til sannheten. Det ferskeste eksempelet kom i mai, i New York Times' artikkel Greece says it does not ditch migrants at sea. It was caught in the act. Menneskerettighetsdomsstolen i Strasbourg felte i fjor sommer en dom som klart og tydelig sier at gresk kystvakt har bidratt til drukninger gjennom å forårsake båtvelt. EUs eget antikorrupsjonsbyrå OLAF har fremlagt grundig dokumentasjon på at greske grensevakter på havet sier én ting, nemlig at de følger EU og FNs spilleregler, men at de gjør noe annet - og at Frontex lukker øynene for dette.
Norske borgere er vant til å stole på myndighetene. Er det derfor de fleste norske journalister tar utgangspunkt i at det er ok å gjengi uttalelser fra greske myndigheter etter et skipsforlis - uten forbehold? Folkens, vi må skjerpe den kritiske sansen når vi skriver saker om migranter og flyktninger som prøver å komme seg til Europa med båt. For det er ikke bare en kamp på liv og død som foregår i Middelhavet. Det er også en kamp om sannheten.
«Hvorfor har NRK behov for at det fremstår som om de ikke ville reddes? Dette er jo en helt sinnsyk påstand fra greske myndigheter!» skrev Kristina Quintano i en lederartikkel hos Transit Magasin denne uka. Jeg på min side tviler på at NRK har noe bevisst behov i den retning. Men Quintano, også kjent som «Budbringer fra Helvete» har et poeng: Alarmbjellene burde ha ringt hos NRK da de videreformidlet den greske kystvaktas oppsiktsvekkende forklaring.
Nå har BBCs journalister avdekket at historien fra kystvakta ikke holdt vann. For båten som forliste natt til 14. juni var slett ikke på full fart mot Italia, den lå stille i timesvis før den forliste. Og gresk kystvakt holdt ikke avstand, som de først hevdet. Vitner sier de forsøkte å sette i gang et slep, og hevder at nettopp dette forårsaket forliset. Om det stemmer, vet vi ikke. Men greske myndigheter har endret forklaring og opplyser nå at kystvakta forsøkte å feste et tau til båten for å stabilisere sin egen farkost, slik at de kunne observere hvordan folk ombord hadde det.
Over hundre unger som var innelåst under dekk sammen med sine mødre og søsken, druknet da båten kantret og sank på 5000 meters dyp, med det aller meste av sin menneskelige last ombord. Media bruker begrep som «savnede migranter», eller «antatt omkommet». Det gir ganske andre assosiasjoner enn «druknede mennesker». Vi kunne skrevet om døde barn på 5000 meters dyp, men skriver om at «78 er funnet omkommet, og 104 er reddet». Som journalister skal vi forholde oss til fakta, det er ikke vår primære jobb å vekke folks følelser. Men det er heller ikke jobben vår å bedøve folk med blodfattig språk som underkommuniserer det katastrofale i at en båt fullastet med mennesker i havsnød får gå under - uten at europeiske redningstjenester griper inn. Når skal vi kalle en spade for en spade og døde for døde? Etter at likene er funnet? Det vil sannsynligvis aldri skje.
Det er et dilemma at enkeltjournalister som setter seg grundig inn i det som foregår, kan bli oppfattet som aktivister med en agenda. Som frilanser har jeg selv hatt kontakt med redaktører som er redde for at jeg har fått for tette bånd til aktivistleiren etter å ha skrevet en sakprosabok sammen med en feltarbeider for Leger Uten Grenser. Det kan føles tryggere for mange redaktører å velge det de oppfatter som lav risikoprofil i sin dekning av et komplisert felt. De nøyer seg med å gjengi byråmeldinger eller bruke allroundjournalister uten engasjement eller innsikt i saksfeltet, folk uten nettverk i aktivistkretser.
Men er dét virkelig den tryggeste veien til god journalistikk? Jeg vil hevde at det er umulig å dekke det som skjer på Europas yttergrense uten å ha aktivister på kildelista i 2023. Uten tilgang på deres innspill og iherdige haukeblikk, er risikoen stor for å gå på limpinnen hvis det dukker opp en presseuttalelse fra myndighetshold like etter en nyhetshendelse. På et tidspunkt hvor det ville være riktig å nøye seg med å rapportere om det som har skjedd, kommer vi da fort i skade for å bli et mikrofonstativ som videreformidler løgner.
Når vi skriver om Europas grensevakthold og mennesker som prøver å krysse Middelhavet for å søke beskyttelse eller nye muligheter, må kildekritikk være aller lengst frem i pannebrasken. Sannsynligvis får greske myndigheter selv oppgaven med å granske forliset, siden det skjedde i gresk farvann - dette er EUs vanlige prosedyre.
Det vil komme nye opplysninger fra offisielt hold. La oss da ikke være naive.
Til opplysning: Innsender har skrevet boka «Moria - På innsiden av Europas største flyktningleir» (Forlaget Press, 2023) sammen med Katrin Glatz Brubakk. Forfatterne ga alle royalties fra første opplag til Leger Uten Grensers humanitære arbeid.
