Ingen er sin egen sykdom 

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.
• Teksten ble først publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening. Gjengitt med tillatelse

I mediene kan vi ofte høre og lese om schizofrene personer. Slik ordbruk er uheldig, men dessverre ikke uvanlig. Det kan bidra til marginalisering og stigmatisering. I utdanningen av leger og annet helsepersonell har man lenge vært nøye med å skille mellom person og sykdom, men det kan se ut som om mediene henger etter. 

Vi leser alle det journalistene skriver, og deres språkbruk påvirker oss. Problemstillingen er flere ganger omtalt i Tidsskriftes språkspalte i forbindelse med overvekt, epilepsi, funksjonshemning og demens. Men det er verdt å nevne den på ny.

Vi bør bruke substantivet schizofreni fremfor adjektivet schizofren når vi omtaler et menneske med sykdommen. Språklig dreier det seg om konstruksjoner med være som verbal og et sykdomsrefererende adjektiv som predikativ, altså å være schizofren versus å ha schizofreni. Sistnevnte uttrykksmåte er blitt et krav i en rekke vitenskapelige tidsskrifter, og kalles på engelsk for bias-free usage eller inclusive language. I språkvitenskapen kalles det person-first language fremfor disability-first language, altså mennesker med funksjonshemning og ikke funksjonshemmede mennesker.

I medisinsk behandling er det viktig å oppnå kontakt og allianse mellom behandler og pasient, og da kan det være til hjelp å skille mellom person og sykdom. Vi henvender oss til en person, ikke til lidelsen. Det kan ha betydning klinisk, både for å få kontakt med mennesket, men også for å komme bak sykdommen. Dette er særlig viktig i arbeidet med mennesker med spiseforstyrrelser. Få ønsker å være en vandrende spiseforstyrrelse. Første reaksjon er ofte at pasientene blir overrasket, og i overraskelsen kan det ligge energi som kan brukes til noe. Hvis man er sin diagnose, kan man få inntrykk av at det ikke er håp om bedring.

Problemet er gammelt, og det var verre før. For over 30 år siden skrev daværende sjeflege ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, Johan F. Thaulow (1921–2005), om egen erfaring i forbindelse med en galleveisoperasjon. Mens han ventet på å få tatt et røntgenbilde i stående stilling, kom en sykepleier forbi og spurte sin kollega: «Hva er det du har der?». Sykepleieren svarte: «En stående galle». Thaulow så det komiske i situasjonen, og satte seg ned og skrev innlegget til Tidsskriftet om «stående galle».

Men det finnes kritiske røster. I en lærebok i psykiatri står det for eksempel at vi helst ikke bør si at en pasient har en schizofreni, han er schizofren, fordi symptomene «springer ut av pasientens personlighet og totale livssituasjon». Å bruke person-first language kan også føre til redusert språklig fleksibilitet.

Fordelene oppveier nok likevel ulempene. Det er oppmuntrende at man i den prisbelønte NRK-serien om demenskoret konsekvent snakket om mennesker med demens og ikke om demente mennesker.

LES OGSÅ:

Vær så snill, dropp krigsmetaforene når dere skriver om alvorlig sykdom og død