Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen ser ikke for seg at bladet skal endre sine innkjøpsrutiner.

MIDDELALDRENDE MANN OM MEDIA:

Kritikerne roper «Ulf, Ulf», men er det i utide?

Se og Hør har en lang tradisjon for betalingsjournalistikk. Det startet allerede med første utgave i 1978.

Publisert
  • Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

En sentralt plassert medarbeider i NRK var trolig den første som ble betalt av Se og Hør for informasjon. 

Vedkommende fikk penger for å, i all hemmelighet, gi Se og Hør programoversikter for radio og tv, noe NRK-ledelsen ikke ville dele med det nye bladet da det ble lansert i 1978. Blant annet fordi NRK oppfattet nykomlingen som en konkurrent til Programbladet, som rikskringkastingen selv ga ut. 

500 kroner i uka var summen, som kanskje fremstår lite i dag, men omregnet i dagens kroneverdi ville det utgjort cirka 125.000 kroner i året. Pengeoverføringen til NRK-medarbeideren skal ha skjedd over flere år.

Bladets første sjefredaktør, Knut Haavik, beskriver selv dette i boka «En ramp i rampelyset». Han forteller også at uten denne bakkanalen hadde bladet sannsynligvis ikke overlevd.

Fakta

  • Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
  • Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
  • Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
    Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
  • Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
  • Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Nye prinsipper

Dagens sjefredaktør, Ulf André Andersen, er kanskje mindre rampete, men i rampelyset har han og bladet vært de siste ukene. 

I en serie kritiske artikler forteller VG om hvordan Se og Hør også i dag praktiserer betalingsjournalistikk, noe redaktøren innrømmer, selv om han mener at det skjer på andre premisser enn før.

Skup-konferansen, fredag 12. april: Se og Hør-redaktøren er booket inn for å holde foredraget «Se og Hørs metode» på et av de mindre konferanserommene. Etter VGs artikler blir han flyttet til den største salen. 

– Jeg skal ikke kritisere VG, åpner Andersen fra Skup-scenen. 

Før han deretter bruker store deler av den tilmålte tiden til nettopp det. Det blir imidlertid også litt tid til det egentlige temaet. Men hva er egentlig bladets metode i 2024? 

Se og Hør har aldri lagt skjul på at de er villige til å betale for de riktige sakene. Ifølge journalist Arne O. Holm var det særlig i «skjebnehistoriene» at penger ble brukt til å overtale folk til å stille opp. 

Tidligere sjefredaktør Odd Johan Nelvik sier i et intervju med Holm, gjengitt i boka «Ja, vi elsker Se og Hør» (2007), at i denne typen saker, hvor det er snakk om ordinære mennesker som har opplevd noe ekstraordinært, ofte tragisk eller vanskelig, har Se og Hør betalt i omtrent halvpartene av tilfellene. 

Tilsvarende tall for kjendissaker, igjen ifølge Nelvik, var 10-15 prosent.

Og noen saker var kanskje litt i grenseland mellom de to. Kronprinsesse Mette-Marits far, nå avdøde Sven O. Høiby, fikk ifølge tidligere Se og Hør-journalist Håvard Melnæs i størrelsesorden 300.000 til 400.000 kroner av bladet i løpet av et drøyt år. 

Ryddegutt

Legg merke til at jeg omtaler dette i fortid. For etter den store betalingsjournalistikk-debatten i 2007, som kom etter Melnæs' bok «En vanlig dag på jobben»), kom endringer i Vær varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Det kom også endringer i Se og Hør. 

I 2008 ble Ulf André «Uffe» Andersen ansatt som assisterende redaktør i kjendisbladet.

Andersen kom fra Dagbladet, hvor han blant annet hadde vært tøff fagforeningsleder og sjef for økonomisk avdeling. Årene i Dagbladet inkluderte også en periode hvor han skrev kongestoff, fordi – ifølge ham selv – «ingen andre ville det». Det var kanskje dette daværende Se og Hør-redaktør Harald Haave, også en Dagbladet-veteran, hadde lagt merke til.

I Se og Hør ble Andersens oppgave blant annet «å rydde opp». Å sørge for at Se og Hør-redaksjonen fulgte de samme retningslinjene som resten av Medie-Norge. At Pressens Faglige Utvalg og Vær varsom-plakaten var noe man tok alvorlig – og ikke lo åpenlyst av. 

Og «Uffe» var ikke uten troverdighet på dette området. Han hadde blant annet en håndbok i journalistikk på samvittigheten.1

Siden 2017 har han vært sjefredaktør.

Skille seg ut

Lytter man kun til kritikerne, de som har ropt høyest de siste ukene, kan man få inntrykk av at ingenting har endret seg siden bråket i 2007. Men setter man seg ned og leser bladet, eller sjekker dem ut i digitale kanaler, er det ting som er annerledes enn før.

Mye av innholdet Se og Hør lager i dag, kunne ha vært publisert av en «ordinær» kjendisredaksjon, selv om innpakningen og kanskje tittelvalg – i hvert fall i papirutgaven – fremdeles skiller seg ut.

Dette er selvsagt også en utfordring. For Se og Hør, vel å merke. For hva kan skille Se og Hør, i dagens medievirkelighet, fra alle andre som skriver om kjendiser? Og hva kan få folk til å betale for innholdet?

Svaret, mener Ulf André Andersen, er bilder. Eksklusive bilder. Hvordan skal så Se og Hør skaffe seg dem? De betaler. 

Så er utfordringen: Hvis man betaler for bildene, og ganske høye summer, kjøper man da bildene eller historien?

– Alle vet hvem de er

– For dere er det kanskje negativt, men for meg – og for Se og Hør – er sladder noe som er helt naturlig.

Andersen ser utover den nesten fullsatte Skup-salen. Selv om mange er nysgjerrige på Se og Hør, føler han kanskje ikke at han helt har kommet til sine egne.

Han trekker linjene mye lenger tilbake enn 1978:

Sladder har vært med oss siden tidenes morgen. Folk satt rundt bålene for å fortelle jakthistorier og utveksle sladder, fortsetter han.

– Vi ønsker å fange opp hva folk snakker om hver dag. Og det er ikke så lett som det var tidligere. Da alle visste hvem kjendisene var. Vi hadde én tv-kanal. Nå er ting mer fragmentert. Både hva folk snakker om og hvem som er kjendiser. Derfor er kongefamilien viktig for oss. For alle vet hvem de er. 

– Kjøper kun bilder

På skjermen bak Andersen dukker det opp et bilde av reportasjen hvor Se og Hør er hjemme hos Durek Verretts mor i New York. De som ikke har fått den med seg i kjendisbladet, har sannsynligvis lest om den i VG. 

– La dere merke til alle de private bildene? Det er det vi kjøper. Det er det vi betaler for, ikke for det hun sier. 

Han legger til: – Men hun har lov til å fortelle sin historie. 

Andersen viser frem et nytt oppslag fra Se og Hør.

– Disse bildene er superflotte. Dette er sånne bilder vi ønsker å ha. 

To kjente skikkelser er synlige på skjermen.

– Bildene er fra forlovelsesfesten til Märtha og Durek. Ja, de er eksklusive og vi har betalt for dem. Hvem tror du solgte disse eksklusive bildene? Som dere vet så kommenterer jeg ikke enkeltsaker. Så jeg kan jo rett og slett ikke fortelle dere hvem som solgte, sier Andersen til latter fra salen.

– Men merkelig nok så ble det ikke noe bråk av denne kontraktinngåelsen eller dette bildekjøpet. 

Se og Hør-kontrakten

Han viser frem et nytt bilde. Det viser kontrakten, eller kontraktmalen, som Se og Hør bruker når de inngår avtaler om bildekjøp.

Se og Hør viser fram fotokontrakt-malen på Skup-konferansen.

– Her er vår avtale. Det er slik malen vår er. Den består av syv punkter.

Punktene er: Avtale om fotoreportasje, deltagelse og omfang, enerett og eksklusivitet, dekning av utgifter, honorar, konfidensialitet og konfliktløsning.

Men forstår folk som stiller opp for Se og Hør alltid at de får betalt for bildene og ikke historien?

– Vi ser at det kan være problematisk. Men vi kjøper bilder. Vi kjøper eksklusive bilder. 

Hører man ordene Se og Hør, tenker nok de fleste fremdeles på papirutgaven. Som fremdeles kommer ut to ganger i uka. Men i Se og Hør-universet blir nettsiden en stadig viktigere kanal. Samme med eventer og show. Og litt bortgjemt finner vi også bladet På TV, for dem som vil ha tv-programmet på papir, men uten for mye annet styr. 

– Se og Hør har tjent utrolig mye penger gjennom alle år på bladene. Og fordi vi har tjent så mye penger, er det jævla vanskelig å satse digitalt. Folk spør meg: «Hvorfor skal vi drive med det?» 

– Men alle skjønner at det er ikke det man overlever på i framtiden, sier Andersen med henvisning til papirutgavene. 

Tekst kan kopieres

Tekst er heller ikke framtiden, tror Andersen. I hvert fall ikke tekst alene. 

– Det vi jobber med er eksklusive nyheter. Vi klarer ikke å overleve hvis vi ikke har eksklusive nyheter. Da må vi ha eksklusive bilder. Det tror vi kommer til å bli noe av det viktigste i fremtiden, det å ha eksklusive bilder og rettigheter. Folk kan ta teksten og sitere den, men de kan aldri ta bildene. For oss er det kjernevirksomhet.

Og Andersen ser ikke for seg at Se og Hør-redaksjonen vil endre syn på kontroversielle bildeavtaler. 

– Vi kommer til å fortsette å kjøpe eksklusive bilder. Så skjønner vi at det kan være en utfordring at folk kan bli lokket til å fortelle noe de ikke skal. Det er en utfordring, det ser vi også. Men vi kommer til å fortsette å kjøpe eksklusive bilder, og jeg vet ikke helt hvordan vi skal løse det.

Det er et dilemma, rett og slett, mener Andersen. 

– Først og fremst løser vi det med at vi er helt klare på at folk må få lov til å snakke og fortelle sin historie, og vi mener at det ikke påvirker historien. Det er viktig for oss at folk ikke blir lokket til å stille opp på grunn av pengene, men vi ser at det kan være et dilemma, rett og slett.

Og han gjentar nok en gang:

– Vi lever ikke i vår egen verden, vi ser at det er et dilemma. Og jeg kan ikke si mer.

Dagbladets bildekjøp

Se og Hør er ikke alene om å kjøpe bilder. Mange medier er for eksempel villige til å betale for bilder fra ulykker eller hendelser. Det er stort sett uproblematisk. Men noen ganger dukker det opp kontroverser. Særlig gjeldet det hvis bildekjøpet kan oppfattes som om mediet også betaler for historien.

Den forrige redaksjonen som var i søkelyset i forbindelse med en slik bildeavtale, var Dagbladet. Det var VG som sto bak denne avsløringen også. 

Sommeren 2022 skrev VG en større sak om en offiser som hadde blitt filmet i bevisstløs og naken tilstand, og som fortalte til avisen at mannen bak videoen utsatte ham for utpressingsforsøk.

VG omtalte samtidig at Dagbladet hadde inngått en avtale med mannen som tok opp videoen om å kjøpe materialet. Et år senere har VG en ny sak, der de også viser et bilde av avtalen Dagbladet har inngått med mannen.

Ingen bilder er blitt publisert av Dagbladet, og redaksjonsledelsen svarer i begge tilfeller at den ikke kan kommentere eventuelt upublisert materiale. Det er likevel grunn til å mene at avisen i hvert fall befant seg i et presseetisk grenseland med denne avtalen. 

Esklusive bilder er også National Enquirer villig til å betale for.

Elvis i kista

Jeg vet ikke hva som er det mest berømte bildet som et medium har kjøpt eksklusivt, heller ikke hvem som har betalt mest, men det bildet jeg selv først tenker på er det av Elvis Presley, død og liggende i kista, publisert i National Enquirer i 1977.

Da det ble klart at kongen var død, sendte tabloiden seks reportere til Memphis i et privatfly. Med seg hadde de en bag med 50.000 dollar i kontanter. Mer penger og flere medarbeidere kom senere.2

En slektning av Elvis ble utstyrt med et lite kamera som ble smuglet inn på Graceland. Fire eksponeringer rakk vedkommende, tre av dem var helt mislykkede. Men den siste satt. For bildet fikk «fotografen» 18.000 dollar. Ukebladet med Elvis på fronten solgte 6,7 millioner eksemplarer. 

I dag er denne utgaven et samleobjekt blant Elvis-fans. 

Den første PFU-fellelsen

Eksklusive bilder, og eksklusive bilder som skaper utfordringer, er ikke en ny problemstilling for Se og Hør. 

Dette var også viktig da den første utgaven ble sendt til trykkeriet i 1978. Et bilde som skapte støy den gang, var fra en politirazzia på et bordell i Oslo. På bildet Se og Hør slo opp, ser vi en kvinne som skjuler ansiktet i hendene sittende i en politibil.

Dette bildet førte til at bladet fikk sin første PFU-fellelse. Selv om ansiktet er skjult, er det mulig å kjenne henne igjen på kjolen, mente PFU den gang.3

Hvem vet, kanskje hadde de sluppet unna hvis de hadde betalt henne for å stille opp på et eksklusivt bilde. 

På spørsmål om Se og Hør-leserne forstår at en god del av bildene bladet publiserer er kjøpt av dem som omtales i sakene, svarer Andersen at det er nok litt uklart for mange, og at de sikkert kan bli flinkere til å opplyse om dette. Men, sier Andersen: 

– Vi skriver jo i fotobylinen «foto: Privat».

--- 

1. «Kildeboka», skrevet sammen med Torgeir Lorentzen, ble utgitt i 2004 og fikk ny utgave i 2012.

2. Les mer om dette i tidligere National Enquirer-redaktør Ian Calders bok «The Untold Story». 

3. I løpet av Ulf André Andersens periode som sjefredaktør er Se og Hør kun felt to ganger i PFU. – Det er litt oppsiktsvekkende, og vi er stolte av den statistikken. For vi driver med journalistikk som er veldig nærgående på det private feltet, sier Se og Hør-sjefen.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

Powered by Labrador CMS