Norsk for videregående

Jeg skammer meg fremdeles når jeg skal si telefonnummeret. Bjørn Benkow om musikalsk språk.

Publisert Sist oppdatert

Fossil

Er det tiden som har forlatt meg? Eller er det jeg som sitter sementert fast i en omvendt tidsklemme?

Jeg ble innpodet med et riksmål noe sted mellom generasjonsmålskiftene 1907 og 1917, og var en ildfull skolegladiator mot det flate bokmålet som ble diktert i 1938. Det fanget mine lærere, og oss elever noe sted midt imellom. Vi kjempet alle med «to-og-tyve» og «tjueto».

Faktisk sliter jeg fremdeles med, eller skammer meg når jeg skal fortelle noen et telefonnummer. For eksempel begynner jeg med «to-og-tyve», men fortsetter inkonsekvent med «sekstiåtte». Jeg sier og skriver gjerne et trassig «tyve» i stedet for «tjue». Eller «syv-og-tyve». Osv., osv.

Atonalt

Denne umusikalske bokmålsformen kjempet jeg imot allerede fra da jeg lærte å snakke – og slåss fremdeles mot det i en evigvarende pubertets spr … åklig, oppviglersk, men umulig trassalder.

I det muntlige slo man gjerne til med lokal dialekt i min oppveksts naboby, Fredrikstads «lange flate… ballær!». Det var slang som er forblitt ynglingers favoritter. Men jeg er sta og feig og sier «sprog», men skriver «språk».! Og jeg unngår restriktivt alle a-endelser. Faktisk ligger «Soon» og «Bygdø» meg egentlig mer fristende, mens jeg pragmatisk skriver Son og Bygdøy.

I skriftlig norsk er jeg mer konservativt «forfinet». Som en Ari Behn-dandy florerer jeg med anglisismer og fransisismer som jeg ble oppdratt med. Jeg skrev det franske «toilett» som jeg selvfølgelig uttalte et fransk «toalett». Eller det da mest brukte engelske «WC» som i min ungdom med et glis ble utlagt: «Nå må jeg på Winston Churchill».

«Udannet»

Det var vanskelig å si «dass». I min familie var det … skittent. For ikke å snakke om alle kjønnsordene. Selv for en fremfus, rebelsk tenåring var det umulig å si «pule», «pikk» eller «f… ». Eller for på nynorsk være ukultivert Georg Apenesk… Ikke dermed ønske å være A4. Jeg tar gjerne et hopp-til og ønsker meg et forfriskende norsk som fra Kjetil Rolnes, den sprelske Pernille Dysthe eller salige Tron Øgrim.

Selv i dag må jeg ta sats før jeg nesten motvillig harker ut four letter words. På norsk, vel å merke. På utenlandsk, rødmer jeg ikke like lett. Når et intervjuobjekt bruker disse ord fra den «Den forbudte by» har jeg store vanskeligheter med å sitere objektet rett frem, selv om det kan hende at jeg slenger til med «pikk» eller «knulle». Da føler jeg en unnskyldende lyserød hud flamme til i kinnet. Noen deskere liker det, mens andre redaktører stryker det.

Er jeg snerpete.? Muligens. I 2008-årene er man ikke like sneversynt. Derimot har jeg ingenting imot å si: «Fuck!» Det er engelsk og da kan jeg, internasjonal som jeg er, si det uten å blusse innvendig.

Skrøpelig i kropp, men frisk og ung i hodet, føler jeg vedvarende ubehag når mine øyne møter ordene «har blitt», «flydde» eller «betydde». For de yngre som nå klør etter å deske dette innlegget, var jeg oppflasket med «er blitt», «fløy» eller «betød».

Deskere

I det hele tatt har jeg med håpløst utkomme kjempet med unge redaktører når jeg skriver meget stort i stedet for veldig stor. Fordi jeg også var oppdratt med forskjellene på muntlig og skriftlig … eh … sprog.

Her om dagen skrev jeg «vankelmodig» i en tekst. En desker ringe meg tilbake og spurte hva det betød.

Den spr. lige alpha-skribent Per Egil Hegge, denne forhøyde peke- og langfinger, morer meg daglig med sin språkspalte i Aftenposten. Nå som «Sorry» har forsvunnet til de gulnede arkiver, begynner jeg gjerne dagen med å slå opp på Hegge. Det er som et oppvåknende og muntert frisk pust i min ofte ellers stressede hverdag.

Men jeg er ambivalent, ubesluttsom eller – vankelmodig. Og blir fullstendig ødelagt eller forvirret av andre ellers talentfulle og dyktige stilister som dytter inn for meg forbudte muntlige vendinger.

Tekstbehandling

Jeg husker den gangen IT-alderen tok tak. Som en av de første skandinaviske journalister så jeg nytten i å lære meg dette, tidligst mulig, så det ikke skulle bli så vanskelig å lære seg det før jeg ble for gammel. I dag vet ikke mange oppvoksende hva en skrivemaskin er.

Men sanne meg noen kolleger den gangen. De syntes jeg skrev for glatt fordi det var så lett å polere stilismen. Vant som vi var med manus full av overstrykninger, korreksjoner i margen eller det vi den gangen uskyldig kalte klipp-og-lim.

Og for mange av oss eldre husker vi med grimase hvordan vi kjempet mot deadline med å telefondiktere tekster og sende farvefilmer med etter hvert mer og mer mistenksomme flypassasjerer som skulle fra en eller annen internasjonal flyplass hjem til Norge. Den gangen var det sjelden vanskelig å plukke ut nordmenn i innsjekkings- eller passpulten… De skilte seg lett ut for en annen, gammel nordmann.

Vi erfarte den tunge veien det å sende film og tekst som flyfrakt. Det var som regel dumt. Da, som nå mellomlandet SAS nesten alltid i København og i omlastningen ble ofte den lille film/manuskriptpakken lagt igjen på Kastrup der man nesten uunngåelige «mistet» den.

For alle oss gamle er tekstbehandling, laptop og internett blitt en drøm «come through». For ikke å glemme når vi måtte sette oss til sen stenalders telekser og skrive ae, oe eller aa i stedet for æ, ø når man skulle overføre fra utenlanske maskiner. Ofte skrev maskinene bare ut på hullete remser uten at man kunne se ordene og dermed korrigere trykkleifer.

Et triks fra New York-baserte korrespondenter var å dra til teleksrommet i FN-skyskraperen. Der satt det garvede transkribenter som faktisk skrev bedre på utenlandske språk enn på engelsk. For når man skriver av på et familiært språk blir det lett til at fingrene taster et annet engelsk ord i stedet for det forfatteren har brukt. Disse kunne korrekturlese de kodede hullremsene.

Policy

En liten anekdote fra ITs fødsel i Norge:

Plutselig ble vi innpodet med det engelske IT-språkets «printer» og «display». Øyeblikkelig reiste puristene seg over det ganske land og sa at vi hadde adekvate – (for min desker; passelige) norske ord.

I det daværende norske IBM ble det innkallet til møte i auditorium hvor den ærverdige IBM-sjefen, Eyolf Skaug, med redselen for et synkende salg, alvorlig prediket at heretter skulle alle IBM-ansatte bruke norske ord.

Og fastslo med dette minneverdige dekret:

– Fra nå skal IBMs policy være å bruke norsk…

Powered by Labrador CMS