Opp mot sommerlekene i Beijing var menneskerettigheter og pressefrihet et hett tema. Den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) opprettet et nettsted med tips og råd til journalister som skulle til Kina. Her hjemme utga Norsk Journalistlag, Norsk PEN og Amnesty International Norge i fellesskap en mediehåndbok for OL-journalister og erklærte at lekene var en anledning for norske medier til også å vise medaljens bakside. Arrangøren forsikret på sin side at utenlandske medier skulle få jobbe fritt og uten innblanding fra myndighetene.
Men hvordan gikk det?
– Det er for tidlig å felle noen dom, men det er selvsagt veldig vanskelig å drive noen grundig kritisk journalistikk nå om kinesiske samfunnsforhold. Det som gjør det ekstra vanskelig er jo at kineserne ganske enkelt fjernet mange av dissidentene. De er enten arrestert, internert, i husarrest eller tvangssendt ut av byen. De som er igjen, har fått advarsler om at de kan bli sendt på omskolering, dersom de uttaler seg til utenlandske medier, sier NRKs Asia-korrespondent Ole Torp på lekenes tredje siste dag.
Overalt
Tilreisende norske OL-journalister både roser og riser arbeidsforholdene.
– Vi har delte erfaringer. Alt som har hatt med det sportslige og logistikken rundt OL å gjøre har vært helt utmerket. Stort sett gikk det også greit når vi forsøkte å snakke med vanlige kinesere, men det var alltid en utrolig mengde frivillige rundt oss, sier fotograf Håvard Bjelland fra Bergens Tidende.
BTs OL-team hadde for eksempel ikke vært mange minuttene i hutongene, de gamle tradisjonelle bydelene, før frivillige iført OL-trøyer geleidet dem til steder de ville vise fram. En 84 år gammel dame, som gjerne ville dele sin historie med avisa, fikk ikke anledning til det.
– Det het seg at vi kunne jobbe fritt så lenge folk ville snakke med oss. Men en kvinnelig frivillig hentet datteren som så tok den gamle damen med seg, sier Bjelland.
Blogg
Henriette M. Johannesen skrev OL-blogg i Stavanger Aftenblad. Hun dekket også fjorårets fotball-VM for damer i Kina og synes forholdene under OL har vært bedre.
– Vi har hatt det friere. Under fotball-VM satt det folk i gangen på hotellet og noterte når vi kom og gikk og hvem som var på rommene til enhver tid. Sånn har det ikke vært nå, sier Johannesen.
Aftenblad-journalisten snakket med mange vanlige mennesker i parkene.
– Det gikk greit. Folk torde å snakke, men bare så lenge du ikke spurte for mye om politikk, sier Johannesen, som understreker at hun for det meste skrev om det sportslige.
Det gjorde også mange andre norske journalister.
– Vi har stort sett dekket sporten og har ikke hatt noen problemer. Det har vært et prikkfritt arrangement, og det eneste snodige var de mange tomme setene på arenaen. På forhånd ble det sagt at alt var utsolgt, sier Tor Erik Pettersen fra Oppland Arbeiderblad.
Med to lokale spillere på laget var den daglige tilgangen til håndballjentene viktigst. Medaljens bakside ble det ikke tid til.
Også Joakim Simensen fra Fredriksstad Blad hadde nok med idretten, med både håndball- og fotballspillere, landslagstreneren i skyting og et par IOC-delegater fra Fredrikstad.
– Jeg er aleine her og har ikke hatt anledning til å intervjue vanlige kinesere, noe jeg egentlig hadde håpet på. Det var også vanskelig fordi folk snakker dårlig engelsk og jeg ikke hadde tolk, sier Simensen.
Møtte opposisjonell
Kineserne unnlot å svare på VGs søknad om innreise i Tibet, men i Beijing snakket utenriksreporter Geir Terje Ruud i VG Nett med den prisbelønte opposisjonelle journalisten Gao Yu, som satt fengslet fra 1993 til 1999.
– Det tok en del tid å få intervjuet på plass. Den første tiden av OL ville hun ikke ut av leiligheten sin fordi hun mente hun ville bli fulgt. Da vi møttes, hadde hun ingen problemer med å bevege seg. Jeg vet ikke sikkert om hun ble overvåket da vi snakket sammen, sier Ruud.
Reporteren forteller også at en vestlig person som bor i Kina, og som driver med prosjekter knyttet til et av konfliktområdene, nærmest fikk panikk da han ringte og presenterte seg.
– Han sa at det var et veldig dårlig tidspunkt, at jeg ikke måtte ringe ham igjen før OL var over og at vi uansett ikke kunne snakke om interessante temaer på hans telefon. Så det er åpenbart noen som ikke føler seg trygge.
På forhånd
NRK bød på mange reportasjer fra kinesisk kultur-og samfunnsliv i sitt OL-magasin. Innslagene laget reporter Christian Nitschke Smith allerede i mai. Men slett ikke uten problemer, og i etterkant rapporterte NRK om hindringene de møtte til IOC.
– Det var sånt som at det var vanskelig å få tillatelse til å filme mange steder, og at vi gjennomgående ble fulgt og passet på av vakter og at vi ikke fikk bo hvor vi ville, sier Nitschke Smith.
I løpet av tolv opptaksdager ble det derfor noen snarveier. I stedet for å vente på tillatelse brukte NRK et lite turistkamera, for eksempel i den «Den forbudte by».
Kina-oppholdet bød også på morsomme opplevelser. Da NRK besøkte en skole for kampsporten KungFu ble de til sin store overraskelse ønsket velkommen av hele 4000 oppstilte barn og et digert banner.
– Vi visste ingenting på forhånd. Utvilsomt en ti på topp-opplevelse, sier NRK-reporteren.
Tre svarte biler
Aftenpostens Kristoffer Rønneberg bodde og arbeidet i Kina fram til i fjor høst. I 16 dager før og under første halvdel av OL var han tilbake i Beijing. To ganger kom han i nærkontakt med kinesiske «oppassere». Det ene tilfellet var på Den himmelsk freds plass, det andre tilfellet var da han besøkte en hutong i utkanten av Beijing.
– Svært få av oss som har bodd i Kina en tid trodde på forsikringene fra kinesisk side om større grad av bevegelsesfrihet, sier Rønneberg.
Da han dro for å lage en sak om migrantarbeidere, ble han fotfulgt av kinesisk politi og overvåkingsmyndigheter. I alt tre svarte biler, to syklister og én fotgjenger skygget Rønneberg – samtidig.
For utenlandske journalister har OL betydd en viss oppmykning. Rønneberg mener likevel dette er uvesentlig i forhold til vilkårene for de kinesiske kollegene. Ingen har lovet dem bedre tider. Det sitter et titall kinesiske journalister i fengsel, kun fordi de har gjort jobben sin.
30 tilfeller
Den internasjonale presseklubben i Beijing, FCCC, hadde fram til forrige fredag loggført over 30 såkalte «reporting interferences» på grunnlag av rapporter fra journalistene i byen. I ti av tilfellene er det meldt om fysisk maktbruk fra kinesernes side.
– 30 tilfeller av innblanding i journalisters arbeid er mye tatt i betraktning de forsikringer myndighetene her ga på forhånd om pressens arbeidsvilkår, sier Ole Torp.
NRK-journalisten har selv ikke hatt noen alvorlige episoder med kinesisk politi under lekene, men var utsatt for en litt ubehagelig episode i forkant, da han besøkte en landsby utenfor Beijing.
– Det var det klassiske opplegget vi faste korrespondenter her i Kina lever med, der du blir stanset og tatt med til et kontor. Der blir du bedt på te og vann for så å vente på en overordnet. Når vedkommende endelig kommer, er de siste rester av dagslys forsvunnet, slik at filming er umulig, eller kildene er forsvunnet. Slik taktikk er helt vanlig, forteller Torp.
Eskortert
Han ble eskortert ut av byen av tjenestemenn fra departementet som passer på utlendinger. Da han forsøkte å komme inn igjen via en annen vei, ble tv-teamet raskt og meget kontant avskåret av en ny politibil.
– Da er det bare en ting å gjøre. Man starter ikke noen diskusjon med disse karene, sier NRK-korrespondenten, som mener det spennende nå er hva som skjer når OL-ilden slukkes.
– Før og under OL har vi hatt nye, åpnere regler for utenlandske journalister. Vi kan for eksempel reise ut av Beijing uten å innhente forhåndstillatelse, intervjue hvem vi vil… men hva skjer videre? Vil myndighetene stramme grepet igjen? Det er det store spørsmålet nå, sier Ole Torp.
