Tidligere NRK-journalist Bård Wormdal kommer med oppsiktsvekkende dokumentasjon på hvor tett etterretningssamarbeidet mellom Norge og USA har vært i store deler av etterkrigstiden, skriver Rune Ottosen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB
DEBATT:
Historien må skrives om etter «Spionkrigen»
Mener ny bok er kandidat til Den store journalistprisen.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Bård Wormdals bok «Spionkrigen» med undertittel «Det
hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge
og USA», burde være en opplagt kandidat til Den store journalistprisen.
Wormdal
kommer med oppsiktsvekkende dokumentasjon på hvor tett etterretningssamarbeidet
mellom Norge og USA har vært i store
deler av etterkrigstiden. Uten at våre folkevalgte på Stortinget har vært
informert har USA finansiert infrastruktur og enda til betalt lønninger til
norsk etterretnings-personell.
En som trodde han var ansatt i Etterretningstjenesten
fant etter avsluttet karriere at han ikke finnes i det norske pensjonssystemet
fordi han hadde vært lønnet av USA.
Dette er Wormdals tredje bok om denne
problematikken. Hans begrunnelse for å skrive om fortrolig informasjon til et
norsk publikum, er at han mener den norske befolkningen har krav på å vite om
forhold som er av avgjørende betydning for vår sikkerhetspolitikk. Det
bilaterale samarbeidet med USA om etterretning går under navnet NORUSA. Det har
eksistert siden 1950-åra, men aldri vært gjenstand for åpen behandling i
Stortinget. Wormdals kildemateriale dokumentert i et omfattende noteverk er så
overbevisende at ingen på ansvarlig hold har benektet sannhetsgehalten.
Han har intervjuet nåværende og
tidligere ansatte i norsk etterretning og skaffet til veie ugjendrivelig
dokumentasjon. Wormdal har understreket i intervjuer at han ikke publiserer noe
som kan skade norsk sikkerhet. Russland er i motsetning til norsk
offentlighet godt kjent med de forhold
han beskriver. De to første bøkene «Satelittkrigen» (2011) og «Spionbasen» (2105)
ble langt på vei forbigått i stillhet. «Spionkrigen» har derimot blitt fulgt av andre medier.
Wormdal viser at Globus-anlegget
i Vardø i praksis er en amerikansk base og av vital betydning for overvåking av
Russlands atomstrategi. Norsk etterretning hjelper USA på viktig områder som
atomvåpen og utvikling av nye våpensystem. Norske radarer er i stand til å
identifisere russiske atomvåpen og er derfor potensielle bombemål.
Norge blir
kalt en model-partner av USA og det bør neppe være et komplement når prisen vi
betaler er å bli brikker i USAs globale strategi. De tette båndene mellom
Etterretningstjenesten og National Security Agency (NSA) har Wormdal kunne
spore i tusenvis av NSA dokumenter lekket av Edward Snowden.
Norge er dypt
involverte i forberedelser til krig i verdensrommet der norske satellitterog radaranlegg
er tungt inne i USAs romstrategi. Jeg har selv i en artikkelserie i Forsvarets forum vist at USAs nye romstrategi baserer seg på kommersielle aktører som
Svalsat.
Norske politikere ser ut til å godta å ha vært utenfor kontroll og
innsyn. Norske ledere har tydeligvis akseptert at vi har blitt en vasallstat?
Wormdal avslutter boken på følgende vis:
«Fortsatt skal kontroversielle
hemmelige aktiviteter få leve sitt eget liv, enten det gjelder norsk samarbeid
med amerikanske etterretningsorganisasjoner, som CIA og NSA, eller norske
agenter som opererer ut fra sitt eget etiske regelverk. Også dette er trekk ved
det norske demokratiet.»