Debatt:
Man må ikke belemre den syke med en forestilling om at bare du kjemper hardt nok, så skal det gå bra, skriver Tone Kind Brekke.
Illustrasjonsfoto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Vær så snill, dropp krigsmetaforene når dere skriver om alvorlig sykdom og død
Åpent brev til landets journalister.
- Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg har ingen helsefaglig bakgrunn, men har erfaring med egen kreftsykdom og alvorlig sykdom hos familiemedlem. Den seneffekten som berører meg sterkest etter brystkreft med full behandlingspakke, er fatigue, utmattelse.
Jeg leser i forskjellige sammenhenger at journalister skriver at den eller den «tapte kampen mot kreften». Begrepet brukes mye i media, både i artikler om personer som har dødd av kreft og i dødsannonser. Enkelte journalister har brukt det i forbindelse med koronadødsfall.
Jeg blir trist og det gjør vondt å tenke på hvilken skyldfølelse noen kanskje lever med fordi de føler at de ikke klarer å kjempe nok.
De har ikke energi til å kjempe så mye som de tror at omverdenen forventer.
Ingen som er alvorlig syk kan alene kjempe kampen om å overleve. Det avhenger ikke bare av den syke om man skal bli frisk. De må ha hjelp av legevitenskap, leger og medisiner. For mange hjelper ikke all verdens vitenskap, medisiner, de beste leger eller hvor hardt de selv kjemper for å overleve.
Det vet vi og det må vi erkjenne.
Vær så snill, legg ikke ekstra sten til byrde på de som er alvorlig syke. Man må ikke belemre den syke med en forestilling om at bare du kjemper hardt nok, så skal det gå bra og du skal bli frisk. Det er et helt umulig krav!
Det hjelper ikke alltid hvor «sterk» man måtte være i tanker og tro og positive holdninger for å bli frisk.
Av og til er det ingen ting som kan gjøre vedkommende frisk.
Daværende redaktør Erlend Hem beskriver dette meget godt i en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening med tittelen «Kreft er ikke krig»:
«Kreftrammedes muligheter til å påvirke forløpet av sykdommen er begrenset. Det er dokumentert at psykososiale forhold har liten betydning for kreftoverlevelsen. Dette er det viktig at også pasienten vet. Det kan gi trygghet for at de selv ikke har sviktet eller tapt dersom behandlingen ikke virker eller sykdommen forverrer seg. Psykologiske forhold har imidlertid stor betydning for hvordan livet med kreft leves, både under behandling og etterpå.»
Også journalist Anbjørg Sætre Håtun, som selv døde av kreft, skrev en kronikk i VG om temaet med tittel «Kreft er ikke en konkurranse»:
«Å beskrive utfallet av en kreftsykdom med slike ord gir et inntrykk av at kreft er en sykdom man kan bli frisk av eller dø av hvis man er sterk eller svak».
Alle er kjent med uttrykket, og det kan ligge i underbevisstheten på den syke. Jeg føler at uttrykket «å tape kampen» kan legge et for stort ansvar på den som er syk, et ansvar som er umulig å håndtere. Den alvorlig syke kan få en større redsel for ikke å klare å gjøre nok selv, og dette kan bidra til at den tøffe behandlingstiden blir tyngre og mer krevende.
Mitt store ønske og håp er at journalister slutter å bruke dette uttrykket! Jeg vet jeg har mange med meg.
Jeg håper artikkelen til Erlend Hem kan gi dere litt mer kunnskap og forståelse for hvorfor vi ønsker at uttrykket å «tape eller vinne kampen mot kreft eller annen sykdom» bør bli borte fra media. Jeg ønsker og håper at dere ser på dette som et konstruktivt forslag som dere vil ta til følge.
