– Det var bare vi som holdt på med dette i hele radiouniverset i Norge

– Egentlig synes jeg det er deilig å se hvordan lydmediet har fått en stor renessanse, og at så mange lytter ustoppelig i alle slags sammenhenger. Samtidig synes jeg det er synd at lydmediet har rykket tilbake til start: To mennesker sitter i et studio og prater. Det er så få som eksperimenterer, sier Berit Hedemann. 

Tid til å eksperimentere var aldri mangelvare da hun var med på å innføre en ny radiosjanger til Norge. Hedemann har jobbet i NRK Radio i hele sitt voksne liv, og var blant annet med på å starte opp Radiodokumentaren i 1989 – programmet som fikk hele 13 internasjonale førstepriser på ti år. 

Prestasjonspresset var utvilsomt høyt, men Hedemann tenker tilbake på sine 40 år i NRK som en tid med mye frihet. 

– Én ting er at man kan jobbe mange forskjellige steder i NRK, men sannelig har jeg også fått lov til å gjøre de rareste ting alle steder hvor jeg har vært. Det var helt annerledes den gangen, forklarer hun når Journalisten besøker henne hjemme på Kjelsås i Oslo. 

De siste åtte årene har 73-åringen vært pensjonist på papiret, men i praksis har hun fylt tiden med å skrive romaner, undervise i historiefortelling og med å bistå ulike podkastprosjekter som konsulent. 

Kompetansen hun har med seg fra årene i NRK ser med andre ord ikke ut til å gå ut på dato.

Strengt og formelt 

Hedemann hadde ikke hørt noe særlig på radio da hun som ung student fikk tips av sin daværende kjæreste, Dagsrevyen-programleder Ingolf Håkon Teigene, om at det hadde blitt opprettet et ettårig opplæringsstipend i NRK. 

Hun kom inn, og da året var omme fortsatte hun som frilanser selv om hun som nybakt mor hadde veldig lyst på fast ansettelse. Det fikk hun i 1981, i Ungdommens Radioavis. 

– Jeg egnet meg ikke til nyheter. På den tiden sa ledelsen at kvinnestemmer ikke passet til å lese nyheter. Man mente vel at vi ikke hadde nok autoritet, og det samme gjaldt noen dialekter. Men jeg skjønte heller aldri hva som var en nyhet. Jeg synes nesten alt var interessant. 

Strengt og formelt er beskrivelsene som dukker opp når Hedemann tenker tilbake på sine første år på Marienlyst. 

– Da var det fint for meg, som ikke er så veldig streng og formell, å kunne jobbe i Ungdommens Radioavis som da var det eneste ungdomsprogrammet på radio. Der kunne vi eksperimentere og prøve oss.

Rare dansker 

Radiodokumentar som sjanger hadde vært stor lenge i Europa – både i Danmark, Sverige, Tyskland og andre land det var rimelig å sammenligne seg med. 

I NRK var tradisjonen derimot traustere, forteller Hedemann. 

– Vi hadde ingen egen redaksjon for radiodokumentarer, men hvert år sendte NRK inn program til internasjonale konkurranser, og vi kom sist hver eneste gang. Det ble jo litt irriterende for radioledelsen, selvfølgelig. 

Etter flere år i Ungdommens Radioavis og barneredaksjonen var Hedemann en av dem som tok sjangeren inn i varmen her hjemme. På Marienlyst ble det opprettet en forsøksredaksjon som år etter år fikk besøk av drevne radiodokumentarister fra Danmark. 

– I utgangspunktet synes vi at de var veldig, veldig rare, for de var så opptatt av «løvbladenes risling» og fire minutter med lyden av reinsdyr som løper på snø. Utrolig kjedelig lyd, men vi lærte alt av danskene. 

I Danmark var de opptatt av at intervjuobjektene skulle snakke direkte til lytteren for å gjøre større inntrykk, og intervjueren var klipt bort. Det var langt fra tradisjonen i NRK, der lytteren nesten alltid «så» to personer i samtale i studio. 

Hele sjangeren var mer eksperimentell enn det NRK produserte fra før av, forklarer Hedemann.

– Sjangeren var mer lydbåren, i den forstand at vi brukte lyd aktivt til å lokke lytteren inn i et slags virkelighetsrom. I starten trodde mange at intervjuobjektene var skuespillere fordi det de sa, var klipt ned til det helt essensielle, som i et Ibsenstykke. 

Mål om å vinne 

Radiodokumentar-redaksjonen lærte av de beste fra utlandet, og etter hvert innførte radiosjef Tor Fuglevik en rutine hvor Hedemann og de andre forsøkskaninene skulle undervise alle andre i radioen om det de fant ut av. 

Slik skulle hele radioen bli bedre, og alle som jobbet der mer bevisst virkemidlene. 

Et av målene var å finne ut av hvordan lydmediet kunne brukes på ulike måter, sette ord på hva som virker hvordan og hvorfor. Det andre målet var at redaksjonen skulle vinne internasjonale priser. Dermed ble det satt av både nok tid og penger. 

– Vi kunne bruke kjempelang tid, noe vi også gjorde. 

Likevel tok det syv magre år før Radiodokumentaren begynte å vinne priser. Det var rett og slett så lang tid det tok å bygge opp den kompetansen, forklarer Hedemann. 

– Det var også et veldig prestasjonspress. Med så frie tøyler blir det vanskelig å erklære programmet for ferdig. Det var ikke noe bra, hverken for oss som skulle lage disse dokumentarene eller for resultatet. Mye av det jeg gjorde den gangen brukte jeg for mye tid på. 

At redaksjonen bevisst gikk inn for å vinne priser, tror hun var helt nødvendig for at prisene faktisk begynte å komme. Målet var avgjørende for å heve de enkelte radioprogrammene fra «godt nok» til virkelig bra. 

– Vi sa at vi skulle lage program i verdensklasse 20 år før NRK-ledelsen begynte å si det. Og hvorfor ikke? NRK er en rik mediebedrift i et rikt land, så hvorfor skulle vi ikke være best, spør Hedemann, og legger til at NRK så på seg selv som en lillebror i radioverden i 1989. 

Når Hedemann selv ble sjef for Radiodokumentaren bestemte hun at det skulle være absolutte deadlines – rett og slett for å redde folks selvfølelse. 

– Jeg visste hvor kjipt det var å sitte og se i veggen og vente på å bli genial. 

Ingen konkurranse 

Radiodokumentaren er nå relansert til podkastserien Hele Historien. Nå lager ikke lenger NRK enkeltstående dokumentarer i lydformat, og det er heller ikke noen redaksjon i NRK hvor det eksperimenteres med lydfortellinger. 

– Det er en negativ utvikling som jeg egentlig ikke helt kan forstå. Det er så mange unge mennesker som liker å høre podkast, som er åpne i hodene sine og lystne på noe annerledes og rart. Hvorfor ikke gi dem det, spør Hedemann og fortsetter: 

– Og lydmediet er fortsatt så lite utforsket. Det finnes millioner av mulige blandinger av fiksjon og virkelighet, og nesten alt er mulig inne i lytterens hode. Det er jo et eget medium slik som film, eller som skriftspråket, med sine mediespesifikke muligheter. 

LES OGSÅ:

DN publiserer lydopptak fra selvmordsforsøk i podkast

Etter at hun gikk av pensjon har hun fått fortsette å eksperimentere med historiefortelling i form av lyd. I fjor hjalp hun til med produksjonen av Dagens Næringslivs podkastserie «Forhandlinger på liv og død», der Aleksander Nordahl følger politiets krise- og gisselforhandlertjeneste. 

– Et sjeldent og fantastisk materiale – et stykke virkelighet vi aldri ser, sier Hedemann. 

Nylig ble hun ferdig i konsulentrollen for en portrettserie om Lillian Müller, produsert av Svarttrost. 

Svarttrost følger på mange måter opp det som en gang var Radiodokumentaren, for produksjonsselskapet har hentet inn flere tidligere radiodokumentarister fra NRK, som Kari Hesthamar, Sindre Leganger, Ida Karine Gullvik og Marte Solbakken. 

 – De som er opplært til historiefortelling med lyd, kommer egentlig fra Radiodokumentar-redaksjonen. Det er litt selvfølgelig, for det var bare vi som holdt på med dette i hele radiouniverset i Norge. Jeg husker at jeg ikke fikk høyere lønn fordi det ikke var noen konkurranse om meg. 

At det ikke er så mange som kan, er nok også grunnen til Hedemann fremdeles får såpass mange undervisningsoppdrag. At hun underviser så mye som hun gjør, og at det hun kan fortsatt er relevant, er på ingen måte en selvfølge når man snart er 74 år.

– Men akkurat det jeg er så trent på – å høre, føle, analysere og sette ord på hva som påvirker historien – det er grunnleggende kunnskap om historiefortelling fra Aristoteles som ikke går ut på dato. Jeg er relativt trygg på at jeg kan gi gode råd selv om det er mye jeg ikke vet om hvordan tingene skal anrettes i det digitale universet. 

Trist blandet med tull

I radiodokumentarer der man ofte har et tungt tema eller en tung skjebne i sentrum, mener Hedemann at det er helt nødvendig med elementer som gjør det hele lettere – noe som gjør det mulig å ta inn. 

– Det er jo en del traurigheter her i livet, men vi takler det bedre med litt humor. Det er deilig med humoristiske innslag, selv i programmer som tar opp alvorlig problematikk. 

I Radiodokumentaren laget hun blant annet den prisbelønte dokumentaren «Hva nå lille kvinne?», der hovedpersonen er en 17 år gammel jente med spiseforstyrrelse. Historien hennes er blandet sammen med ulike innslag av småjenter som leker og snakker i vei om Pamela Anderson. 

– Det er en kjip og trist historie blandet sammen med tull og tøys slik at vi skal tåle å høre hva hovedpersonen gjør for å kaste opp, og hvorfor. En mørk historie kan ikke bare være svart fra begynnelsen, og bli svartere og svartere helt til den er kullsvart, uten noe oppløftende. Det er viktig for god historiefortelling. 

Mer generelt har Hedemann gjennom sine 50 år i bransjen vært opptatt av å gi stemme til de som ikke har en stemme i offentligheten. Å fremstille det vi kaller for vanlige folk med all deres indre rikdom og eksistensielle tanker, gleder og sorger, handler for henne om å se verdien i hvert enkelt menneske. 

– Det som var bra med Radiodokumentaren var at folk som ellers ikke ville ha fått sagt noe høyt om sin virkelighet, fikk det, og ble fremstilt på en slik måte at de ble store og pene, ikke bare et vrak i en krok. Det har en demokratisk funksjon. 

Tiden til å eksperimentere, lære og finne ut av alt underveis var ifølge Hedemann avgjørende for at Radiodokumentaren vant internasjonale prestisjepriser og at hun sitter igjen med kompetanse som få andre har. 

Inntrykket av at den praksisen er borte – at stadig færre journalister skal jobbe fortere fra kontoret med færre muligheter til å gjøre opptak av ting som faktisk skjer, scener fra livet slik det utspiller seg, og gjøre virkeligheten om til en god historie – synes hun er synd. 

– Det handler om hvordan du tar vare på kreative folk. Hadde jeg blitt behandlet på den måten hadde jeg ikke klart å lage noe som var bra og ulikt det alle andre lagde. 

LES OGSÅ:

Svarttrosts Thomas Alkärr mener tilliten til journalister henger i en svært tynn tråd