Når hevntrangen tar overhånd

I sin ramsalte kritikk av min beskjedne redaktørgjerning her nede på gullkysten, forsøker bloggeren Ulrika Pettersson – som visstnok ønsker å heve nivået på norsk presseetikk – å late som om identifiseringen av Christoffers stefar handler om noe mer enn god, gammeldags hevn. Det lyktes hun dårlig med.

La meg imidlertid starte med å forsikre om at jeg aldri har ment at Christoffer-saken ikke har offentlig interesse. Selvfølgelig har den det. Av mange grunner. Først og fremst fordi det er en alvorlig kriminalsak. Men også fordi saken har fått frem svakheter ved Vestfold politidistrikts etterforskning, skolens rapporteringsrutiner, helsevesenets undersøkelser med mer. Tønsbergs Blad er kanskje den avisen i Norge som har brukt flest spaltemillimeter på denne tragedien – nettopp fordi vi mener den har offentlig interesse. Men identifisert Christoffers stefar har vi altså ikke gjort.

Identifiseringsdebatter er sannsynligvis de mest krevende diskusjonene vi har i mediene. Grenselandet mellom hva som er publikums berettigede informasjonsbehov, og hva som angår privatlivet og personvernet, er flytende. Derfor er det utelukkende et gode at debatter som til daglig tas internt i redaksjonene, løftes ut i det offentlige rom. Det skjerper oss. Ulrika Pettersson skal ha  honnør for at medienes vurderinger utfordres. Men der stopper også min ros.

For mens Pettersson på harmdirrende vis krever identifisering, skjuler hun (eller er det en han?) sin egen identitet. Et krav om identifisering i en kriminalsak, styrkes ikke akkurat av hemmelighold rundt egen identitet. Hvordan skal man kunne ta på alvor et tidsskrift for presseetikk når redaktøren ikke våger å debattere i åpent lende? Spesielt underlig er jo dette når kravene man fremmer verken er oppsiktsvekkende eller særlig provoserende. Som redaktør blir man nærmest daglig utfordret på etiske avgjørelser, og øverst på lista over står nesten alltid krav om identifisering. Eller motsatt: Krav om ikke å bli identifisert. I så måte føyer Petterssons seg kun inn i rekken.

Ny er heller ikke Petterssons argumentasjon, som jeg denne gang likevel tillater meg å ta på alvor. Ikke fordi argumentene er spesielt gode, men fordi Christoffer-saken i seg selv er så alvorlig. Petterson tilfører lite nyttig til denne debatten. Dessverre, må jeg nesten si. Ja, disse debattene er vanskelige. Nei, det finnes ingen fasitsvar. Ja, også i denne saken har redaktører landet rundt tvilt seg frem til en avgjørelse. I Tønsbergs Blad ble avgjørelsen nei: Vi mener begrunnelsen for ikke å identifisere er sterkere enn det motsatte. I Tønsbergs Blad er vi i det hele tatt svært forsiktige med å identifisere i kriminalsaker. Målet med vår medieomtale er ikke å gi domfelte en tilleggsstraff i form av identifisering. Tønsbergs Blad er ingen domstol. I Tønsbergs Blad, som i de fleste norske aviser, er identifisering unntaket. Ikke regelen. Men jeg vedgår glatt at tvilen ofte er et reisefølge når slike avgjørelser skal tas.

Som redaktør for sin private etikk-blogg (eller Tidsskrift for presseetikk, som bloggen ironisk nok kalles), tviler imidlertid ikke Pettersson et sekund. Dessverre. Hun (eller er det en han?) har bygget sin avgjørelse på rettstilstanden i Norge og USA, må vite. Og så? Ingen, så vidt meg bekjent, har hevdet at det er ulovlig å identifisere. Norske dommer er, i all hovedsak, offentlige dokumenter. Og de inkluderer, som oftest, navnene på domfelte. Men spørsmålet er ikke om det er lov å identifisere, rent juridisk. Spørsmålet er om det er presseetisk akseptabelt.

Nå hevder riktig nok Ulrika Pettersson at hennes (eller er det hans?) konklusjon også  er basert på grundig presseetisk vurdering, men ved nøyere gjennomgang av denne begrunnelsen, er det liten grunn til å bli beroliget. Identifiseringen blir nemlig i all hovedsak rettferdiggjort med følgende argumentasjonsrekke: Christoffer-saken har jo vært omtalt så mye i media. Det må bety at saken er interessant for folk flest. Og er saken interessant, må jo folk få vite hvem den dømte er. Mener altså Pettersson. Slik argumentasjon tyder ikke akkurat på den dype refleksjonen Pettersson savner så sårt.

Å jo, så bruker Pettersson VGs begrunnelse for å identifisere «Lommemannen» som et slags bevis på at identifisering i denne saken må være ok. Med andre ord: Om VG har sagt ja til identifisering i en sak, så følger det naturlig at man skal identifisere i en helt annen sak. Så enkelt er det selvfølgelig ikke. For det første er ikke VG noen etisk overdommer i norske mediers etikkdebatt. For det andre må alle saker vurderes individuelt. «Lommemannen» reiste rundt i årevis og misbrukte gutter over hele landet. Gjentakelsesfaren var derfor beviselig stor, og det kan rettferdiggjøre identifisering. En slik gjentakelsesfare er, etter det Tønsbergs Blad kjenner til i hvert fall, ikke til stede i denne saken. Pettersson viser for øvrig også til Hilde Feste-saken, uten å nevne med et ord at norske medier konkluderte forskjellig her. Uten å nevne med et ord at selv internt i VG var avtroppet og påtroppet redaktør uenig om en 19-åring var for ung eller ikke til å bli identifisert i en så grov sak. Så heller ikke her finnes det noen fasit.

Etter min mening bringer Ulrika Pettersson ikke et eneste nytt argument på banen som styrker publikums rett til å få vite Christoffers stefars navn. Det er ikke vår jobb å tilfredsstille menneskers hevntrang og/eller nysgjerrighet. Denne forferdelig saken kan fortelles godt uten identifisering.

Enhver redaktør må imidlertid fatte sine egne avgjørelser, og jeg har stor respekt for redaktører som eventuelt konkluderer annerledes enn meg selv. Men jeg håper i så fall det skjer etter tyngre presseetiske drøftinger og mer refleksjon enn det Pettersson fremviser.

La meg avslutningsvis understreke at det er legitimt å kjempe for en liberalisering eller tydeliggjøring av Vær Varsom-plakatens krav til identifisering. Men skal man bli tatt på alvor i en slik debatt, kan man ikke seile under falsk flagg. Da blir man sjelden tatt på alvor. I denne saken har jeg for egen del blitt enda sikrere på at jeg ikke vil være med på et dårlig skjult hevntokt basert på Ulrika Petterssons gjennomgang av “rettstilstanden i Norge og USA”.

PS: Stavanger Aftenblads journalist Sven Egil Omdal har brukt flere dager på å spore opp Ulrika Pettersson uten å lykkes.  Han konkluderer i en egen kommentar med at personen etter alt og dømme er fiktiv. Personlig har jeg ingen mening om det, men jeg registrerer altså med undring at Pettersson føler behov for skjule egen identitet i en sak som er totalt ufarlig å debattere.