Det mediene ikke skrev om Marius Borg Høiby

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

I løpet av drøyt to uker er det publisert nærmere 1000 artikler om Marius Borg Høiby. Det er i snitt sånn cirka 80 artikler om dagen. Noe som egentlig er helt spinnvilt, selv om vi fordeler det på noen titalls medier. 

Jeg vil tro at det er en begrenset trøst for Høiby, for kronprinsparet, for kongeparet og ikke minst for de fornærmede i det som etter hvert er blitt til «Marius-saken», men på et tidspunkt vil presseoppmerksomheten dabbe av. 

Men, trolig vil det totale mediepresset øke før det snur og blir mindre. 

I anstendighetens navn

Sett fra sidelinjen mener jeg likevel at denne saken er et eksempel på at kjendisjournalistikken i Norge er forholdsvis snill – og av mangel på et bedre ord, anstendig. I hvert fall sammenliknet med mange andre land. Og at privatlivets fred i veldig stor grad respekteres. 

For selv om det er opplysninger som har kommet fram de siste dagene som har vært nye også for de journalistene og mediene som dekker kongefamilien tettest, er det ikke nytt for dem at Høiby har hatt en livsstil som tøyde grenser. Det er heller ikke nytt at han har hatt bekjentskaper med en livsstil som det er enda flere grunner til å stille spørsmål ved. Tips, bilder og annen informasjon har dryppet inn til redaksjonene over tid.

Likevel, selv om mediene visste mye, ble Høibys levesett og omgangskrets kun unntaksvis omtalt. Det måtte en kriminalsak til for at det skulle bli en nasjonal nyhetssak. Og selv da, i hvert fall i første omgang, ble det ikke en sak om at sønnen til kronprinsessen har en livsstil med selvdestruktive tendenser. Å offentlig fortelle om rusbruk, psykiske utfordringer og andre problemer, var noe Høiby selv (kanskje med hjelp av noen rådgivere) valgte å gjøre.

Jeg tenker at norsk presse i stor grad har vurdert riktig når de fram til nå har valgt å holde igjen.

Men underveis har det kommet fram ting som kunne ha endret på dette. 

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Festivalpulver

Tirsdag avslørte Dagbladet at Høiby tilbake i 2017 ble bøtelagt for kokainbruk på Palmesus-festivalen i Kristiansand. Ville den saken blitt omtalt hvis mediene hadde fått vite om det den gang? Jeg kan ikke forstå at det ikke skulle blitt en sak. Andre kjendiser har fått bilde og navn på trykk når de er tatt offentlig med ulovlige rusmidler i lignende settinger. 

Det hadde trolig blitt omtalt fordi det er snakk om en kriminell handling på offentlig sted. En omtale i 2017 kunne rettet fokus mot noe av det som har kommet fram den siste tiden, og kanskje ført til at deler av dagens mediestorm hadde kommet da.

Når det er sagt: Det alvorlige i denne saken er ikke kokainbruken Høiby har innrømmet, men at han ble siktet for kroppskrenkelse og skadeverk etter en hendelse i en leilighet på Frogner i Oslo natt til 4. august.

Avslørt av den andre dominerende aktøren i «Marius-saken»: Se og Hør, som to dager etter arrestasjonen publiserte sin første artikkel. 

Jeg tror mange er blitt litt overrasket av den journalistiske kraften i nettopp Se og Hør de siste ukene. Det er ikke sånn at Norges største kjendisblad ikke har kommet med store avsløringer tidligere. Men en del av dem har historisk sett vært noe konstruerte. Eller de har skjedd etter avtale med kjendisene de dekker. Det som var «nyheten», ble først en nyhet etter at Se og Hør selv tok regi. Som da bestefaren til Marius Borg Høiby, Sven O. Høiby, møtte Cowboy-Laila og påfølgende romanserykter. Og alt sammen: «Kun i Se og Hør». 

Andre ganger har Se og Hør vært flinke til å finne egne vrier på fellesnyheter, slik at det er blitt originale saker for dem. Men i denne settingen er det snakk om klassisk avslørende journalistikk. Selv om redaksjonen tar noen valg som innimellom tøyer den presseetiske strikken. 

Samtidig gjør de det med en voldsom selvsikkerhet.

Tro på egne vurderinger

Tirsdag publiserte bladet bilder av Høiby sittende i en bil på vei inn og ut porten på Skaugum. I bilen sammen med Høiby, sitter kvinnen han er siktet for vold mot. Bildene ble tatt i forrige uke, men Se og Hør sparte dem til papirutgaven sin. Hvor mange andre medier hadde gjort det i 2024?

Kanskje arrogant er ordet? Det vitner i hvert fall om en voldsom tro på egne vurderinger.

– Vi mente at vi hadde kontroll, sier sjefredaktør Ulf André Andersen til Journalisten. 

Noe annet som er interessant med deres dekning av dette sakskomplekset, er hvor mange som normalt ikke sier mye positivt om Se og Hør, som nå føler behov for å dele i sosiale medier og andre kanaler at «har ikke egentlig Se og Hør vært veldig gode i denne saken?».

Dagbladet hjelper deg: Slik får du trygd

Hvis man med god mener nyhets­ledende, så er svaret ja. Selv om andre har bidratt etter hvert, ikke minst VG som publiserte lydopptak, har Se og Hør helt siden de avslørte at Høiby hadde blitt pågrepet, drevet saken fremover med stadig nye avsløringer – og eksklusive bilder. Inkludert bilder fra den fornærmedes leilighet med en kniv stående i veggen. Bilder som også ble spart til papirutgaven.

Sannsynligvis var Se og Hør rimelig sikre på at de var alene om knivbildene. På samme måte som de var rimelig sikre på at de var alene om bildene fra Skaugum. Trolig var det ingen andre medier eller fotografer til stede utenfor kronprins­parets eiendom i Asker denne dagen. 

Noen redaktører vil sikkert begrunne at de ikke gjorde som Se og Hør med at det er et etisk valg. Samtidig er jeg sikker på at det ikke kun handler om etikk. For noen redaksjoner handler det også om ressurser. Og at enkelte konkurrenter på kjendismarkedet mer eller mindre er borte, blant annet Her og Nå, som nå kun er en skygge av seg selv.

Presseetikken er hele tiden i utvikling, men det ville overrasket meg om ikke flere redaksjoner hadde tatt andre valg hvis en tilsvarende sak hadde blitt avslørt noen år tilbake i tid.

Vi kan også slå fast at Se og Hør har bedre – og kanskje andre – kilder nær den utvidede kongefamilien enn de fleste andre medier.

Tjener på kritikk

Da tirsdagens Se og Hør dukket opp i bladhyllene, ble kritikk av bildene de hadde publisert toppsaken i nesten alle de store nettavisene. Noe som har skjedd gang på gang i dekningen av denne saken. Det heter seg at en journalist ikke bør bli saken vedkommende dekker. Det samme kan sies om et medium. Men for Se og Hør ser det ut som om oppmerksomheten kun er til deres fordel.

Noe av det samme så vi i forbindelse med debatten rundt Se og Hørs intervju med Durek Verretts mor og deres kjøp av «eksklusive bilder». Kritikken preller i stor grad av. Som en profilert redaktør sa til meg etter at Se og Hør-redaktør Andersen hadde fortalt om bladets metoder på årets Skup-konferanse: 

– Jeg klarer ikke å bli så veldig indignert over at Se og Hør er villig til å betale for eksklusive bilder. 

Vedkommende trodde heller ikke at betalingsjournalistikken bladet representerer i vesentlig grad vil påvirke annen norsk journalistikk. Dog var redaktøren veldig nysgjerrig på hva Se og Hør hadde betalt. 

Når «Marius-saken» på et tidspunkt skal oppsummeres og debatteres, vil jeg gjette at det ikke er Se og Hørs metoder eller enkeltpubliseringer som blir det store temaet. Det blir det totale medietrykket. Det er ikke usannsynlig at det vil bli publisert 1000 nye artikler de neste ukene. I en sak hvor det så langt kun er snakk om en siktelse. 

Forhåpentlig er det ingen, inkludert de involverte, som forsøker å få med seg alt.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Kritikerne roper «Ulf, Ulf», men er det i utide?