I kommunikasjonsbransjen er 36 prosent av kategorien administrerende direktør/daglig leder kvinner. I mediebransjen er bare 24 prosent av de ansvarlige redaktørene hunkjønn.
– Om forskjellen skyldes tilfeldigheter eller systematikk aner jeg ikke, men jeg hadde i hvert fall ingen tanker om å hoppe av fra journalistikken før tilbudet fra Oslo politidistrikt kom, sier Liv Merete Wiker.
Kjønn ikke tema
Siden nyttår har Wiker vært kommunikasjonssjef i Kommunal- og regionaldepartementet, men hun har lang fortid som journalist, både i aviser og tv, med (den opprinnelige) Nyhetskanalen som siste pressestopp, før Oslopolitiet for ti år siden ringte henne med tilbud om jobb som informasjonssjef.
– Jeg byttet ikke først og fremst for å gjøre karriere, men fordi tilbudet var spennende. Det er likevel interessant å registrere at kjønn aldri har vært et tema etter at jeg kom til kommunikasjonsbransjen. Kanskje har det å gjøre med at denne bransjen er såpass ung, slik at menn i kommunikasjonssektoren ikke har hatt samme dominerende posisjon som de har i pressen, undrer Wiker. Som selv nylig gjorde kjønn til et tema, da hennes avdeling i en stillingsannonse oppfordret menn til å søke.
Blir oversett
– Totalt har vi en god kjønnsbalanse i kommunikasjonsavdelingene i departementene, både på ledernivå og blant de øvrige ansatte, men i mitt departement er 80 prosent av kommunikasjonsenheten kvinner. Og siden jeg tror på at balansert kjønnsfordeling skaper best resultat, oppfordret jeg menn til å søke, forklarer Wiker.
Vår danske søsterpublikasjon kartla nylig tilstanden i vårt naboland og hevdet at kvinner med ledelsesambisjoner flykter fra mediene til kommunikasjonsbransjen. Ifølge danske Journalisten kan det virke som det avtegner seg et mønster hvor kvinnelige journalister systematisk blir oversett når nye ledere skal rekrutteres i mediene. Løsningen for dem med ambisjoner eller lyst til videreutvikling blir å hoppe over til kommunikasjonsbransjen, hevder danskene.
Så langt vil ingen av de kvinnelige kommunikasjonstoppene vi har snakket med strekke seg når det gjelder norske forhold. De er likevel nokså enige i at kjønnsbalansen funker bedre i kommunikasjonsbransjen, noe også tall fra Norsk Redaktørforening og Kommunikasjonsforeningen bekrefter.
Kommunikasjonsbransjen klart bedre
Ferske tall fra begge forteller at det prosentvis er langt flere kvinnelige ledere i kommunikasjonsbransjen.
På toppnivå (administrerende direktør/daglig leder) er kvinneandelen i nevnte bransje på 36 prosent (140 av 383), mens tilsvarende tall for ansvarlige redaktører i pressen er 24 prosent (66 av 274). Og tar man med de neste nivåene, så er prosentandelen kvinner som er informasjonssjef eller høyere 49,6 prosent i kommunikasjonsbransjen, mot 25,3 prosent kvinnelige redaktører av et eller annet slag.
Riktignok er det totalt sett en høyere andel kvinner i informasjonsbransjen enn i pressen, men også korrigert for dette, så er det forholdsvis langt flere kvinner i ledende posisjoner i kommunikasjonsbransjen.
Det kan også være verdt å merke seg at mens mennene for ti år siden var i flertall også her, utgjør nå kvinnene 62 prosent av den totale medlemsmassen i Kommunikasjonsforeningen. Nyrekrutteringen har altså primært funnet sted blant kvinnene, og mange av medlemmene (40 prosent) er hentet fra pressen.
Headhuntet fra NRK
En av disse «nyrekrutterte kvinnene» er Siv Meisingseth, som jobbet i NRK fra 1983 til 1998.
– Da jeg forlot NRK hadde bedriften nok et generelt problem, at dersom ledelsen mente du fungerte godt i en stilling, så ble du gjerne sittende der. Det skapte en del frustrasjon, uttaler Siv Meisingseth. Med fortid som vaktsjef og tre års permisjon i Paris, var hun etter hjemkomst bulletinredaktør i Dagsnytt, da SAS kom på rullebanen og fristet henne med en stilling som pressetalskvinne. I dag er hun kommunikasjonsdirektør i Norges Bank.
– Den primære grunnen til at jeg forlot NRK var at det som småbarnsmor ble slitsomt å være nyhetsoppleser med skiftarbeid. Og da jeg ble spurt av SAS, virket tilbudet så bra at det føltes riktig å slå til. Men samtidig trivdes jeg så godt i NRK, at hadde de kommet med et bra tilbud, så er det stor sannsynlighet for at jeg hadde fortsatt der, forteller Meisingseth.
– Fikk du noe tilbud derfra i det hele tatt?
– Nei.
Tar dama
Meisingseth forteller videre at hun følte at hun ble ivaretatt og satt pris på i SAS, på en helt annen måte enn det hun opplevde i NRK («bare en medarbeidersamtale i løpet av 15 år»). Mens Hilde Charlotte Solheim, direktør Reiseliv i HSH (nærings- og arbeidsgiverorganisasjon innen privat tjenesteytende sektor) mener noen fortsatt «tar dama, ikke ballen» i pressen.
– Det er fremdeles en mannskultur mange steder, og jeg har inntrykk av at kvinnelige ledere gjerne blir tatt hardere enn sine mannlige kolleger, sier Solheim, som jobbet både i Aftenposten, VG, Dagsavisen og Kampanje, før overgangstelefonen kom.
– Jeg var journalist i ti år og er stolt over det jeg fikk være med på. Men jeg ble aldri spurt på noen av stedene om en lederstilling. Det tilbudet kom først da NHO Reiseliv meldte seg på banen, forteller Solheim – og presiserer at hun vel heller aldri var så giret på en lederstilling i pressen.
– Jeg har jobbet i flere redaksjoner som har slitt med økonomien, og jeg har sett hvor krevende det kan være å være leder i dårlige tider. Det fristet ikke, samtidig som jeg ikke er trygg på at jeg var den typen som de ønsket seg, sier Solheim. Via omveier fikk hun også kjennskap til at hun på et ledermøte i VG ble omtalt som «hun med puppene».
Glasstaket
– Jeg tror alle kvinner vet hva vi mener med glasstaket. For det kan nok ofte være vanskeligere å være kvinne enn mann i en ledende stilling i yrkeslivet, kommenterer Kathrine Kjelland, kommunikasjonsdirektør i Entra Eiendom.
Hun avviser likevel at dette hadde noe med hennes overgang fra pressen til informasjonsbransjen å gjøre.
– Da jeg sluttet i NRK, var det i en fase hvor det var stor viljebeslutning om å få flere kvinner inn i ledende stillinger. Men mens noen er trofast på samme vinkling gjennom hele yrkeslivet, har jeg alltid ønsket bevegelse. Jeg ønsket å kunne se samfunnslivet også fra et annet perspektiv enn som journalist, forklarer Kjelland, som er utdannet journalist og sosialantropolog.
Før NRK hadde hun fartstid i Sunnmørsposten og Arbeiderbladet, mens hun etter journalistavskjeden blant annet har jobbet med kommunikasjon både på Lillehammer-OL, Utdanningsforbundet og vært informasjonssjef i to departementer (og på Statsministerens kontor).
Selv om verken Kjelland eller Wiker gir uttrykk for at dårlig behandling og manglende muligheter for kvinner i pressen har hatt noen betydning for deres personlige valg, vedgår de likevel at det nok kan være et problem for mange medsøstre.
– Generelt kan jeg si at jeg har vært borti mannlige ledere med et altfor stort ego, som dessverre ser kvinner mer som en trussel enn som en ressurs, sier Wiker.
