– Hun der har tvillinger. To svært forskjellige og uttrykksfulle jenter.
Vi har kjørt et par mil. Mørket som omsluttet Førde har veket for en litt grå desembermorgen der vi glir langs nordsiden av Jølstravatnet. Og Apneseth får øye på en kvinne ved veien. En av de 3000 sambygdingene han satte seg fore å fotografere i løpet av 2008. Ennå gjenstår å skildre sider ved livet til store og små mennesker i Jølster. Målet er et representativt bilde av mangfoldet i bygda maleren Nikolai Astrup gjorde kjent.
– Klarer du å samle hele gjengen klokka fem, skal jeg være der i god tid, sier han i telefonen.
En avtale med Sparbutikken på Skei er i boks. Alle arbeidsplasser er viktige når man har ambisjoner om å skape et unikt fotodokument.
– Det er flere arbeidsplasser enn en skulle tro på sånne steder, sukker fotografen.
Ikke at han klager. Det har vært mange kjekke og rørende møter med folk. Men det er vanskelig å koble av. Han har dårlig samvittighet for alt som burde vært med, og sover lite. Det skal avtales og fikses. Folk overtales og motiveres. Gårsdagen var en kraftanstrengelse. Nå er han sliten og utladet.
Gravemaskiner
24 timer tidligere. Det er tidlig søndag, men fotografen er på beina. Konstaterer at været er perfekt og setter kursen for kirken. Første avtale er med menighetsrådet. Han rigger opp blitsanlegget og tar noen standardbilder. Pakker ned og kjører videre. Tankene kretser rundt neste oppgave. Det store løftet han har grublet på helt siden starten. Han stanser på Esso-stasjonen for å kjøpe kaffe. Mens han står der kjører de første gravemaskinene forbi.
– Jeg tenkte wow! Det var noe… rørende ved det.
Apneseth trår gassen og kommer først fram til Lundebotn der fotograferingen skal skje. Snart kommer den ene gravemaskinen og anleggsmaskinen etter den andre buldrende. Fotografen dirigerer dem dit han vil. Koreografien har nesten militær presisjon. Lik avstand mellom de svære maskinene. Grabbene vendt i samme retning. Stedet er nøye utvalgt. Her kan kolossene stå i tre høyder. Det er nødvendig når så mange av maskinene i bygda skal samles. Hele 400 tonn bukseres på plass før Apneseth kan trykke på utløseren. Maskinparken i det dramatiske landskapet – et av de mest markante bildene i hele prosjektet – er sikret.
– Der oppe var jeg med på griseslakt, peker fotografen.
– Ikke mange gjør det hjemme på gården lenger.
– Men hva følte du da gravemaskinbildene var tatt?
– En stor lettelse. Det var det siste store løftet, det siste åretaket. Nå kan jeg la båten sige inn til kai. Det hadde vært dumt om jeg hadde mislyktes med begge de største samlingene.
Fotballskade
Den andre drømmen, et masseportrett av innbyggerne, røyk sammen med akillesen. To dager før den planlagte happeningen var han lettsindig og spilte fotball med et damelag. Resultatet var operasjon og 13 sting.
Men opplegget var djervt. Gjennom lokalavisene Firda og Firda Tidend hadde han invitert til oppmøte på en svær bø. Bildene skulle han ta fra helikopter. Fra fugleperspektiv ville han favne hele Jølstravatnet fra den ene enden til den andre og vise menneskemengden som en liten synlig prikk.
– Planen var god, men helsa sa stopp. Det har vært det største av mange nederlag.
Vi stopper kort utenfor Ludvik Eikaas-galleriet. Den andre kunstneren som forbindes med Jølster. I et rom i andre etasje holder Apneseth hus sammen med sine assistenter Vegard Fimland og Silja Juklestad. Der er alle hendelser og personer som er fotografert skrevet direkte på kontorets murvegger, dag for dag. Fimland digitaliserer og bearbeider bildene som er tatt med film. Juklestad dokumenterer det som har vært fotografert i form av tekst og lydopptak.
– Uten deres hjelp hadde jeg aldri klart å gjennomføre dette, innrømmer Apneseth.
120 film
Han har ikke gjort det enkelt med sitt valg av teknologi og sin forkjærlighet for gruppeportretter og iscenesettelser. Alt er fotografert med 120 film. Enten kvadratiske bilder tatt med Rolleiflex, Hasselblad eller Holga. Eller panoramabilder tatt med Noblex og Linhof 617. Panoramabildene må skannes inn i tre omganger før delene setets sammen i Photoshop.
Ofte foretrekker han oppstilte bilder framfor klassiske reportasjebilder. Det gjenspeiler egen utvikling. Han har mer og mer dyrket portrettsjangeren.
Reportasje basert på portrett
– Reportasjesjangeren er veldig vanskelig hvis du ikke har en god situasjon. Da kan det være en bedre løsning å lage reportasje basert på portrett. Det er i mange situasjoner mer effektivt å bygge bevisst opp en scene. Bildet som historisk dokument kan få større informasjonsverdi med en slik metode.
Derfor er det et poeng å få med mest mulig av de tingene menneskene omgir seg med akkurat nå. Kraftlinjer, biler, trampoliner, flatskjermer eller ATV-kjøretøyer, alt bidrar til å skape et tidsbilde.
Han er sterk tilhenger av et slikt avtalt spill. Men presiserer at man må skille mellom det og juks med reportasjebilder, eller bilder med plump symbolbruk.
– Men er det journalistikk?
– Godt spørsmål. Jeg synes jo det. Journalistikken burde utvide sin visuelle horisont. Men jeg gjør ingenting revolusjonerende. Det er en gammel tradisjon å reise rundt og fotografere dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. I en tid med utrolig mange gode snapshots i pressen tror jeg det litt stive, gammeldagse, verdige fotografiet kan få en ny glansperiode.
På fornavn
I starten kunne det være tungt, men det er blitt lettere og lettere å få jølstringene til å stille opp.«Oddleiv, ta bilde da», roper ungene nå.
Han har fått spørsmål om prosjektet mangler journalistisk brodd, om han romantiserer og forskjønner?
– Det er nok rett. Men det ligger i sakens natur. Skulle jeg gått rundt med en kritisk nyve i panna ville dette blitt vanskelig. Jeg har en trang til å hedre folk, til å se dem.
Vi er på veien igjen og har passert Astrup-tunet på sørsida av Jølstravatnet.
– Der bodde Einar Myklebust, beste skihopperen i bygda i tida etter krigen. Heldigvis fikk jeg tatt et brukbart bilde av ham i februar. Han døde tre måneder seinere.
Også fire andre portretterte er nå døde. Apneseth portretterte gravferden til flere av dem. Han er kommet helt på innsida. Er på fornavn med de fleste.
Tar sluttpakke i BT
Etter mer enn 20 år i Bergens Tidende tar han sluttpakke. Som BT-fotograf er han prisbelønt for bilder fra fjerne himmelstrøk. Men har sett mer hjemover med åra. En reaksjon på all reisingen og at alt skjer andre steder. Og et følt ansvar for å dokumentere de nære ting. I 2006 skildret han og journalist Katrine Sele livet i Sogn og Fjordane i boka «Herifrå». Nå snevret han inn til kommunen. Hva blir det neste?
– Ikke et sjølportrett iallfall, ler Oddleiv Apneseth.
Her kan du se Apneseths bilder.
