Kongo-dekning viser tekstens fortrinn
(KOMMENTAR): Live-dekningen i nettaviser overlegen andre fortellermåter.
Noen norske og utenlandske mediebedrifter er i ferd med å fullføre u-svingen i sin nettstrategi. Fra dristig og dels halsløs satsing på å utvikle nettkanalen som selvstendig og innovativt medium til en defensiv orientering med små utsikter til å lykkes.
Her hjemme går Stavanger Aftenblad i spissen for en kursendring som ofte starter med avvikling av nettorganisasjonenes relative autonomi i redaksjonell og forretningsmessig utvikling. Kodeordet er konvergens. Nå settes trangere rammer for hva nettavisene bør drive med og publisere. Man forsøker å skjerme analyse, dybdeinformasjon og kommentar som papiravisens domene. Da heter det versjonering.
Takten er ulik og variasjonene store mellom bedrifter og konserner. Men tendensen er tydelig. Det dreier seg om en kortsiktig strategi for å beskytte det tradisjonelle avisproduktets opplag og inntjening mot konkurranse og kannibalisering. Espen Andersen ved BI og Sven Egil Omdal i Aftenbladet har skrevet innsiktsfullt om denne rekylen de siste dagene. På nettet.
I nesten samme øyeblikk demonstrerer avslutningen av krigsrettssaken i Kisangani hvilket gjennomslag nettavisene har fått som nyhetsformidlere. Alle trafikkrekorder ble slått tirsdag, da redaksjonene kaptes om å gi den beste livedekningen fra rettslokalet.
Måten flere nettaviser nå dekker store nyhetshendelser, har også andre interessante sider.
Løpende rapporter i korthogd, presis tekst, har en styrke få andre fortellermåter kan matche. Det er blitt mulig å følge store nyhetshendelser uten dødtid, bla seg bakover i informasjonen, ta avstikkere til historikk og annen bakgrunn, alt uavhengig når man begynner. I slike øyeblikk er nettet overlegent all annen formidling, TV inkludert. Levende bilder og dialog inkluderes raskt i formidlingen, som også kan spres på mobile enheter.
Tekst inviterer til presisjon og etterprøvbarhet. Det er løfterikt at den har så stort gjennomslag i en tid da formidling som appellerer mer til emosjon enn refleksjon, tar mye plass. Derfor bør nettavisene legge mye større vekt på å dyrke fram god tekst og snart starte saneringen av det ufordøyde, språksvake og unøyaktige i sin formidling. Slik kan de bli en enda sterkere utfordrer til andre medier.
Etter en så dramatisk hendelse som domsopplesningen i Kongo, fins det et enormt sug etter informasjon, bakgrunn, forklaring og debatt. Nettopp derfor er tanken om å skjerme denne journalistisk viktige virksomheten for papiravisenes fallende publikum et blindspor.
Det er ikke sikkert at mediebedrifter vil lede an i nettutviklingen om ti år, uansett hvilken strategi de velger. Noen av dem vil kanskje tjene på å takke nei til sosial interaksjon og merkebygging. Men det er foruroligende når ledere i store og ambisiøse medier søker tilflukt i strategier som bare kan ende med at de taper posisjoner og utviklingskraft.