Hustadnes er i godt selskap. Ved en gjennomgang av statsrådprotokollene de siste årene støter vi på kjente pressenavn som Ingvild Rugland, Lajla Ellingsen, Alf Ole Ask, Torgny Hasås, Knut Gjernes, Kristin Gyldenskog, Tarjei Leer-Salvesen, Cathrine Graff, Jan Årsæther, Rune Ytreberg, Geir Bjørn Nilsen og mange, mange flere. De har alle en ting felles: De har fått avslag på en klage til Kongen i statsråd.
Veldig irriterende
Hustadnes sier at han i mange år sendte masse klager på innsynsavslag han fikk fra departementer og direktorater.
– Jeg syntes det var veldig irriterende å få nei så ofte. Og når jeg klaget til departementet var det ofte den samme saksbehandleren som avslo klagen. Man følte seg ofte som en unge som står i butikken med mor og ber om godteri. Du får nei andre gangen også, sier Hustadnes.
Han sier at han etter hvert ikke sender så mange klager lenger. Nå prøver han heller å ta direkte kontakt med saksbehandleren og få ut dokumentene den veien. Han driver heller ikke så mye dokumentjournalistikk som tidligere.
Offentlighetskoordinator
– Men dette er veldig viktig, og jeg synes at når de nekter oss innsyn i en sak, så skal det i hvert fall koste dem litt arbeid. Jeg tar ikke et nei for et nei, og kanskje vil de kvie seg litt mer neste gang, når de vet at de har med journalister å gjøre som går videre med saken, sier Hustadnes.
Hustadnes framhever situasjonen i Utenriksdepartementet for noen år siden, da tidligere ambassadør Frode Nilsen var offentlighetskoordinator. Han mener tilstandene den gang i UD var ideelle, fordi man hadde med en person å gjøre som hadde betydelig status og tyngde innad i departementet og som også var genuint opptatt av at departementet skulle være mest mulig åpent.
– Etter at Nilsen ble pensjonist, har de strammet til igjen. Nå er det en arkivmedarbeider som innehar denne funksjonen. Hun henviser stort sett bare videre til saksbehandleren, og da er vi like langt, sier Hustadnes.
Var dum en gang, aldri mer
Hustadnes har kun benyttet klageadgangen til Kongen i statsråd, og ikke Sivilombudsmannen. Han er fullt klar over at muligheten til å nå fram med en klage i statsråd er nærmest lik null, men mener man ikke må gi seg.
Vidar Ystad i Bergens Tidende derimot har ingen sans for å klage til Kongen i statsråd.
– Jeg har vært dum og gjort det en gang, i 1987. Det har jeg aldri gjort igjen, sier han.
Han mener selve ideen om at et samlet statsråd skal overprøve og desavuere en statsrådskollega er meningsløs. Det er også samme departement som forbereder saken for statsråd som er blitt innklaget, som oftest også samme saksbehandler, og da blir det så mye bukker og havresekker at utfallet er gitt.
Ystad har selv skrevet om forholdene i Bergens Tidende, og kommet til at absolutt alle klager med to unntak er blitt avvist fra 1994 og fram til i dag.
– Det dreier seg om rene arbeidsuhell når en sak blir omgjort i statsråd, sier Ystad.
Bruk Sivilombudsmannen
Ystad, som i 11 år har vært medlem av Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg, anbefaler journalister å glemme Kongen i statsråd og heller klage til Sivilombudsmannen. Da er man sikret at saken blir prøvd på nytt fra grunnen av og med nye, friske øyne. Ombudsmannen kan riktignok ikke pålegge et departement å utlevere et dokument, men ombudsmannen har opp gjennom årene kommet med en rekke sterke uttalelser som har ført til at departementene har omgjort sine vedtak og likevel gitt fra seg dokumenter de i første omgang ville ha for seg selv.
Et viktig poeng er også at i praksis vil ikke ombudsmannen vurdere en klage dersom den allerede har vært i statsråd og blitt avvist. Det er altså ikke noe både og, men et enten eller.
Vurderer meroffentlighet
Kontorsjef Mette D. Trovik ved Sivilombudsmannens kontor sier at ombudsmannen hvert år behandler en rekke klager fra pressen over manglende innsyn i departementer og direktorater. I fjor var det i overkant av 70 innsynssaker, men hun har ingen statistikk på hvor mange som kommer fra pressefolk og hvor mange som kommer fra andre.
Et viktig forhold når det gjelder hvorvidt journalister bør klage til Kongen i statsråd eller til Sivilombudsmannen er at ombudsmannen også vil vurdere såkalt meroffentlighet. Kongen i statsråd gjør ikke annet enn å vurdere hvorvidt det finnes lovhjemmel for å unnta et dokument fra offentlighet, og det klarer ofte en jurist å finne. Ombudsmannen derimot vil ikke bare vurdere om det er hjemmel for å unnta offentlighet, men også se på hvorvidt det er noen fornuftig grunn til å gjøre det.
