– Sladrehanken får ofte mange tilhørere, men nyter sjelden stor tillit. Det er vel noe pressen også kan slite med iblant

I spalta Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Erik Martiniussen er journalist i Teknisk Ukeblad og forfatter.

– Kaffe eller te?

– Jeg er notorisk B-menneske og trenger mange kopper kaffe for å komme i humør om morgenen. Etter klokken 12 der imot kan jeg gå over på te.

– Hva har du på nattbordet?

– Jeg har konstant dårlig samvittighet for alle bøkene jeg ikke får lest ferdig, og på nattbordet har jeg en hel stabel med halvleste sakprosabøker. På toppen av haugen ligger heldigvis biografien om Drillo, av Alfred Fidjestøl. Den er både underholdende og god, og den er jeg snart ferdig med.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg tenker vel egentlig jobb fra første minutt. Jeg skriver mye fornybar energi. Den raske teknologiske utviklingen gjør det krevende å henge med, så jeg leser utallige nerdete nettmagasiner om offshore vind, solenergi og batterier. I tillegg er jeg selvfølgelig innom VG, Dagbladet og NRK for å orientere meg om hva som ligger på topp i nyhetsbildet. Denne høsten har det også blitt mye CNN, The Guardian og New York Times.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Nå blir det forbudt å kjøpe bensin- og dieselbiler». Alt for mye av klima- og energipolitikken overlates til tilfeldighetene. Vi har dieselbil selv, men jeg syns overgangen til elektriske biler går altfor sakte.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Spørre og grave! Nysgjerrighet er alfa- og omega. Min erfaring er at det fins gode saker nesten overalt. Ikke ta noen ting forgitt og spør deg selv «hva om?»

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Det har blitt mye tøys oppgjennom årene. Men det meste har jeg glemt og lagt bak meg. Nå følger jeg fornybar-bransjen så tett, at det blir en del rart derifra. At svenske Vattenfall skrev kontrakt om å kjøpe noen turbiner av General Electric, er neppe noen kioskvelter. Men TU skal være nyhetslendene på det grønne skiftet, og da er det rom for å prøve og feile litt.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Er det lov å si Stig Engström, alias Skandiamannen, selv om han er død? Han er utpekt som Palmes morder, men har aldri forklart seg hverken i aviser eller til politiet. Av levende personer skulle jeg gjerne ha intervjuet Mikhail Gorbatsjov.

– Han var leder for et gjennomkorrupt og undertrykkende samfunn, men satt seg altså fore å reformere det. For meg er det et mysterium hvordan en person med så høy politisk integritet kunne klatre helt til topps i Sovjetsystemet. Han var dessuten en svært modig og ingen er vel i tvil om hans historiske betydning.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg fikk noen rare utslag på en personlighetstest en gang. Eksempelvis skåret jeg 10 av 10 poeng på intellektuell nysgjerrighet. Jeg har et nesten irriterende behov for å komme til bunns i ting og forstå sammenhenger. Det fører til en del unødvendig graving, men av og til finner man gull.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Jeg ble tauet inn av russisk etterretning en gang. Det var kanskje ikke spesielt morsomt, men ganske uhyggelig og rart. De kom på døren til meg og tolken min klokken 05.00 om morgenen og tvang oss med i en kassebil til et ukjent kontor. Der ble vi sittende i forhør i flere timer uten å få noe mat.

– Dette er typisk sånt som kan skje når man er frilanser og ikke passer helt inn i systemet. De hadde vel neppe håndtert en NRK-korrespondent på samme måten. Vi var i Murmansk for å lage en dokumentar om russiske ungdommer som jobbet for demokrati og miljøvern og fikk kjenne trykket på kroppen kan du si. Dette var i 2009, men allerede da hadde Putin festet bra grep.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Johanna Magdalena Husebye sin reportasje i Dagen, om hvordan norske jøder betalte flere årslønner for å komme seg til Sverige under krigen, var rystende lesning. Imponerende hvordan Huseby har fått mennesker i tale som før ikke har snakket. Teksten hennes gir et helt nytt perspektiv på en viktig del av norsk historie. Jeg syns også den kaster et grelt lys over den heksejakten som Marte Michelet har vært utsatt for, etter at hun pirket i noe av det samme.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Støyen fra korona. Det er krevende både for leserne og journalistene å prioritere andre saker enn korona. I TU har vi hatt vår dose med økonomisk motgang og permisjoner, men ved inngangen til 2021 ser det lysere ut for vår del i hvert fall. Hjemmekontortilværelsen skaper også utfordringer: Det er vanskeligere å komme seg ut på reportasje og lage godt lesestoff.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Sladrehanken får ofte mange tilhørere, men nyter sjelden stor tillit. Det er vel noe pressen også kan slite med iblant. Ønsker man større tillit, må man klare å legge bort noen av de kortsiktige klikkvinnerne for å vinne tid til å bygge mer tillitsvekkende journalistikk.

– Det høres kanskje banalt ut, men i en hektisk hverdag er det faktisk dette det koker ned til. For både journalister og redaktører er det lettere å prioritere stofftilgang, klikk og kortsiktig synlighet, enn mer langsiktige prosjekt man ikke vet helt utfallet av. Nettjournalistikken setter dette enda mer på spissen.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Få glemmer vel videoen av George Floyd som ikke får puste? Den sitter ganske dypt i meg, sammen med bildet av Patricia McCloskey som hysterisk står og vifter med fingeren på avtrekkeren på en pistol, foran en gruppe Black Life Matters-demonstranter. Det har vært et ganske sykt år i amerikansk politikk.

– Når logger du av for kvelden?

– Vanligvis har jeg et strengt skille mellom jobb og fritid. Men i denne koronatiden har det dessverre sklidd mer ut enn jeg liker. Det hender jeg starter seint og slutter seint, framfor å starte tidlig. Målet er å logge av ved middagstider.