Ullent fokus

Da første utgave av Norwegian Journal of Photography (NJP) ble lansert med tittelen #1 i april sa redaktør Laara Matsen til Dagbladet at «Fotografier kan ikke gjengi virkeligheten - det vet vi jo.» Men det er noe å strekke seg etter. For hvis dokumentarfotografer ikke engang prøver å gjengi virkeligheten så fjerner de seg helt fra en verden som er virkelig nok for mange.

Smalt

Forskjellene i Norge har ikke vært større siden 1930-tallet. Små bygder avfolkes, budsjetter kuttes og de rikeste blir enda rikere. Mediene nevner det, eksempelvis her, her, her, her, her, og her. Noen fotografer jobber med å dokumentere det, Knut Egil Wangs fotoessay fra Givær er en klassiker fra distrikts-Norge. La oss se mye mer av det!

Norge har aldri hatt et mer spennende fotomiljø. Kunstnere, dokumentarfotografer og fotojournalister jobber for første gang side om side. Det er greit når det bidrar til nye, spennende visuelle uttrykk. Men det er ugreit hvis det fører til at krigsbilder ligner malerier vi gjerne skulle hatt på veggen hjemme i stua eller tema er så smalt og personlig at man ikke ser verden for seg og sitt.

Tær

For å si det sånn, jeg håper vi aldri får oppleve at Espen Rasmussen, som kanskje er Norges beste fotojournalist gjennom tidene, begynner å fotografere tærne sine. Det er klart det spiller en rolle hva han fotograferer, for uansett hva han retter kameraet mot så får han drøssevis av sider i VG og utstillingsplass her og der, og her. Sanker priser internasjonalt gjør han også. Redaktører, journalister, kommentatorer og vi andre tror kanskje vi er viktige, men hva Rasmussen holder på med er faktisk viktig fordi det synes så godt.

For det handler om å fokusere på en virkelig verden. I den har fotografer vært flinkere til å dokumentere fattigdom ute enn hjemme. Det er lett å like og dele Per Fuggelis kommentar, «Den norske klagemuren», men noen har mer grunn til å klage enn andre. Mímir Kristjánsson viser at de som sutrer aller mest, og helt uten grunn, er «De superrike». De sutrer først og ler sist. Hvis kritisk utenriksjournalistikk ikke fører til kritisk innenriksjournalistikk så forsvinner sammenhengen.

Forskjells-Norge

Flere fotografer viser hvordan verden henger sammen. Linda B. Engelberth og Jan Thomas Espedal har fulgt romfolk i Norge og Romania. Espen Rasmussen har dokumentert mennesker på flukt og vist at noen av dem havner på asylmottak i Norge. Det som kan være interessant å se mer av er hvordan ting henger sammen i Norge. Hvis fotografer klarer å fokusere mer på ‘identitet’ og ‘klasse’, samt ta for seg kjønnsroller og regionale ulikheter, kan det gi bedre innsikt i forskjells-Norge. Derfor blir det interessant å følge Anne-Stine Johnsbråtens NJP-prosjekt om ungdom, med utgangspunkt i klasseskiller på Oslos vestkant og østkant.

Andrea Gjestvangs prisbelønte «Everybody Knows This is Nowhere» fra Finnmark er et godt eksempel på en fotodokumentar som er viktig tematisk og sterk visuelt, og den kan kanskje bli enda bedre hvis hun spiller mer på at «Norwegian Governments Know This is Everything». Det kan gi identitetsfokuset (hvordan ungdom ser på seg selv og hun ser på dem) et ekstra visuelt lag med bakgrunn i politikk, økonomi og historie (eksempelvis is som smelter, olje, shipping, miljø, mineraler, kolonisering, urfolksrettigheter, gruvedrift, reindrift, vindmøller, forsvar, fisk, klassekamp, og norske, amerikanske, russiske, svenske, finske og samiske interesser på tvers av landegrenser). Det henger sammen.

For seint

Hvis de 22 fotografene (i verdensklasse) som bidro til Livsløp (utstilling på Oslo Bymuseum i sommer) kaster seg rundt og samarbeider om å dokumentere forskjells-Norge vil det bidra til å styre retningen dokumentarfotografi bør ta nasjonalt og internasjonalt. Ikke bare vil det stå igjen som et historisk dokument, noe lignende det amerikanske fotografer gjorde på 30-tallet, men det vil belyse forskjeller i dag. Bergens Tidenes’ sak om Janne og Ronny fra Loddefjord viser hvordan en familie ble oversett og sviktet av flere enn det offentlige fra 1970-tallet frem til i dag. Også BT er 30-40 år for sent ute.

Fritt Ord og Norwegian Journal of Photography bør stimulere mer til kritisk uavhengig dokumentarfotografi. En måte å gjøre det på er å ta redaksjonelt grep og vie en utgave av NJP til for eksempel forskjells-Norge, eller et annet viktig tema. Det vil gi boka en mer spennende tittel enn #2, #3 eller #4, og kanskje også bidra til å forlenge NJPs levetid.

(At fotografer har sviktet å dokumentere forskjells-Norge er i høyeste grad også selvkritikk da jeg på 90-tallet frilanset og vikarierte for Ǿstlendingen og VG.)

Pia Solberg er tidligere fotojournalist, deltidsmoderator for VG og holder på med en PhD ved University of New South Wales i Sydney.