Knut Schreiner. Foto: Knut Erik Knudsen/VG
Kliniske kulturhus
INNSPILL: Vi lever i en tid der den autentiske opplevelsen er målet i store deler av forbrukeratferden.
Det er en kulturhus-boom i landet. Alle norske byer skal ha det, ikke bare regionshovedstedene, men overalt der man har nådd bystatus og knapt og nok det. Tar du deg en kjapp kjøretur langs E18 på Sørlandet, kan du i løpet av et par mil stoppe innom hele fem kulturhus: Arendal, Kristiansand, Mandal, Vennesla og Lyngdal.
For tiden bygges det førti stykker. Kulturforskere er bekymret for smertenivået på budsjettet som overstiger 10 milliarder. Likevel – kulturbyggene er en nødvendighet for byenes overlevelse. De som har fulgt med på debatten, har fått med seg mannen med det softrock-klingende navnet Richard Florida og hans gospel om den Kreative klassen: Kreative mennesker, ikke bare kunstnere, men i alle deler av samfunnet, er motorene i kunnskapsøkonomien. De tiltrekker seg investeringskapital og innovative miljøer, og skaper vekst – selve grunnlaget for velstandssamfunnet. De byene som ikke kan skape slike miljøer, vil sakke akterut.
Men hva med Kulturhusenes innhold, som opplevelsestilbud? Her kommer jeg inn i bildet – som rockemusiker. Kulturhusene er nemlig de nye livestedene. I vinter har jeg spilt på flere av dem – og kjent på en mild meningsløshet.
For femten år siden, da jeg spilte mine første konserter langs Norge, så innebar turen innom et konsertlokale svette, ølsøl, litt blod, en fot i ansiktet, lommetyveri (hvis man la fra seg parkasen) og skitne klær som stinket tobakk dagen etter. Spol fram til 2013: Et følge med turbojugends beveger seg gjennom vintermørket i en norsk småby, på vei mot Kulturhuset, der et helt annet scenario venter dem: 400 kroner billetten. Garderobe. Et lokale like rock’n’roll som et konferanserom på Gardermoen. God sikt og lyd, men umagisk konsert.
Stille mellom låtene. Flust med vakter klare til å kaste ut den første som prøver å stagedive’e. Dette handler selvsagt om økonomi og drift. Men la oss se utover bransjestrukturer og diskutere selve kunstformen akkurat nå. Noe går tapt i kommunikasjonsprosessen. Konsertopplevelsen blir fattigere: Kulturhus funker ikke på Rock! De beste konsertstedene i verden er der hvor rockehistorien sitter i veggene; der kjøleskapet backstage har et tjukt lag av klistremerker fra klassiske band; som Last Train i Oslo. Den nest beste kategorien er nyoppussede lokaler der det tidligere var industri. De finnes over hele Europa og heter gjerne «mølla», «bryggeriet», «verftet», eller «meieriet». Her oppstår en positiv assosiasjon mellom manuelt arbeid og folkesjel og larmen fra scenen. De nye sterile, høymoderne anleggene derimot, har ikke mer «vibe» enn et air-conditionert tv-studio.
Vi lever i en tid der den autentiske opplevelsen er målet i store deler av forbrukeratferden. Man bryr seg om konteksten for sitt kulturinntak: Ikke bare media, men mediet. Vinylplatens renessanse er et eksempel på dette. Alle de tidligere brune restaurantene i Oslo som har fått en demografisk og interiørmessig løft i sine klassiske lokaler likeså.
I populærmusikken er gjerne markørene like viktig som det musikalske. Da spiller de fysiske omgivelsene inn på en essensiell måte. Kan man tenke seg Techno uten (illegal) klubb? Rock uten bar? Hiphop uten betong? De fysiske omgivelsene er ikke bare dekor, de former også musikkutviklingen i stor grad. Det er et poeng i David Byrnes bok How Music Works. All musikk springer ut av kulturell kontekst, og en stor forklaring på hvorfor ting lyder som de gjør, finner man i de akustiske og fysiske omgivelsene, enten vi snakker om steinkatedraler i middelalderen, afrikanske utendørslandsbyer eller pønkklubben CBGB’s.
De nye kulturhusene vil nødvendigvis passe best på et typisk norsk middelkultursjikt av mer eller mindre melankolsk kosemusikk; de som befinner seg innenfor triangelet av rotekte folketoner, americana og vestkyst-inspirert singer-songwriter pop. De bråkete og vanskelige indiebandene vi hausser opp på Bylarm, vil ikke styrkes, men avslipes, etter en runde på kulturhusene.
Kliniske Kulturhus fungerer på debatt, foredrag og konferanse – ting som er knyttet til daglig samfunnsliv. Ønsker man å transcendere virkeligheten, må man til andre fysiske rom. «For et hus vi har fått!» utropte en entusiastisk Thomas Dybdahl på Spellemannsprisen i Stavanger Konserthus. Men i Stavanger foretrekker jeg gigen på Folken eller Checkpoint Charlie.