En sentralt plassert medarbeider i NRK var trolig den
første som ble betalt av Se og Hør for informasjon.
Vedkommende fikk penger for å, i all
hemmelighet, gi Se og Hør programoversikter for radio og tv, noe NRK-ledelsen ikke ville
dele med det nye bladet da det ble lansert i 1978. Blant annet fordi NRK
oppfattet nykomlingen som en konkurrent til Programbladet, som rikskringkastingen selv ga ut.
500 kroner i uka var summen, som kanskje fremstår lite i
dag, men omregnet i dagens kroneverdi ville det utgjort cirka 125.000 kroner i
året. Pengeoverføringen til NRK-medarbeideren skal ha skjedd over flere år.
Bladets første sjefredaktør, Knut Haavik, beskriver selv dette i boka «En ramp i rampelyset». Han forteller også at uten denne
bakkanalen hadde bladet sannsynligvis ikke overlevd.
Fakta
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
Nye prinsipper
Dagens sjefredaktør, Ulf André Andersen, er kanskje mindre
rampete, men i rampelyset har han og bladet vært de siste ukene.
I en serie
kritiske artikler forteller VG om hvordan Se og Hør også i dag praktiserer
betalingsjournalistikk, noe redaktøren innrømmer, selv om han mener at det skjer på andre premisser enn før.
Skup-konferansen, fredag 12. april: Se og Hør-redaktøren er booket inn
for å holde foredraget «Se og Hørs metode» på et av de mindre
konferanserommene. Etter VGs artikler blir han flyttet til den største
salen.
– Jeg skal ikke kritisere VG, åpner Andersen fra Skup-scenen.
Før han deretter bruker store deler av den tilmålte tiden til nettopp
det. Det blir imidlertid også litt tid til det egentlige temaet. Men hva er
egentlig bladets metode i 2024?
Se og Hør har aldri lagt skjul på at de er villige til å
betale for de riktige sakene. Ifølge journalist Arne O. Holm var det særlig i «skjebnehistoriene» at penger ble brukt til å overtale folk til å stille opp.
Tidligere sjefredaktør Odd Johan Nelvik sier i et intervju
med Holm, gjengitt i boka «Ja, vi elsker Se og Hør» (2007), at i denne typen
saker, hvor det er snakk om ordinære mennesker som har
opplevd noe ekstraordinært, ofte tragisk eller vanskelig, har Se og Hør betalt
i omtrent halvpartene av tilfellene.
Tilsvarende tall for kjendissaker, igjen
ifølge Nelvik, var 10-15 prosent.
Og noen saker var kanskje litt i grenseland mellom de to.
Kronprinsesse Mette-Marits far, nå avdøde Sven O. Høiby, fikk ifølge tidligere
Se og Hør-journalist Håvard Melnæs i størrelsesorden 300.000 til 400.000 kroner
av bladet i løpet av et drøyt år.
Annonse
Ryddegutt
Legg merke til at jeg omtaler dette i fortid. For etter den
store betalingsjournalistikk-debatten i 2007, som kom etter Melnæs' bok «En
vanlig dag på jobben»), kom endringer i Vær
varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Det kom også endringer i Se og
Hør.
I 2008 ble Ulf André «Uffe» Andersen ansatt som assisterende
redaktør i kjendisbladet.
Andersen kom fra Dagbladet, hvor han blant annet hadde vært tøff
fagforeningsleder og sjef for økonomisk avdeling. Årene i Dagbladet inkluderte
også en periode hvor han skrev kongestoff, fordi – ifølge ham selv – «ingen
andre ville det». Det var kanskje dette daværende Se og Hør-redaktør Harald
Haave, også en Dagbladet-veteran, hadde lagt merke til.
I Se og Hør ble Andersens oppgave blant annet «å rydde opp».
Å sørge for at Se og Hør-redaksjonen fulgte de samme retningslinjene som resten
av Medie-Norge. At Pressens Faglige Utvalg og Vær varsom-plakaten var noe
man tok alvorlig – og ikke lo åpenlyst av.
Og «Uffe» var ikke uten troverdighet
på dette området. Han hadde blant annet en håndbok i journalistikk på
samvittigheten.1
Siden 2017 har han vært sjefredaktør.
Skille seg ut
Lytter man kun til kritikerne, de som har ropt høyest de
siste ukene, kan man få inntrykk av at ingenting har endret seg siden bråket i
2007. Men setter man seg ned og leser bladet, eller sjekker dem ut i digitale
kanaler, er det ting som er annerledes enn før.
Mye av innholdet Se og Hør lager i dag, kunne ha vært
publisert av en «ordinær» kjendisredaksjon, selv om innpakningen og kanskje
tittelvalg – i hvert fall i papirutgaven – fremdeles skiller seg ut.
Dette er selvsagt også en utfordring. For Se og Hør, vel å
merke. For hva kan skille Se og Hør, i dagens medievirkelighet, fra alle andre som
skriver om kjendiser? Og hva kan få folk til å betale for innholdet?
Svaret, mener Ulf André Andersen, er bilder. Eksklusive bilder. Hvordan skal så Se og Hør skaffe
seg dem? De betaler.
– For dere er det kanskje negativt, men for meg – og for Se og
Hør – er sladder noe som er helt naturlig.
Andersen ser utover den nesten fullsatte Skup-salen. Selv om mange er nysgjerrige på Se og Hør, føler han kanskje ikke at han helt har kommet til sine egne.
Han trekker linjene mye lenger tilbake enn 1978:
Sladder har vært med oss siden tidenes morgen. Folk satt rundt bålene for å fortelle jakthistorier og utveksle
sladder, fortsetter han.
– Vi ønsker å fange opp hva folk snakker om hver dag. Og det
er ikke så lett som det var tidligere. Da alle visste hvem kjendisene var. Vi
hadde én tv-kanal. Nå er ting mer fragmentert. Både hva folk snakker om og hvem
som er kjendiser. Derfor er kongefamilien viktig for oss. For alle vet hvem de
er.
– Kjøper kun bilder
På skjermen bak Andersen dukker det opp et bilde av reportasjen hvor Se og
Hør er hjemme hos Durek Verretts mor i New York. De som ikke har fått den med
seg i kjendisbladet, har sannsynligvis lest om den i VG.
– La dere merke til alle de private bildene? Det er det vi
kjøper. Det er det vi betaler for, ikke for det hun sier.
Han legger til: – Men hun har lov til å fortelle sin
historie.
Andersen viser frem et nytt oppslag fra Se og Hør.
– Disse bildene er superflotte. Dette er sånne bilder vi
ønsker å ha.
To kjente skikkelser er synlige på skjermen.
– Bildene er fra forlovelsesfesten til Märtha og Durek. Ja, de er
eksklusive og vi har betalt for dem. Hvem tror du solgte disse eksklusive
bildene? Som dere vet så kommenterer jeg ikke enkeltsaker. Så jeg kan jo rett
og slett ikke fortelle dere hvem som solgte, sier Andersen til latter fra
salen.
– Men merkelig nok så ble det ikke noe bråk av denne
kontraktinngåelsen eller dette bildekjøpet.
Se og Hør-kontrakten
Han viser frem et nytt bilde. Det viser kontrakten, eller
kontraktmalen, som Se og Hør bruker når de inngår avtaler om bildekjøp.
– Her er vår avtale. Det er slik malen vår er. Den består av
syv punkter.
Punktene er: Avtale om fotoreportasje, deltagelse og omfang,
enerett og eksklusivitet, dekning av utgifter, honorar, konfidensialitet og
konfliktløsning.
Men forstår folk som stiller opp for Se og Hør alltid at de får betalt for bildene og ikke
historien?
– Vi ser at det kan være problematisk. Men vi kjøper bilder.
Vi kjøper eksklusive bilder.
Hører man ordene Se og Hør, tenker nok de fleste fremdeles
på papirutgaven. Som fremdeles kommer ut to ganger i uka. Men i Se og Hør-universet
blir nettsiden en stadig viktigere kanal. Samme med eventer og show. Og litt
bortgjemt finner vi også bladet På TV, for dem som vil ha tv-programmet på
papir, men uten for mye annet styr.
– Se og Hør har tjent utrolig mye penger gjennom alle år på
bladene. Og fordi vi har tjent så mye penger, er det jævla vanskelig å satse
digitalt. Folk spør meg: «Hvorfor skal vi drive med det?»
– Men alle skjønner at det er ikke det man overlever på i
framtiden, sier Andersen med henvisning til papirutgavene.
Tekst kan kopieres
Tekst er heller ikke framtiden, tror Andersen. I hvert fall
ikke tekst alene.
– Det vi jobber med er eksklusive nyheter. Vi klarer ikke å
overleve hvis vi ikke har eksklusive nyheter. Da må vi ha eksklusive bilder.
Det tror vi kommer til å bli noe av det viktigste i fremtiden, det å ha
eksklusive bilder og rettigheter. Folk kan ta teksten og sitere den, men de kan
aldri ta bildene. For oss er det kjernevirksomhet.
Og Andersen ser ikke for seg at Se og Hør-redaksjonen vil endre syn på
kontroversielle bildeavtaler.
– Vi kommer til å fortsette å kjøpe eksklusive bilder. Så skjønner
vi at det kan være en utfordring at folk kan bli lokket til å fortelle noe de
ikke skal. Det er en utfordring, det ser vi også. Men vi kommer til å fortsette
å kjøpe eksklusive bilder, og jeg vet ikke helt hvordan vi skal løse
det.
Det er et dilemma, rett og slett, mener Andersen.
– Først og fremst løser vi det med at vi er helt klare på at
folk må få lov til å snakke og fortelle sin historie, og vi mener at det ikke påvirker historien. Det er viktig for oss at folk ikke blir lokket til å
stille opp på grunn av pengene, men vi ser at det kan være et dilemma, rett og
slett.
Og han gjentar nok en gang:
– Vi lever ikke i vår egen verden, vi ser at det er et
dilemma. Og jeg kan ikke si mer.
Dagbladets bildekjøp
Se og Hør er ikke alene om å kjøpe bilder. Mange medier er for eksempel villige til å betale for bilder fra ulykker eller hendelser. Det er stort sett uproblematisk. Men noen ganger dukker det opp kontroverser. Særlig gjeldet det hvis bildekjøpet kan oppfattes som om mediet også betaler for historien.
Den forrige redaksjonen
som var i søkelyset i forbindelse med en slik bildeavtale, var Dagbladet. Det var VG
som sto bak denne avsløringen også.
Sommeren 2022 skrev VG en
større sak om en offiser som hadde blitt filmet i bevisstløs og naken
tilstand, og som fortalte til avisen at mannen bak videoen utsatte ham for
utpressingsforsøk.
VG omtalte samtidig at Dagbladet
hadde inngått en avtale med mannen som tok opp videoen om å kjøpe materialet.
Et år senere har VG en ny sak, der de også viser et bilde av avtalen
Dagbladet har inngått med mannen.
Ingen bilder er blitt publisert av Dagbladet, og redaksjonsledelsen
svarer i begge tilfeller at den ikke kan kommentere eventuelt upublisert
materiale. Det er likevel grunn til å mene at avisen i hvert fall befant seg i
et presseetisk grenseland med denne avtalen.
Elvis i kista
Jeg vet ikke hva som er det mest berømte bildet som et medium
har kjøpt eksklusivt, heller ikke hvem som har betalt mest, men det bildet jeg selv
først tenker på er det av Elvis Presley, død og liggende i kista, publisert i National Enquirer
i 1977.
Da det ble klart at kongen var død, sendte tabloiden seks
reportere til Memphis i et privatfly. Med seg hadde de en bag med 50.000 dollar
i kontanter. Mer penger og flere medarbeidere kom senere.2
En slektning av Elvis ble utstyrt med et lite kamera som ble
smuglet inn på Graceland. Fire eksponeringer rakk vedkommende, tre av dem var
helt mislykkede. Men den siste satt. For bildet fikk «fotografen» 18.000
dollar. Ukebladet med Elvis på fronten solgte 6,7 millioner eksemplarer.
I
dag er denne utgaven et samleobjekt blant Elvis-fans.
Den første PFU-fellelsen
Eksklusive bilder, og eksklusive bilder som skaper
utfordringer, er ikke en ny problemstilling for Se og Hør.
Dette var også viktig da den første utgaven ble sendt til
trykkeriet i 1978. Et bilde som skapte støy den gang, var fra en politirazzia på
et bordell i Oslo. På bildet Se og Hør slo opp, ser vi en kvinne som skjuler ansiktet i hendene
sittende i en politibil.
Dette bildet førte til at bladet fikk sin første PFU-fellelse.
Selv om ansiktet er skjult, er det mulig å kjenne henne igjen på kjolen, mente
PFU den gang.3
Hvem vet, kanskje hadde de sluppet unna hvis de hadde betalt
henne for å stille opp på et eksklusivt bilde.
På spørsmål om Se og Hør-leserne forstår at en god del av bildene bladet publiserer er kjøpt av dem som omtales i sakene, svarer
Andersen at det er nok litt uklart for mange, og at de sikkert kan bli flinkere
til å opplyse om dette. Men, sier Andersen:
– Vi skriver jo i fotobylinen «foto: Privat».
---
1. «Kildeboka», skrevet sammen med Torgeir Lorentzen, ble utgitt i 2004 og fikk ny utgave i 2012.
2. Les mer om dette i tidligere National Enquirer-redaktør Ian Calders bok «The Untold Story».
3. I løpet av Ulf André Andersens periode som sjefredaktør er Se og Hør kun felt to ganger i PFU. – Det er litt oppsiktsvekkende, og vi er stolte av den
statistikken. For vi driver med journalistikk som er veldig nærgående på det private
feltet, sier Se og Hør-sjefen.
«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.