Det framgår av en spørreundersøkelse om forholdet mellom politi og journalister som blir offentliggjort under Nordiske Mediedager i Bergen neste uke. Men norske krimjournalister føler seg ikke truffet av kritikken.
– Selvsagt er vi opptatt av egne vinklinger, men vi klarer ikke helt å se motsetningen. En original vinkling betyr jo ikke det samme som at det viktige i en sak ikke kommer fram, kommenterer VG-journalistene Hans Petter Aass og Rolf Widerøe. Begge har mer enn femten års erfaring som krimjournalister og har siden Nokas-ranet i 2004 jobbet tett i team.
– Jeg kjenner meg heller ikke igjen i kritikken. Men politiet kan kanskje ha rett i at det er lett å påvirke journalister, hvis de med det mener at de jager i flokk når politiet selv slår på stortromma og tar regien. Det har de gjort i mange krimsaker de siste årene, og pressen dekker det massivt. At razziaer og arrestasjoner seinere ender i henleggelser eller tiltaler som er langt mindre alvorlige, får liten dekning i pressen i etterkant, sier Nina Johnsrud.
Hun feirer i år 25-årsjubileum som journalist i Dagsavisen, hvorav de siste ti hovedsakelig som krimjournalist.
Verre uten egen vinkling
Det er imidlertid ikke bare journalister som stiller seg undrende til svaret i spørreundersøkelsen.
– Jeg ville vært mer betenkt om politiet mente at journalistene ikke hadde en original vinkling. Undersøkelsen viser at pressen ikke løper politiets ærend ved å formidle saker slik politiet ønsker. Dessuten, mens politiet er flinke til å skrive rapporter, er det journalistenes jobb å formidle en historie som folk vil lese, kommenterer Jan Tore Savic Knutsen. Han er i dag seniorrådgiver i kommunikasjonsbyrået Gambit Hill & Knowlton, men jobbet i perioden 1998 – 2005 som informasjonsleder i Kripos og Politidirektoratet.
Tidligere politimann og etter hvert Norges mest kjente politispaner, Johnny Brenna, mener på sin side at mange i politiet mangler kunnskap om hva som er en sak for pressen.
– Mediene vil gjerne ha en «juicy vinkling» som ikke alltid harmonerer like godt med det inntrykket politiet har av saken. Etter at jeg meldte overgang har jeg flere ganger blitt imponert over hva de får ut av offentlig tilgjengelig materiale og det kildenettverket de har, sier Brenna, som siden han sluttet i politiet har arbeidet med krimsaker for TV 2.
Lever i symbiose
Jan Tore Savic Knutsen påpeker at media og politi lever i en symbiose, hvor begge trenger den andre.
– Politiet trenger pressen for å skape forståelse for det etaten driver med, mens media trenger politiet fordi det ligger mye bra stoff der. Slik sett var det gunstig å jobbe i Kripos. Når vi kontaktet pressen med noe vi mente var viktig å få ut, fikk vi nesten uten unntak napp. Det er vanskeligere i den posisjonen jeg befinner meg nå, ler Savic Knutsen og tilføyer at det innimellom kunne være vel lett å nå fram med budskapet.
– Noen journalister med stort produksjonspress kjøper litt for lett det de får. Jeg hadde en nyttig idiot i en stor nettavis som konsekvent kjørte hele min ferdigskrevne sak, med sitater og det hele. Han byttet bare ut byline. For meg var det jo fint å få stoffet på trykk akkurat slik jeg ønsket det, men hvor var den journalistiske integriteten?
På lag med pressen
Kripos’ tidligere infosjef er klar på de ulike rollene politi og journalister har, men framholder samtidig at et tett samarbeid ikke nødvendigvis trenger å være negativt. Knutsen trekker fram forebyggende arbeid mot barneporno som et eksempel.
– Å patruljere nettet i sin helhet er en umulig jobb, men ved å «spille på lag» med pressen og gjennom dokumentarprogrammer eller store reportasjer vise fram saker hvor vi faktisk har lyktes, så skapes det utrygghet. At folk innser at de kan bli tatt, kan for noen legge en demper på lysten. Samspillet mellom politi og pressen kan slik forebygge kriminalitet.
Uten å kommentere Kripos-samarbeidet, følger politiinspektør Hanne Kristin Rohde i vold- og sedelighetsseksjonen ved Oslo politidistrikt opp ved å si at hun velger å se pressen som kolleger.
– Holdningen til media er fortsatt omstridt i etaten. Det er en del i politietaten som mener at i pressen er det folk som kun tenker på sitt og faller oss i ryggen ved første anledning. Jeg har ikke opplevd det sånn i den tiden jeg har vært her. Er man tydelig, går dette som regel veldig bra. Jeg er også nøye med å få sitatsjekk på det jeg skal uttale meg om.
Villedende overskrifter
Journalistens «politikilder» gir klart uttrykk for at de mener at norske krimjournalister gjennomgående er gode og fortjener respekt. Men alt er selvsagt ikke like bra, og Finn Abrahamsen, tidligere leder for volds- og sedelighetsseksjonen ved Oslo politikammer, forteller at noe av det som gjerne blir reagert på i politiet er villedende overskrifter.
– Det har vært en del slike episoder. Mange i politiet er ikke klar over at det ikke nødvendigvis er journalisten som skriver saken som også skriver overskriften. Da er det gjerne enklere med etermediene hvor det er det vi sier som kommer ut.
Savic Knutsen syns det mest kritikkverdige med pressen er at de kan være altfor pågående overfor mennesker i sorg.
– Medienes pågåenhet for å skaffe bilder fra «offerets siste fest» er nedrig og etisk betenkelig. Jeg vemmes over det, og fra min tid i Kripos fikk våre folk mange henvendelser fra pårørende som følte medienes pågåenhet som en stor ekstrabelastning i en fra før fryktelig vanskelig situasjon.
Holder de kortene tettere …
Journalistene vi har snakket med, tilbakeviser på ingen måte utsagnene om «et stort sett bra og ryddig forhold til politiet». De roper likevel et lite varsku mot utviklingen.
– Det har skjedd noe de siste årene. Politiets nye informasjonsstrategi har gjort det vanskeligere å komme i kontakt med operativt politi. I stedet henvises du til informasjonsfolk som ikke alltid vet så mye om det du spør om. Og som andre ganger like gjerne sperrer for spørsmål. Når politiet holder kortene så tett til brystet, blir konsekvensen fort at flere journalister spekulerer, fastslår Widerøe og Aass, mens Johnsrud påpeker at dette samtidig har styrket advokatenes posisjon.
– Når dørstokken du må over for å få pålitelig informasjon er blitt høyere, åpner det også døren for forsvarsadvokatene. De lekker selektiv informasjon som kan gagne deres klient, og journalister som napper på deres agn kan lett bli nyttige idioter. Det er verken i politiets eller pressens interesse.
… eller har de åpnet seg?
Oppfatningen som journalistene formidler av politiets informasjonsstrategi, deles imidlertid verken av Savic Knutsen eller Finn Abrahamsen.
– Det ville vært rart om ikke også politiet føler behov for å sentralisere informasjonsflyten. Men hvis journalister faktisk opplever politiets informasjonstjeneste som en dørstokk, så er det i tilfelle et tegn på at den tjenesten gjør en dårlig jobb, kommenterer Savic Knutsen, mens Abrahamsen hevder at etaten har endret seg fra å være svært lukket til å ta arbeidet mot presse og offentlighet langt mer på alvor.
– Jeg ser at det praktiseres ulike grader av åpenhet i forskjellige politidistrikter, men min erfaring fra Oslo var at det å være tilgjengelig og ha et åpent forhold til pressen også lønner seg. Jeg valgte å se på pressen som gode samarbeidspartnere, og vi løste flere alvorlige volds- og sedelighetssaker i samarbeid med dem.
Johnny Brenna modifiserer ved å si at Finn Abrahamsen heller representerer unntaket enn regelen.
– Han hadde ansvaret for en avdeling som gjerne vil ha tips fra publikum og som har en interesse av å være til stede i mediene. Rundt om i Politi-Norge ellers er inntrykket at informasjonsstrømmen blir mer og mer lukket. Det har blitt tydelig definert hvem som har lov og ikke minst hvem som ikke har lov til å uttale seg til mediene. Det har også vært noen lekkasjedommer, så politifolk flest prater stadig mindre med pressen.
Stor forskjell
Nina Johnsrud gir uttrykk for at praksisen varierer sterkt. Hun omtaler situasjonen i Oslo-politiets informasjonsavdeling, når journalistene blir henvist dit, som «helt håpløs». Og seksjonen mot organisert kriminalitet i Oslo hevder hun er «spesielt lukket og journalistfiendtlig.»
– Det virker som de mener at journalister er «hår i suppa», sier Johnsrud. Til gjengjeld roser hun Salten politidistrikt for sin åpenhet.
– I forbindelse med en sak jeg nylig jobbet med, opplevde jeg at jeg fikk vite absolutt alt jeg ba om fra Salten politidistrikt, under forutsetning av at vi kunne bli enige om hva jeg kunne skrive om. Og så lenge jeg får en god begrunnelse for hvorfor, opplever jeg ikke det som vanskelig. Jeg setter pris på politi som gir deg hele bildet, sier Nina Johnsrud som bor idyllisk til ved en innsjø, et par mil sør for Oslo.
Men idyllen er ikke total, den brytes av et «arr» i inngangsdøra til Johnsrud: Et 22 kalibers kulehull. Og på bordet ligger en voldsalarm, som Dagsavisen-journalisten ble utstyrt med etter at noen avfyrte skudd mot huset hennes nattetid, for snart fire år siden. Arfan Bhatti var mistenkt og siktet for gjerningen, men saken ble året etter henlagt og siktelsen frafalt som «intet straffbart forhold».
– Du blir oppskaket når noe slik skjer. Det er jo ubehagelig å bli angrepet i sitt eget hjem, kommenterer Johnsrud nøkternt.
Må ikke vike
Også Rolf Widerøe har fått erfare hvordan det er å bli truet på livet. To medlemmer av den beryktede B-gjengen framsatte trusler for ni år siden og er dømt for forholdet.
– Å bli utsatt for slikt er veldig ubehagelig, men du lærer også noe om deg selv. Hvis noen skulle true meg i dag, ville jeg ikke nøle med å anmelde forholdet. Men like viktig er at truslene ikke får deg til å vike unna, kommenterer Widerøe, som selv er utdannet jurist og i 2003 ble æret med Skup-prisen for «Lucia-saken».
At under ti prosent av politifolkene ifølge spørreundersøkelsen har stor tiltro til pressens dekning av politiets arbeid i kriminalsaker, tar han med stor ro. I likhet med VG-kollega Aass tror han mye skyldes gamle politifordommer mot journalister.
– Det er ikke alltid vi har felles interesser, og når det oppstår en konfliktsituasjon med pressen, kan gamle fordommer kjapt skape kunstig høy temperatur. Politiet gir ofte uttrykk for at de frykter pressen skal lekke informasjon som kan være skadelig for etterforskningen, men i mine 20 år som krimjournalist har jeg aldri opplevd at en etterforskning er blitt ødelagt på grunn av noe journalister har skrevet.
Følger politiet
VG-duoen bekrefter at det (selvsagt) har vært tilfeller hvor politiet har vært irritert på grunn av ting de har publisert, men de føler likevel at VGs krimdekning har tillit i politikretser. De legger heller ikke skjul på at VG ved enkelte anledninger har latt være å publisere noe når politiet har bedt dem om det.
– Vi er interessert i å få fram informasjon, ikke å ødelegge etterforskningen. Hvis politiet klarer å grunngi hvorfor det er så viktig for etterforskningen at vi ikke publiserer informasjon vi sitter på, er vi villige til å utsette saken. Det har skjedd mer enn én gang.
Satt på Nokas-story
Widerøe og Aass forteller at det mest ekstreme eksempelet på dette, var når de holdt igjen en sak i nesten ett år. På spørsmål om hvilken sak dette var, blir det først helt tyst, før de etter litt diskusjon over bordet enes om at det ligger så langt bak i tid, at det neppe er farlig å nevne nå.
– Nokas-ranet. Vi hadde informasjon om at glasstøvet i ruta som ble knust i Tellesentralen var funnet både på Nokas-sedler og på utstyr og klær til ranerne. Glasstøvet kunne knytte ranerne til Nokas og ble betraktet som et veldig viktig bevis. Vi ble derfor enig med politiet om å holde tilbake den infoen, for ikke å risikere at ranerne skulle kvitte seg med ting som de var uvitende om kunne spores tilbake til ranet.
En hestehandel
På grunn av taushetsplikten ønsker ikke Jan Tore Savic Knutsen å kommentere glasstøv-saken, men han bekrefter at politiet i enkelte tilfeller har inngått avtaler med journalister.
– Det ligger et potensielt konfliktområde der, men hovedregelen var at det gikk greit. Som da en dyktig journalist satt på info som kunne ødelegge. Han fulgte vår henstilling, men forventet noe tilbake. Og det fikk han. Jeg føler ikke at noen av oss gikk over noen etisk grense, men at det var en hestehandel er det ingen tvil om.
Savic Knutsen forteller videre at de ved noen tilfeller fôret journalister med litt ekstra informasjon, for å sikre etterforskningen ro.
– Av og til kan en journalist sitte med 40 prosent av informasjonen i en sak. Hvis vi da mente at publisering på det tidspunktet ville skade etterforskningen, ga vi gjerne journalisten 20 prosent til, mot et løfte om at han da holdt saken til avtalt tidspunkt.
Også Finn Abrahamsen har flere eksempler på at pressen etter henstilling fra politiet har valgt å vente med å publisere informasjon for ikke å skade etterforskningen.
– Så lenge man er klar over rollene og hva pressen er ute etter, så mener jeg det er mulig å ha et godt og fruktbart samarbeid. Hadde vi opptrådt lukket overfor journalistene, så ville det også vært mye vanskeligere å få journalister, som gjerne vil få ut ting med en gang, til å vente med å publisere, sier Abrahamsen.
Ingen venner
De to VG-journalistene tilbakeviser at de noen gang har mottatt belønning for å etterfølge politiets anmodning om å holde på en sak.
– Men det bidrar jo til å bygge tillit, som man kan ha glede av ved en seinere anledning, kommenterer Rolf Widerøe som sammen med Hans Petter Aas i fjor ga ut boka «Dødsranet» om Nokas-saken.
– Den kostet 399 kroner, noe en av våre kriminelle kilder mente var et ran, ler Hans Petter i det samtalen glir over på kildenettet i politiet – og blant de kriminelle.
– Vi har bortimot daglig kontakt med noen av våre kilder i politiet, og enkelte av disse kunne nok vært venner i et annet liv. Men i den situasjonen vi er, er det viktig at vi ikke blander kortene. Vi har ingen politivenner. Bare kilder, fastslår Aas, mens Widerøe presiserer at samme prinsipp selvsagt gjelder kontaktene i det kriminelle miljøet.
– I omgangen med dem er det «kaffe på offentlig sted og aldri alkohol» som gjelder. Det må aldri være tvil om hva slags kontakt vi har med dem, fastslår Widerøe. Som ifølge Aass er «helt unik i Norge på kildenett».
Widerøe prøver beskjedent å tone ned den biten, men forteller gjerne om hva slags kriminelle det kan være lurt å ha kontakt med.
– De som er i randsonen. De vet om mye av det som skjer, og mange av dem liker å snakke om det. Mens de som står sentralt og kanskje faktisk har begått forbrytelsen du jobber med, naturlig nok er lite lystne til å fortelle deg det. Men enten vi snakker om politi eller kjeltringer, så må man vurdere all den infoen man mottar. Mange har jo en hensikt med å gi deg informasjon.
