Hva er egentlig en «spindoctor»? For å nærme oss svaret henter vi fram fra kulissene Ketil Raknes (29), som studerer politisk kommunikasjon ved Georgetown University i Washington D.C.
Raknes har vært hyret inn av SV de tre siste valgkampene som politisk rådgiver med ansvar for strategi og medietrening. Han har også erfaring fra informasjonsavdelingene til Redd Barna og Norges Røde Kors.
– Begrepet spin i denne forstand ble først brukt av New York Times i 1984. En «spindoctor» er en person som er helt sentral i en prosess der man framhever de fordelaktige og toner ned de ufordelaktige sidene ved et tema. Altså en slags informasjonsadvokat med en tydelig agenda, forklarer Raknes.
Definisjon
Hans definisjon på spin lyder slik på engelsk: «To put favourable bias on information, presented to the public or the press».
– Det er ofte pressesekretærer, mediekontakter, mediestrateger og medieovervåkere som har disse oppgavene. Samspillet mellom journalister og politikere er en maktkamp om å presentere budskap, et forhandlingsspill. Begge parter er interessert i å få fram det interessante, men med hvert sitt fokus, sier Raknes.
Ifølge stereotypien søker journalistene sannheten, mens medierådgiverne forsøker å komme seg unna.
Men er det så enkelt? Ifølge Raknes kan journalistene stå i veien for det partiene har på hjertet.
– Mediene spinner like mye som mediepåvirkerne, på sin måte. For velgerne kan derfor de kortfattede og enkle budskapene i mediene oppleves veldig monomant. Det er ikke sikkert dette er bra for demokratiet. Det er et problem at deskene ikke er interessert i det de oppfatter som kjedelig. Vi liker ikke at politikerne skal tvinges inn i underholdningspregede nyhetsformater, noe spesielt NRK har lagt om til i årets valgkamp, framholder Raknes.
Han kunne godt tenke seg direktesendte folkemøter med bare spørsmål fra publikum, uten forstyrrende bidrag fra journalistene.
Profesjonalisering
Ketil Raknes bekrefter utviklingen i retning av en profesjonalisering av partienes mediekontakter.
– I USA ansetter partiene velutdannede pressesekretærer og rådgivere som skal håndtere mediene. De har oftere enn før journalistbakgrunn eller utdanning innen kommunikasjon. Der borte har for øvrig reklamefolk vært med i de politiske apparatene helt siden 20-tallet. I Norge er vi ikke i nærheten av USA eller Storbritannia på dette området. Hovedårsakene er at de norske partiene har lite penger, og at de hyrer inn dårlig betalte rådgivere med partibakgrunn. Det er ikke tradisjon for å ansette folk utenfra, sier Raknes.
