Vi lever drømmen, andre dør for den

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Saker fra Himalaya, der verdens høyeste fjell ligger, utgjør en underlig nyhetssjanger. Den våkner til live så fort en nordmann er inne i bildet, og pakkes ned like raskt som folk kommer seg ned fra toppen.

Onsdag formiddag nådde Kristin Harila og hennes team toppen av 8027 meter høye Shishapangma i Tibet. Dette er starten på hennes nye rekordforsøk på å nå 14 8000-meterstopper på under seks måneder og seks dager.

En godt forberedt, velskrevet pressemelding kom susende inn til norske redaksjoner klokka 11.42 fra Harilas pressebyrå i Vadsø, umiddelbart etter toppstøtet.

iTromsø.no og NRK brakte nyheten 18 minutter etterpå. Begge medier utelater å omtale de andre klatrerne i teamet: Norske Matias Myklebust som er med som filmfotograf for å dokumentere Harilas rekordforsøk. Meksikanske Viridiana Alvarez og sveitsisk-kanadiske Sophie Lavaud. Foruten, selvsagt, de seks sherpaene: Pemba Tenjin Sherpa, Pemba Tenjing Sherpa, Chhiring Wanchu Sherpa, Ngima Rita Sherpa, Tenjen Sherpa og Mingma Sherpa.

Dersom noen nærsynte nyhetskriterier er oppfylt, skriver vi hodeløst avskrift av kildene, innkasserer trafikken og slukker deretter lyset.

Har vi som selvutnevnt bærekraftnasjon en forpliktelse til å dekke flere sider av fjellene vi privilegerte boltrer oss på?

«Kjent» klatrer døde

Et dødsfall på Annapurna, verdens farligste fjell, åpnet i forrige uke opp Himalaya-sjangeren for et par dager, godt hjulpet av nyhetskriteriet «nordmann var der da det skjedde».

«Everest-veteran døde», skrev Dagbladet den 18. april. Nordirske Noel Hanna (56) hadde besteg Mount Everest 10 ganger, da han døde, sannsynligvis av høydesyke i teltet sitt, rett under toppunktet. Hanna har aldri fått omtale i norsk dagspresse før.

I samme rewrite nevner journalisten kort: «I forrige uke omkom tre sherpaer etter å ha blitt truffet av en isblokk på Mount Everest.»

Saken fikk så uventet drahjelp på kriteriesiden, da norske Vibeke Sefland (49) som er kristiansander og erfaren Himalaya-klatrer, meldte seg. Hun lot seg intervjue av både Dagbladet og Fædrelandsvennen.

Sefland forteller beveget om sin nye venn hun hadde blitt kjent med gjennom fire uker i Annapurnas Base Camp. Klatrerne oppholder seg her noen uker for akklimatisering, og gjør rotasjoner opp og ned fjellet for å unngå alvorlig høydesyke.

– Det er bortkastet at sånne flotte folk dør, sier Sefland om Everest-veteranen.

I disse sakene får vi inngående kjennskap til det samtidige dramaet på Annapurna: Den indiske klatreren Baljeet Kaur (27) og hennes landsmann Anurag Maloo (34) blir reddet ned, sistnevnte av den heltemodige polske klatreren Adam Bielecki (39) som snur for å berge mannen som har ligget tre dager i en bresprekk. Sherpaer var selvsagt involvert i begges redning, som i seg selv er et livsfarlig oppdrag.

Så slukkes lampene. Desken kaster seg over andre nyheter fra utlandet som kan trekke lesere med seg bak betalingsmuren.

Hvem var de tre sherpaene?

Det viser seg at de tre var «Everest-veteraner» selv. Trolig er det er derfor mange norske klatrere som kjente en eller flere av dem, som kunne ha gitt et lignende intervju som det Sefland gir.

Her er for ordens skyld navnene deres:

Dawa Tseri Sherpa rakk å stå på elleve 8000-meterstopper, ni av gangene på Mount Everest. Han skal ha vegret seg for å forfølge den livsfarlige karrieren, men begynte igjen etter ni års pause for å gi barna utdannelse. Hans tre døtre på 21, 20 og 16 år og to sønner på 16 og ni år har mistet sin far, en kone sin mann.

Pemba Tenzing Sherpa har 16 bestigninger av 8K-topper på merittlisten. Han klatret på Mount Everest allerede som 21-åring. Han besteg Mount Everest syv ganger, samt K2, verdens nest høyeste fjell. Nå sitter hans kone tilbake som enke, og de har et lite barn sammen.

Lakpa Rita Sherpa ble kun 22 år gammel. Han har to barn, ett på fem år og en sønn på 9 måneder. Lakpa var enebarn, og han valgte til tross for å være far til små barn å ta den farefulle jobben for å sikre sin familie økonomisk, alt ifølge den kanadiske klatreren Jill Wheatly, som har organisert en crowdfunding på nett til inntekt for de tre sherpaenes gjenværende familie.

Sherpa er forresten ikke navnet på et yrke, eller betegnelsen på en egenskap. Sherpa er navnet på et folkeslag, som utvandret fra Tibet, har tibetansk dialekt og bor i Himalaya-regionen. Sherpaene er individer med like mange drømmer og lengsler i livet som deg og meg.

De tre omkomne, Dawa Tseri Sherpa, Pemba Tenzing Sherpa og Lakpa Rita Sherpa ble meldt savnet på Mount Everest onsdag 12. april, og erklært omkommet få dager etterpå av nepalske myndigheter.

De døde da en diger isblokk løsnet og startet et skred i Khumbu-isfallet, på vei ned fra Camp 2 etter å ha båret opp tau og utstyr for det kommersielle selskapet Imagine Nepal, som i år har et hovedansvar for å sikre ruten opp til toppen av Everest med tau.

Livsfarlig yrke

Khumbu Ice Fall, som det heter på engelsk, er en farlig passasje som alle må over på vei opp fjellet langs den vanligste kommersielle ruten som turistklatrere betaler mange hundre tusen for å gå.

Selv om et team med spesialiserte sherpaer, såkalte «isdoktorer», sikrer ruten hvert år med tau og stiger, er den forrædersk, med sine skjulte bresprekker under snøen. Khumbu-isfallet beveger seg konstant, mellom 90 centimeter og 1,2 meter daglig, og sherpaer krysser ofte isfallet mellom 20 og 30 ganger på én tomånederssesong, for å gjøre alt i stand for de betalende klatrerne.

Sherpaer setter opp telt, bærer opp forsyninger, klatreutstyr, oksygenflasker og mat. «Climbing sherpas» har i tillegg ansvaret for å geleide hver sin klient hele veien opp til toppen, og kan forvente en «summit bonus».

I snitt tjener en sherpa som jobber på Mount Everest mellom 30 og 50.000 norske kroner på én sesong. Det er riktignok mange kjente, meritterte nepalere på rekordlistene over klatrebragder i Himalaya. I dag lever mange av dem svært godt av turismen, både som eiere av egne selskaper og som ettertraktede guider.

Men de fleste sherpaer lever ikke drømmen. Det er ofte et mareritt for dem som venter hjemme. Familien ligger søvnløse om nettene og spør alle som kommer gående langs ruten tilbake: Har dere hørt noe om min mann? Om vår sønn? Kommer han trygt hjem igjen i år?

Så langt i år mangler tre sherpa-familier sin far, ektemann og forsørger.

Det er viktig å forstå at man i klatremiljøene alltid ser disse hendelsene i sammenheng, også fordi de store klatreselskapene opererer på alle 8000-meterstoppene. Det som skjer på Everest, påvirker dem som befinner seg på en annen topp der man hører om klatrevenner i fare.

Sosialt ansvar

Da 16 nepalske sherpaer mistet livet i 2014 under et skred i Khumbu-isfallet på samme tidspunkt som i år, skapte det protester hos sherpaene, som krevde bedre betingelser, noe de til dels fikk gjennomslag for.

Presset øker likevel årlig. Bare på Mount Everest registreres det 40 prosent økning av betalende klatrere fra den velstående delen av verdens befolkning. I år har nepalske myndigheter utstedt 454 klatrelisenser.

Men det er et naturlig tak på kapasiteten. For med de lange køene oppover i fjellet og manglende klatrekompetanse øker også risikoen for flere ulykker. Kravet om at internasjonale klatrere må kunne dokumentere medlemskap i hjemlige klatreklubber og minst ha vært på én annen 8000-meterstopp før Everest, slik tilfellet er i Tibet, ligger i forslagsbunken hos myndighetene i Kathmandu.

Godt begravet i behovet for utenlandsk kapital.

I Nepal lever 25 prosent under fattigdomsgrensen. Inntektene fra turisme står for omkring 6,7 prosent av Nepals totale BNP, og omtrent én million jobber er tilknyttet turistnæring, de aller fleste lavtlønte.

Journalister bør være oppsøkende og undersøkende, ikke bare gjengi eventyrene til dem som har råd til å betale en halv million. Skriv gjerne mer om dem som betaler den høyeste prisen.

Og skriv nå for Guds skyld navnene på sherpaene. Klatring er en laginnsats.

Kanskje lar vi vår kritiske sans ligge igjen skuffen når en nordmann står på toppen av verdens tak - fordi vi er en nasjon av eventyrere? Jeg skal ikke ta fra oss verken drømmen eller eventyret, men be oss om å være ansvarlige verdensborgere. Også på desken.

LES OGSÅ:

Tidligere journalist reagerte: Flere medier har rettet i saker om Frank Løkes K2-ekspedisjon