Frikjenner pressen – under tvil

– Selv om det ikke sies rett ut, så har jeg inntrykk av at økonomiske hensyn ofte veier like tungt som prinsipielle vurderinger. I hvert fall er det ikke alltid like lett å se hvorfor det er så viktig for ytringsfriheten at folk som får en straffedom får navn og bilde publisert, sier Kirsti Coward.

Coward har vært høyesterettsdommer siden 1994, men er nå inne i sitt siste år i Høyesterett før hun faller for aldersgrensen. 69-åringen presiserer at hun gjennomgående mener at pressen er anstendig, men at den noen ganger går for langt. Innimellom er hun dessuten litt betenkt over prioriteringene som gjøres.

– Krim utgjør et mindretall av straffesakene i Høyesterett, men det er stort sett disse pressen skriver om. Det er gjerne innslag av sex og vold i krimsakene, og det vet vi selger godt. Men utover dette kommersielle aspektet er det vanskelig å finne gode grunner til at pressen gir krimsaker så høy prioritet, med mindre man mener rapportering fra dette området skal redusere omfanget av vold i samfunnet. Og det tviler jeg på. De aller, aller fleste har jo et verdisyn hvor vold og voldtekt oppfattes som etisk uakseptabelt, de trenger ikke mediene til å bli opplyst om dette.

Etterlyser større ambisjoner

Coward hevder hun sjelden reagerer på noe som skrives, hun er mer forundret over alt pressen ikke griper fatt i. Blant annet peker hun på at Høyesterett behandler mange større økonomiske saker av stor samfunnsmessig betydning.

– Noen av disse kan være så komplekse at mange journalister føler de mangler kompetanse til å dekke dem. Likevel skulle jeg ønske pressen hadde større ambisjoner om å trenge inn i slike store saker, sier Kirsti Coward og legger litt selvransakende til:

– Men dommerne bør også ha i oppgave å gjøre avgjørelsene lettere å forstå!

Før Coward kom til Høyesterett, var hun ekspedisjonssjef i Justisdepartementet. Om overgangen forteller hun at hun ble overrasket over hvor lite pågående pressen var overfor dommere som personer. Det sto i skarp kontrast med hennes erfaring fra departementet og det politiske miljøet.

Dommere som enkeltpersoner

– Dette er ikke en kritikk av pressen, for jeg mener for så vidt det er riktig at dommere bare i liten grad blir omtalt som enkeltpersoner. Men innimellom burde det nok vært interessant med større mediefokus på dommerne, sier Coward og viser til at det å treffe rettslige avgjørelser ikke bare handler om logikk.

– Det har også med verdier å gjøre. Og spesielt i større saker hvor det er dissens, kunne det vært interessant med dommerprofiler og en analyse av dommerne.

Ærekrenker og jager i flokk

Når det gjelder utviklingen i hennes tid som høyesterettsdommer trekker hun fram ærekrenkelse som et felt hvor grensene er blitt tydelig flyttet.

– Ikke bare tillater Strasbourg mer, det skal i tillegg mer til for at noen i dag ser på noe som en ærekrenkelse. I utgangspunktet syns jeg det er positivt, men samtidig er jeg betenkt over den sterkere tendensen pressen har med å jage i flokk. Hun peker på det voldsomme presset et enkeltindivid kan føle, og trekker fram Tønne-saken som eksempel.

– Maktpersoner som gjør noe galt må selvsagt tåle å havne i offentlighetens lys, men etter hvert som vi har fått langt flere medier, er også presset på enkeltindividet blitt tilsvarende større. Da er det viktig at mediene er seg sitt ansvar bevisst, sier Coward, som mener at det spesielt syndes når det gjelder kontakten med pårørende til ofre i kriminalsaker.

– Her er det veldig viktig å respektere grensene til dem det faktisk gjelder, men på dette punktet har vi dessverre vært vitne til noen overtramp.