Vi må kunne unne oss en fest, sa de som trasket på veien fra Holmenkollen med frost i kinna og tåke i håret. Det er bare VM en gang! sa de som hadde pølser på termos og Bjørgen på skjermen hjemme i stua. Vi hadde fest hjemme. Vi så også på TV. Vi hadde plingfest, vi ropte hey! og tok oss en støyt hver gang noen sa Folkefest på TV. Det ble det fyll av.
Fire timer hver dag så vi på TV i Norge mens det var VM på ski. Det imponerte ikke søstra mi. Hun ser bare på TV når det er familieselskap.
– Det er jo ingen som bryr seg, bortsett fra oss og et par land til. Da jeg skjønte at skiskytinga var i Sibir og slalåm ikke var med heller, tenkte jeg at det var som om Norge hadde invitert til bursdag med leker som de andre barna ikke skjønte reglene til. De bryr seg ikke om reglene heller, de spiller cricket.
Nå er du bare sur, sa tante, sur nå som vi hadde det koselig.
Jeg prøvde å bedre stemningen ved hjelp av fornuften. Jeg hygger meg jeg, men det er dyrt, journalistene glemte å minne oss på hva vi ellers kunne bruke pengene til. Når var det vi ble enige om at det er sport som skal få alle penga?
Hva kunne vi ikke brukt de to milliardene til, T-bane helt til Ahus, åtte Melodi Grand Prixer av den dyre, russiske typen, sjøbad utenfor Operaen med lange sklier og pariserhjul der føttene dyppes i havet og skikkelig fint fyrverkeri hver lørdag ved leggetid helt til Ingrid Alexandra blir konfirmert. Men det tenker ikke folk på, de sier klart vi må ta oss en fest, men det har ikke bare vært gratis øl til alle i ti dager og DDE hver kveld, vi har latt dyr vin flomme og flydd inn Stones for å synge Angie på Besserudtjernet.
Du må kunne skille mellom budsjettet for VM som går i pluss og de investeringene som er gjort i Kollen for fremtidige generasjoner av små hoppere, sa tante som skulle kjøre hjem selv etterpå.
Hun har lest alle avisartiklene om økonomien i VM og etterbruk og støtter journalistene og Havnelid og skipresidenten i at penger og VM er et lukket system. Her skal det ikke snakkes om andre dyre fester vi kunne hatt. I alle fall ikke nå som vi har det så koselig.
Jaja, sa fetteren min, I know, Holmenkollbakken er nice! Vi snakker engelsk i min familie når vi skal tøffe oss. Holmenkollbakken har vindskjermer som kvinnelår, den ligger og spriker med beina og hopper`n setter utfor fra vulva! Dette skisportens Olympia!
Holmenkollbakken er darkness, sa jeg som var blitt surere i mellomtiden. De setter utfor med døden for øye. Det er ikke vulva heller, starthuset ville mer vært livmortappen. Hva mener du, at de tar fart og setter nedover skjeden? Med den slags metaforbruk er det ikke rart du ikke finner K-punktet.
Søstra mi har kledd av seg et lag og sunket lenger ned i sofaen med bare ullstillongsen og helsetrøya og ølflaska på plass. Hun myser ut av vinduet, hun er av typen som liker å sitte inne og pimpe når sola skinner. Hun halvveis synger, halvveis mumler.
Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få
Jeg er av typen som lar meg irritere. Kommunen kunne ha fjernet snø og is på fortauene slik at vi kunne gå som folk, ikke pingviner. Vi hadde sluppet å brekke lårhalsen og vi kunne fått gratis åpent nett over alt helt til Ingrid Alexandra gifter seg. Vi kunne fått Fotografisk Museum! Eller, når var det vi ble enige om at det er finkulturen som skal ha de nye husene, kunne ikke Snøhetta bygd meg en rockekonsertsal med god akustikk og limtredragere og kledning i sibirsk lerk som eldes så fint utpå tangen der Munch-museet ikke kan ligge og ødelegge siktlinjene til riksantikvaren?
Yeah, yeah, det har du sagt før sa fetteren min, det sier du hver familiemiddag.
Ja. Men de hører jo ikke på meg! Hvem var det som bestemte at det var akkurat VM vi skulle ha, var det bare noen som kom med forslag og så tenkte de ikke på de andre morsomme tingene som fins? Hvorfor spør ikke journalistene om det? Hvorfor er de bare glade? Don’t let me rain on your parade, Norge, tenkte de nok.
