Carl Erik Grimstad er journalist og forfatter. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og underviser i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole.20100908
Carl Erik Grimstad er journalist og forfatter. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og underviser i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole.20100908

Journalistikk, selvdømmeordning og metode

KOMMENTAR: Carl-Erik Grimstad frykter at en statlig pressedømmeordning kan svekke demokratiet.

Publisert Sist oppdatert

 Den siste tidens debatt om norsk pressens selvdømmeordning er langt på vei et konstruert ordskifte, skvulp fra den britiske presseskikk-tsunamien som kan komme til å ramme ytringsfriheten i Storbritannia med full tyngde. Britiske Leveson-rapporten, som ble lagt fram før jul, konkluderer med behovet for en statlig regulert myndighet i presseetiske klagesaker. Bakgrunnen for den er noen av de groveste overtramp i europeisk pressehistorie. Systematisk har for eksempel intetanende mennesker, kjente og ukjente, blitt overvåket elektronisk av noen titalls journalister tilknyttet tunge redaksjonelle miljøer. Det er tale om kriminell aktivitet som selvfølgelig må straffes. Få er enige om at den britiske ordningen har fungert slik den burde, men nå å kaste ut hele den britiske PCC-ordningen og erstatte den med et statlig ordning, kan fort vise seg å medføre uoversiktlige demokratiske kostnader.

 Den norske ”debatten” omfattet en stund noen få faglige liebhabere som til dels har uttalt seg om sammensetningen av Pressens Faglige Utvalg og til dels har etterlyst strengere sanksjoner for de medier som blir felt av utvalget. Flere av dem har sterk egeninteresse i å føre PFU-ordningen inn i et domstolsaktig spor med en saksgang som uten tvil vil forsinke og ”profesjonalisere” ordningen og dermed uthule noe av dens styrke (”Fast, Free and Fair” som den britiske Press Complaints Commission har som sitt slagord). En av dem (bl.a. i en kommentar til mitt forrige blogginnlegg) har gått så langt at han gjennomgående omtaler generalsekretæren i Presseforbundet keiser, endog tsar, og utnevner han, høyst ufortjent, til et slags dyr i en lettbeint presseetiske åpenbaring. Debattanten burde vite at den omtalte keiseren antakelig har gjort mer for norsk presseetikks anseelse enn det noen annen generalsekretær i tilsvarende forbund kan drømme om. Det kan ikke være tvil om at PFU i dag er bedre kjent og har betydelig høyere anseelse enn for 10–15 år siden.

 Lengst, og med mest politisk tyngde i kritikken har stortingsrepresentant Øyvind Korsberg (Frp) gått. Han krever granskning av NRK i Rom-saken – en dårlig idé som på lengre sikt kan få fatale demokratiske konsekvenser. Vel er det befolkningen som er eiere av NRK, men kringkastingssjefen har selvsagt like mye krav på frihet fra slik eiere som for eksempel Aftenpostens redaktør har fra sine aksjonærer. Korsberg vil i tillegg ha et flertall av allmennhetsrepresentanter i PFU. Dette er en enda dårligere idé som det ikke fins noe empirisk grunnlag for å fremme. Jeg tror til dags dato jeg ikke har sett en eneste avgjørelse i utvalget der allmennhetens representanter en bloc har stemt annerledes enn journalister/redaktører.

Dessuten må man ikke glemme det som er den egentlige begrunnelsen for en selvdømmeordning, vurdering av likemenn. Legeetikken fungerer på denne måten og det gjør også advokatetikken. Det er dette som gir ordningen legitimitet blant fagfolk, en helt nødvendig forutsetning for at profesjonsetikken skal virke.

Vi har i dag en ordning der Presseforbundet peker ut representanter til utvalget. Det kan synes merkelig, men dersom man går ordningen nærmere innpå klingen og ser på hvem som sitter i utvalget, vil man finne personer som mer enn andre har opplevd overgrep fra mediene og i utgangspunktet har all grunn til å være skeptisk til pressen. Det dreier seg for eksempel om Eva Sannum, Stig Inge Bjørnebye, og Henrik Syse (jeg vil tro at Erik Schjenken er en klar kandidat når han er ferdig med rettsprosessen mot Dagbladet). En ordning med valg gjennom etablerte norske institusjoner har vært forsøkt, men har ikke vært vellykket. Det ligger i en slik ordning en fare i at kandidatene kan bli utsatt for press fra sine innvilgede organer – få sine synsnerver ødelagt av politiske institusjonsstandpunkter eller rett og slett ikke har kvalifikasjoner/forutsetninger for å fylle et slikt verv.

 Hanne Bjurstrøms kronikk i Aftenposten 8. februar har perspektiv på journalistisk metodikk og representerer som sådan en mye sterkere utfordring for selvdømmeordningen enn flikking på sammensetning av utvalget og sanksjonsordninger. Hun griper fatt i en annen sak enn den omtalte Rom-reportasjen, en sak som etter mitt skjønn representerer en like alvorlig utfordring for NRK som den administrative/faglige glipp som i det siste har ridd Dagsrevyen: Brennpunkts program ”NAV-diagnose mens du venter”. Programmet er tilgjengelig på NRKs nettsider og er ikke merket med at det er felt av PFU.

 Bjurstrøm spør hvor mange som husker denne saken. Det er det noen av oss som gjør, blant andre mine 150 studenter som tvinges til å minnes om den med jevne mellomrom. Saken er unik, kanskje ikke først og fremst på grunn av sitt alvor (NAV er knapt nok et medieoffer), men fordi det, gjennom klageordningen, har vært mulig å få tilgang til den omfattende korrespondansen mellom NAV og NRK i tiden fram til programmet var ferdigstilt og klart til sending, og den første tiden etterpå der nyhetsjournalistene overtok stafettpinnen.

 Klagerundens dokumentasjon avslører manipulative grep (kryssklipp), forvrengning av fakta og (som i Rom-reportasjen) utelatelse av sentrale opplysninger som ville ha stilt saken i et helt annet lys. Ikke minst er det interessant at korrespondansen mellom partene avslører en stadig økende aggresjon i kommunikasjonen mellom de tunge institusjonene – i en tone som ikke sømmer seg en så påkostet produksjon og en så kompetent redaksjon. I motsetning til Rom-reportasjen var dessuten redaksjonsledelsens stemme og påvirkning hele tiden til stede.

 Det Hanne Bjurstrøm ikke nevner i sin kronikk er at hun og flere politikere med henne, bevisst ble misbrukt i reportasjen. Den journalistiske metoden bak slikt er like suspekt som den er velprøvd. Det foregår på denne måten: Mediet forhåndsviser en sak bygget på feil premisser. Så rettes mikrofonen til politikerne med spørsmål om kommentar. I slike situasjoner, og særlig når det er ”tunge” medier som står bak, stilles politikere gjerne sjakk matt – enten kan man kommentere saken uten å vite hva man snakker om, eller så kan unnlate å kommentere og dermed ta sjansen på å bli fremstilt som handleveske og tverre (kostnadene ved slikt kan være en toer på terningen når regjeringen skal veies i journalistikkens skåler). Dette har skjedd før, for eksempel i den såkalte ”Bærum-saken” (i Aftenposten) som førte til helsedirektør Anne Alviks avgang blant annet etter at politikerne Kristin Halvorsen, Inge Lønning, og Olav Gunnar Ballo fordømte direktoratets handlemåte. De to sistnevnte har senere – ti år for sent – beklaget sine uttalelser og Alvik har fått sin oppreisning. I begge de to nevnte sakene ble reportasjene belønnet med heder under Skup-konferansen, det årlige norgesmesterskapet i journalistikk. Det er et tankekors, ikke minst siden Skup-prisen langt på vei er en metode-pris.

 Hva var det så som gikk galt med metoden under disse sakene? Etter mitt syn ble det, blant annet, begått en klassisk feil ved at journalistene hengte seg for mye opp i sin utgangshypotese uten å vise vilje til å endre sine forutinntattheter når faktaene strømmet på og pekte i en annen retning. I NAV-saken hadde NRK jobbet et par år med å få fram kritikkverdige forhold. På bredt grunnlag hadde Brennpunkt bedt publikum om å finne fram sine verste NAV-saker og (antakelig) ut fra mange tips trukket ut dem man antok var de verste. Så reiste man land og strand rundt og intervjuet ”ofrene” før man innhentet man kommentarer fra kritisk ekspertise (som villig uttalte seg). Jeg kjenner ikke NRKs regnskaper, men jeg vil anta at man i denne saken hadde brukt hundretusener før produksjonen var kommet så langt at imøtegåelse ble innvilget trygdemyndighetene. Det behøver ikke være noe galt med en slik fremgangsmåte, i de fleste tilfellene må det være slik, men i vårt tilfelle burde konfrontasjonen med NAV avdekket at Brennpunkt hadde brukt altfor liten tid på å sette seg inn i regelverk og saksrutiner før sendetidspunktet nærmet seg med stormskritt. I en slik situasjon krever det økonomisk mot og vilje for å stille seg kritisk til utgangshypotesen og kanskje forkaste hele prosjektet. I stedet mener jeg NAV-saken belyser en fiksering i et fastlåst tankemønster.  I en karikert fremstilling av reklamebransjen heter det at ”if you have nothing to say – shout it!”. Og det var virkelig ikke mye substans som til syvende og sist ble avdekket av NAV-skandaler i Brennpunkts rammende verk.

Dramaturgien var derimot på plass. Med en narrativ som hadde passet bedre på tragedien på en tyrefekterarena, ble saksbehandlerne nær demonisk fremstilt. Deretter ble politikerne brakt på banen, ikke ulikt picadorene og banderilleroene hvis oppgave det er å mørne offeret med lette stikk og påføre så mye skade at matadoren, pressens kommentariat, til slutt skal kunne påføre dyret banesår med et eneste, jamrende støt. Når det ikke gikk slik i denne saken, kan det hatt bakgrunn i PFUs meget klare fellelse av NRK, men Bjurstrøm har selvsagt rett i at saken i ettertid har fått altfor liten oppmerksomhet.

 Når jeg viser NAV-reportasjen for mine studenter blir jeg møtt med en unison avsky for et korrupt statlig trygdesystem. Så manipulativt dyktig er programmet laget. Etter hvert som vi pirker i metoden, og gjennomgår NAVs berettigede klage til PFU, snus avskyen til oppgitthet over mangel på journalistisk håndverk. Resultatet av programmet kan derfor i dag oppsummeres som svekket tiltro til NRKs gravende journalistikk og – det som verre er – politikerforakt – forakt for folkevalgte som har latt seg lure til å danse etter journalistikkens ustemte pipe. Derfor forstår jeg godt Hanne Bjurstrøms hjertesukk.

 Jeg hevder ikke at PFU-ordningen er feilfri og at det ikke er rom for forbedringer. Jeg hadde for eksempel ønsket meg flere prinsippavgjørelser der utvalget nedfeller retningslinjer ut over det som fremgår av Vær varsom-plakaten (en uttalelse om privatlivets fred burde for lengst vært forfattet). Jeg kunne ønsket meg en gjennomgang av måten uttalelsene er utformet på, jeg kunne ha ønsket meg at færre saker ble behandlet i utvalget og at sekretariatet hadde ressurser til å megle mellom partene i større grad enn i dag.  Samlet mener jeg dette vil bidra til å øke kvaliteten på uttalelsene. I dag behandler PFU mellom 12 og 17 saker per møte og saksmengden (både i sekretariat og for de arme utvalgsmedlemmene) er altfor stor.

 Først og fremst ønsker jeg meg likevel norske medier som tar uttalelsene fra PFU mer alvorlig i sitt interne skoleringsarbeid, ikke ulikt det arbeidet som NRK (i hvert fall hevder) er under oppstart. I mine møter med norske journalister blir jeg ofte overrasket over hvor lite de kjenner til arbeidet i Pressens Faglige Utvalg og de uttalelsene de kunne ha støttet seg på under vanskelige etiske valg. I noen tilfeller kan denne kunnskapsmangelen komme i strid med journalistikkens samfunnsoppdrag, ikke sjelden møter jeg journalistikk som ikke tør å gå langt nok i saker av klar offentlig interesse – av redsel for å bli felt i PFU. I slike tilfeller står vi overfor det som burde være det egentlige fokus for en kritikk av selvdømmeordningen – ikke å straffe dårlig journalistisk håndverk strengere, men hvordan vi skal høyne kvaliteten på vårt demokrati.

Powered by Labrador CMS