Kulturjournalister flest er godt fornøyd med jobben de og deres yrkesgruppe gjør. Det er ikke kulturarbeiderne, som er målskiver for de samme journalistene. Kulturarbeiderne mener norske kulturjournalister gjerne er kunnskapsløse, mens kulturjournalistikken er snever og overfladisk. De har såpass liten tillit til det som publiseres at vi aner en litt sånn «er det ikke deilig å ha noen å hate»-holdning?
– Jo, det kan nok stemme at det er litt politisk korrekt blant skuespillere å hate kulturjournalister, bekrefter Ane Dahl Torp med et smil.
– Noen har åpenbart svidd seg i møtet med pressen og har «rystende» historier å fortelle. Mens andre, med rette eller ei, kan føle seg oversett og dårlig behandlet. Og går ikke ting din vei, kan det alltid være greit å ha noen å skylde på.
For mye lansering
Som en av Norges aller mest kjente skuespillere på scene og film, og for tida premiereaktuell i den nye spillefilmen «Lønsj», kan Ane Dahl Torp ikke klage på manglende oppmerksomhet. Men selv om hun bedyrer at hun «egentlig ikke er så misfornøyd med norsk kulturpresse», er det fortsatt mye hun mener kunne vært bedre.
Slik som lanseringsjournalistikken, som hun mener det er altfor mye av. Og der er Ane Dahl Torp i godt selskap, for ikke bare veldig mange journalister, men også en del kulturarbeidere gir uttrykk for det samme i en spørreundersøkelse om norsk kulturjournalistikk Journalisten har gjennomført blant både kulturjournalister og kulturarbeidere.
Mange gjør seg utilgjengelige
– Det blir fryktelig enkelt å kritisere lanseringsjournalistikk, så lenge du er en av dem som får omtale. Når jeg har noe som skal lanseres, så er jeg jo veldig glad for at det faktisk er journalister som vil snakke med meg. Men ellers er jeg lei av å møte de samme personene som snakker om stort sett det samme i alle mulige aviser og på radio og tv, kommenterer Olaug Nilssen, mens vi vandrer sammen på kaia i Odda. Tettstedet ligger lengst inn i Sørfjorden, i en arm av Hardangerfjorden.
Bare et steinkast unna ligger «murboligen», som ble udødeliggjort i Frode Gryttens roman «Bikubesong». Den summet det så mye om, at den raskt ble dramatisert og fikk et nytt liv på Det Norske Teatret. Nå opplever Olaug Nilssen nøyaktig det samme med sin store gjennombruddsroman fra 2005, «Få meg på for faen». Teaterversjonen spilte for utsolgte hus på Det Norske Teatret i fjor høst og får en ny runde på scenen seinere i vår. Samtidig som forfatterkollega Tore Renberg er i ferd med å legge siste finpuss på sin nye roman. Den kommer til høsten, og da stiller Renberg villig opp for pressen.
– Jeg har ikke noe stort ønske om å være i mediene, annet enn når jeg har produsert noe jeg er stolt av. Da vil jeg veldig gjerne fortelle om det. Men når så mange av oss gjør oss mer eller mindre utilgjengelige når vi ikke har et nytt produkt å melde, blir det litt feil å gi journalistene all skylda for at det blir mye lanseringsjournalistikk, resonnerer Renberg.
Kommersialisert og tabloidisert
Da vi i vår spørreundersøkelse åpnet for kommentarer fra kulturfolket, var mange nådeløse i sin kritikk av det de mener er «manglende bredde og dybde» i norske medier.
– Litt generalisert kan vi si at norske medier har lagt seg flat for ungdommen og det som er kortvarig og dagsaktuelt. Mediene er veldig opptatt av det salgbare, noe som fortrenger det som ikke er så lett å omsette i en fargerik drakt. Og det er synd, selv om jeg ikke er entydig negativ til tabloidiseringen av pressen. Hvis kulturen blir bevoktet av bare tunge medier, så ender den jo lett opp i en form som ikke kommuniserer med folk, kommenterer Tore Renberg.
Ina Blom, førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, mener de kommersielle verdiene klart avspeiler seg i dekningen av kulturlivet. Og at dette rammer kunsten mer enn de fleste andre kulturuttrykk.
– Sammenliknet med musikk, film og litteratur har kunst lite som er til salgs for et massemarked. Derfor blir kunstfeltet marginalisert i mediene, og dekningen begrenses helst til anmeldelser av enkelte utstillinger og skriverier om store institusjoner, hevder Blom. Hun synes det er et paradoks at vi lever i en så utpreget visuelt orientert kultur, og at det likevel er så lite analyse og få kommentarer i mediene om den visuelle kulturen.
– Det er merkelig at det ikke skal være gjenstand for journalistisk interesse. At man aldri diskuterer ideer og tanker, og at man unngår de overgripende spørsmålene. I stedet lar man kulturjournalistikken framstå som et felt med sexy aktører og eksperter som uttaler seg om de førstnevnte.
Farlige forenklinger
Ifølge kulturarbeiderne blir resultatet helst overflatisk journalistikk, preget av forenklinger og klisjeer.
– Med unntak av kanskje første gangen, så er det få som blir begeistret over å lese om seg selv. Mediene reduserer de fleste personene til endimensjonale papirdukker. Jeg er eksempelvis blitt «ei jente med beina på jorda», men forenklinger av denne typen fører lett til feiltolkninger av hva en person faktisk sa, hevder Ane Dahl Torp mens Olaug Nilssen lettere oppgitt stønner «S.E.X.».
– «Få meg på for faen» kretser mye rundt unge jenters tanker og fantasier om sex, men med et helt annet utgangspunkt enn tabloidenes sex-journalistikk. Likevel er jeg blitt møtt med mye klisjépreget fokus på sex, noe jeg i min naivitet ikke hadde forventet meg da boka kom ut. Jeg har kanskje et stykke igjen til Vigdis Hjorth, men skal jeg unngå stempelet som «sex-forfatter» så bør vel min neste bok være kjemisk fri for alt som kan ha med sex å gjøre, ler Nilssen. Like morsomt syns hun ikke ringvirkningene av «medienes sexfikserte fokus» på hennes bok har vært.
– Oppslagene har ført til ekle e-poster, sms-meldinger og slibrige kommentarer på Dagbladets nettsider. Det var veldig ubehagelig da det sto på som verst.
Mangler kunnskap
Mens ni av ti kulturjournalister har stor tillit til det kulturstoffet som publiseres i egne organer, gir to av tre kulturarbeidere uttrykk for at de har liten eller svært liten tillit til det samme. Ina Blom mener lavt kunnskapsnivå er et stort problem for kulturjournalistikken, og at det handler mye om holdninger innad i pressen.
– På sporten og politisk avdeling er kunnskap og spesialister en selvfølge. Men med unntak av kritikere, så virker det som man i kulturredaksjonene helst ønsker seg journalister som er ikke-spesialister og kan dekke alt. Men «generalister» uten spesialkunnskap er lite egnet til å sile informasjon og vurdere vesentlighet. De kan sjelden sette dagsorden, og blir lett fritt vilt for markedskreftene. Og da havner man fort med Marianne Aulie-syndromet, for i kampen om oppmerksomhet stiller det som er overfladisk og sexy sterkt, hevder Blom.
Hun peker samtidig på hvordan manglende kunnskap kan føre til villedende informasjon.
– Hvor ofte leser vi ikke om framgangsrike norske kunstnere i utlandet, med galleri og utstilling i New York? Men ingen journalister virker interessert i å sjekke hva slags galleri det handler om, mest trolig fordi de ikke har nok kunnskap om hva som faktisk betyr noe. Derfor sluker de alt kunstneren sier rått.
Dårlig forberedt og dumme spørsmål
Ane Dahl Torp er ikke særlig mer imponert over kulturjournalistenes kunnskap om teater og film, enn Ina Blom er om kunstkunnskapene.
– Jeg er sjokkert over hvor mange presseorganer det finnes, og hvordan det kan være mulig for disse å stille akkurat det samme klisjéspørsmålet om hva som var det morsomste, vanskeligste eller mest spennende under innspillingen. Og selvsagt: hvordan det var å kysse den og den! Spesielt gjelder dette mange av de unge kvinnelige journalistene. De kommer ofte med så dumme spørsmål at jeg tenker de snart må miste jobben, utbryter Dahl Torp. Men hun presiserer at kritikken ikke rammer alle journalister. Spesielt har hun sans for «de gamle ringrevene».
– De er ofte et deilig hvileskjær i denne håpløsheten. De kan noe, og de er fortsatt opptatt av det de holder på med.
Tore Renberg er uenig med Ane Dahl Torp i kritikken av de unge journalistene. Han mener at det de måtte mangle av kunnskap og erfaring, tar de gjerne igjen på nitid research. Men heller ikke han er særlig imponert over det generelle kunnskapsnivået, og han syns det er urovekkende at så mange journalister stiller så dårlig forberedt i jobben.
– Det blir så ille at det blir pinlig innimellom. Mulig journalistene kan skylde på en hektisk hverdag, men det er jo et tankekors hvis hverdagen blir så hektisk at jobben ikke kan gjøres på en skikkelig måte, sier Renberg.
Historieløse journalister
Muligens vil noen prøve å forsvare seg med at det tar så lang tid å lese en tjukk roman. Men ifølge Ane Dahl Torp er problemstillingen akkurat den samme når det gjelder to timer lange filmer.
– Det skjer rett som det er at journalister ikke har sett filmen før et intervju. Noen hevder at redaksjonen ikke hadde tid eller råd til å la reporteren se filmen, men har man ikke tid til å se den, bør man også ha anstendighet til å la være å dekke lanseringen.
Jan Eggum er mer bekymret for historieløsheten blant kulturjournalister. Han mener for mange journalister mangler den nødvendige historiske kunnskapen for å kunne sette ting i sammenheng. Samtidig er han bekymret over at det blir «så liten plass for de lange linjene» i dagens kulturjournalistikk.
– Men jeg er litt usikker på om det skyldes journalistenes uvitenhet eller om det er et format som de presses inn i? Det kan jo være at journalistene «vet» at de ikke får plass til de lange linjene, og at de derfor sensurerer seg selv og påtvinger seg en uheldig historieløshet.
For stort personfokus
Jan Eggum debuterte som plateartist med LP-en «Jan Eggum» i 1975. Han er ikke i tvil om at den største forskjellen mellom da og nå i kulturjournalistikken handler om den stadig tiltagende graden av personifisering, noe han tror henger sammen med den økte kampen om oppmerksomhet.
–På 70-tallet var vi ikke flere som kom med nye plater enn at omtrent alle fikk oppmerksomhet. I dag er situasjonen en helt annen, og fokus har skiftet fra sak til person. Dessverre ser det nå ut til å være umulig å kjøre en ideologisk eller prinsipiell debatt uten en kjendis som fronter den. Det er vel nesten bare i Morgenbladet de fortsatt kan gjøre det, kommenterer Jan Eggum.
35-årige Tore Renberg er ikke bare 21 år yngre enn Eggum, han romandebuterte (med «Matriarkat») også 21 år etter Eggum-debuten. Han mener det ikke bare er personlige vinklinger som er blitt styrket det siste tiåret, også foto har generelt fått mye større plass.
– Hvis bildet er bra, blir det et stort oppslag uansett hvor tynn saken er. Men hvis bildet er dårlig, blir det liten plass uansett hvor god selve teksten måtte være, påstår Renberg. Han husker også godt sitt første møte med norske pressefotografer, da han tidlig i karrieren skulle intervjues av Dagbladet.
– Jeg ble bedt om å smile, deppe, se sinna ut, være skrekkslagen og alt annet. Naiv som jeg var, gjorde jeg alt fotografen ba meg om. Det var først lenge etterpå jeg innså at avisen bare var ute etter bilder som kunne stå godt sammen med en anmeldelse av min bok. Uansett om det ble ros eller slakt, ler Renberg ved minnet.
Ønsker motstand, vil ta til motmæle
Olaug Nilssen og Ane Dahl Torp aksepterer til en viss grad det økte personfokuset i norsk presse. Dahl Torp mener at de som opptar spalteplass også må gi noe av seg selv, mens Nilssen tror at det å vite noe om en person også kan skape større interesse for det vedkommende gjør.
Det betyr likevel ikke at de er fornøyd med dagens tilstand, og Nilssen trekker fram dekningen av Anne B. Ragdes «Berlinerpoplene» og «Eremittkrepsene» som et illustrerende eksempel.
– I de bøkene ligger det masse stoff både om situasjonen for bønder og problemstillingen med hjemmehjelp. To høyaktuelle samfunnstemaer, men likevel har ingen journalister vært interessert i å gripe tak i dette. I stedet er publikum blitt fôret med alt mulig om personen Ragde og hennes liv. Det er synd, for kulturjournaliststanden kunne og burde bli en viktigere samfunnsaktør enn det den er i dag, sier Olaug Nilssen.
Savner motstand
Ane Dahl Torp skulle i tillegg gjerne hatt litt større motstand fra journalister.
– I intervjusituasjoner kan du noen ganger komme med plutselige tankesprang. Men selv om det er helt på jordet, blir du aldri motsagt av journalistene. I stedet nikker de bare med, og vil gjerne høre mer. Men kanskje det hadde vært et poeng å motsi intervjuobjektet litt? Kanskje det kunne gitt litt mer veloverveide og interessante refleksjoner på trykk?
Olaug Nilssen mener til og med at det kunne være en god idé at kulturarbeidere tar mer til motmæle mot skriverier de opplever som «helt på trynet».
– Spesielt gjelder dette anmeldelser. For mens vi kanskje bare må akseptere at intervjuer går på person, så kunne kritikkdebatter gi mer fokus på det vi gjerne etterlyser, innholdet!
Hun innser imidlertid at problemet fort kan bli at kulturarbeiderne helst tar til motmæle når de mener de har fått uberettiget negativ kritikk. Da framstår de lett som sytete, selv om intensjonen er å skape debatt.
Jan Eggum nøyer seg med å konstatere at også han kan bli provosert av «de mange usaklige anmeldelsene».
– Anmelderne er litt av en gjeng. Dem skal man ikke stole på, flirer Eggum og tilføyer forsonende: – Men selvsagt finnes det noen gode også. Og de får min respekt, selv om jeg ofte kan være uenig i deres konklusjoner.
Personlige erfaringer
Over halvparten av kulturarbeiderne Journalisten har spurt, svarer at det har vært lite samsvar mellom måten mediene har gjengitt dem på og den oppfatningen de selv har hatt av situasjonen. De vi har snakket med, gir likevel uttrykk for at de ikke har følt seg misbrukt av pressen.
– De aller fleste journalister respekterer grenser. Jeg har bare opplevd det jeg har oppfattet som klare overtramp ved et par tilfeller. Og i begge tilfellene har journalistene skyldt på desken, sier Tore Renberg. En påstand Olaug Nilssen smiler til, siden hun har en journalistmann som jobber på desken i Hardanger Folkeblad.
– Likevel tror jeg at reporternes kritikk mot desken kan ha noe for seg. Jeg har i hvert fall ofte opplevd at selve teksten er bra, men at forsidehenvisning, tittel og ingress er i dårlig samsvar med resten, kommenterer Nilssen.
Dahl Torp har gjort de samme erfaringene, samtidig som hun har opplevd at «litt mer enn planlagt» er kommet med i saker med henne. Derfor er hun blitt mer forsiktig med hva hun sier i møtet med pressen, samtidig som hun alltid ber om sitatsjekk.
– Jeg liker å kunne snakke fritt. Med muligheten til å ta bort ting som man har sagt, er det ikke like nødvendig å gardere seg så mye i samtalen. Og da blir det også lettere å by på mer av seg selv, noe jeg mener gagner journalistikken, resonnerer Ane Dahl Torp.
Hun opplyser at det nesten aldri byr på problemer å få saken til gjennomlesing. Ei heller til denne saken, som også Olaug Nilssen og Jan Eggum ba om sitatsjekk til.
For mye tv
«Råd til nye forfattere: Vinn Big Brother først, debuter etterpå», foreslår en forfatter sarkastisk i Journalistens spørreundersøkelse. Ane Dahl Torp er enig i at altfor mye av norsk kulturjournalistikk er vinklet opp mot tv-skjermen.
– «Les her hva du så på tv i går!». Altfor mye handler om kampen mellom TV 2 og NRK og Idol og alt det der. Jeg savner medienes evne til å vise meg noe annet enn det jeg allerede vet. Med min positive holdning til kulturstoff, så syns jeg det er rart at ikke norske medier klarer å få meg nysgjerrig. Der sliter dere fælt, fastslår Ane Dahl Torp.
Kulturfolket er også nokså oppgitt over det de mener er medienes krampaktige forsøk på å konstruere konflikter.
– Mediene ønsker sutring og sinne, ikke refleksjoner. Men det blir galt når journalister skaper entydige forenklinger om kultur som en arena for krangling og krig. For det er en beskrivelse få som jobber innenfor sektoren kjenner seg igjen i, sier Tore Renberg og fyrer samtidig løs mot de «oppkonstruerte kulturdebattene».
– Hver sommer trenger mediene en debatt, og da initierer journalistene en oppkonstruert konflikt og tar en ringerunde til min yrkesgruppe. Og vi er selvsagt dumme nok til å bite på. Litteraturdebattene kunne med fordel vært redusert til halvparten, sier Renberg og får støtte av Olaug Nilssen.
– Selv om jeg er såpass ung at jeg ikke har fulgt med i så altfor mange år, har jeg allerede erfart at debattene både er forutsigbare og snevre. Og mye av det er egentlig ikke så mye å irritere seg over. Ikke alle konflikter er så konfliktfulle, fastslår Olaug Nilssen.
Skrøt på seg mange kjærester
Ane Dahl Torp innrømmer avslutningsvis at om debattene kan være konstruerte, så er heller ikke alle uttalelser alltid like korrekte. Innimellom kan det være gøy å leke litt med mediene.
– Jeg hadde en bramfri inngang i bransjen ved å fortelle Se og Hør at jeg hadde hatt elleve kjærester. Da hadde jeg tatt med alle fra barnehagen og oppover. Min søster mente jeg var sprø, fordi andre kunne ta det på alvor. Men for meg var det fascinerende, fordi når jeg selv ikke kunne kjenne meg igjen i saken, hadde det liksom heller ikke noe med meg å gjøre. Jeg hadde levert helt andre varer, og da var det greit med så mange kjærester.
