Juni Wendelin Fasting svarer Heidi Østhus Erikssen.
Foto: Michelle Løken
DEBATT:
Hvordan skal vi få kilder til å snakke med oss hvis de blir livredde for å si noe feil?
Ved å gjøre muntre slengbemerkninger til store problemer er jeg redd vi overskygger de virkelige problemene.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Juni Wendelin Fasting svarer på Heidi Østhus Erikssens innlegg «Juni bagatelliserer historien til kvinner som opplever trakassering på arbeidsplassen».
Det er ikke hvorvidt seksuell trakassering er greit eller ikke vi er uenige om, det er hvor grensen går.
«Ved å bagatellisere historien til kvinner som opplever trakassering på arbeidsplassen, mener jeg Junis kommentar er med på å sette kvinnekampen tilbake 30 år. Ved å bruke ord som «krenket» er hun også med på å legitimere personhetsen som jeg og andre kvinner som sier ifra møter i kommentarfelt og sosiale medier», skriver Heidi Østhus Erikssen.
Nei. Jeg bagatelliserer historien Erikssen selv forteller. Å påstå at jeg setter kvinnekampen 30 år tilbake fordi jeg ikke blir støtt av noe som går inn på henne, er å ta hardt i. Det er historier som hennes, som er med på å sette kampen for likestilling tilbake. At bagateller trekkes frem som forferdelige overtramp, forsurer og forurenser hele kampen. Det er med på å fremstille kvinner som ofre som hele tiden må passes på og beskyttes.
Det er klart Erikssen har rett til å føle det hun føler, men hun inviterer til debatt. Da må hun også akseptere at alle – selv andre kvinnelige journalister – ikke er helt enige med henne.
«Nå handler ikke denne saken om at jeg ikke tåler å bli kalt søt, men at seksuell trakassering og uønsket oppmerksomhet fortsatt dessverre er et reelt problem på mange arbeidsplasser», skriver Erikssen.
Ja. Seksuell trakassering og uønsket oppmerksomhet er et problem på mange arbeidsplasser. Det har jeg aldri bestridt. Kampen for at folk behandler hverandre med respekt er viktig. Det gjelder journalister og det gjelder alle mennesker, både privat og på jobb. Men man bør ikke la spøkefulle bagateller overskygge de alvorlige sakene.
Det mener jeg Erikssen gjør når hun løfter fram setninger som «Bli med oss på fest da, unge frøken» – som en illustrasjon på seksuell trakassering.
Jeg mener at en journalist på festival må kunne tåle: «Hvor lenge er du på jobb?» og «Selvsagt kan du intervjue meg. Jeg kan ikke si nei til en som er så søt som deg».
Selv skriver Erikssen at det ikke handler om at hun ikke tåler å bli kalt søt. Hva er problemet da? Hun bruker jo nettopp det som et eksempel på noe hun ser på som trakassering.
Som journalist møter en alle slags folk, i forskjellige situasjoner. Ved å gjøre bagateller, eller helt vanlige muntre slengbemerkninger, til store og gravalvorlige problemer – og fremstille det som seksuell trakassering, er jeg redd vi overskygger de virkelige problemene.
Usaklige, utidige og sjikanerende kommentarer er selvsagt ikke bra, uansett standpunkt. Men at det finnes gjengangere som er som veps i kommentarfeltene, forandrer ikke fakta i saken vi debatterer. Selv om man gjerne vil opphøye et par uskyldige muntre bemerkninger til å være dypt uakseptable, endrer det ikke realitetene – nemlig at eksemplene Varden bringer til torgs i sin kommentarartikkel, er vanlig omgangstone på en glad festival. Ikke spesielt kritikkverdig. Ikke spesielt problematisk. Ikke krenkende. Problemet er at når man banaliserer likestillingskampen på denne måten, tror jeg det virker mot sin hensikt.
Journalisters jobb er å gjenspeile og rapportere fra den virkelige verden. Hvordan skal vi klare det, hvis folk må oppføre seg annerledes så fort vi kommer inn i rommet?
Hvordan skal vi få kilder til å snakke med oss hvis de blir livredde for å si noe feil – bare fordi vi er kvinner på jobb?
