– Media er alt og ingenting, himmel og helvete. De har betydd forskjellig i forskjellige faser, avhengig av hvor vi har vært i arbeidet. Da vi startet Bellona, var det bare spørsmål om å få oppmerksomhet. Vi regnet aldri spaltemillimeter, vi regnet spaltekvadratmeter. Den gang var det slik at dersom du slapp til på Dagsrevyen om kvelden, så snakket folk om Bellona i lunsjen neste dag.
– Hvordan har medienes dekning av miljø utviklet seg?
– For oss er det definitivt blitt bedre i mange aviser. Ta satsingen til Stavanger Aftenblad på energi og klima. Den gjør at man har en stab kunnskapsrike journalister som får lov til å følge sakene over tid. Det skjer ikke overalt, men mange steder blir dette mer seniorstoff, vi frykter ikke lenger sommervikaren som kommer ny og skal lage miljøskandale.
– Dere satset tidlig på Russland?
– Forholdene var ille, men for oss var det viktig å bruke tid og kunnskap og ikke skape atomfrykt. Det var ingen vits for oss om halve Øst-Finnmark flyttet fordi vi drev angstpushing på det spørsmålet der. Angstpushing er ikke noe vi driver med. Men du står i en situasjon, der du skal håndtere ting som, Komsomoletsk og Kursk, hvor rennoméeffekten på det du gjør er veldig viktig. Før hadde vi veldig stort behov for å komme i mediene, i dag er det ikke så viktig, selvsagt med enkelte unntak. Ikke til forkleinelse for Dagsrevyen, men jeg tror folks nærhet til det som skrives nå som informasjonskanalene er blitt så mange, gjør at vi prioriterer å være rundt i lokalavisene og regionavisene.
– Stemmer det at dere en tid ikke torde å gi saker om atomtrusselen på Kola til Dagbladet, men foretrakk sindige, trauste Aftenposten?
– Dagbladet har gjort en kjempejobb i mange år, VG også. Ta Dagbladets dekning av Nikitinsaken som er noe av det beste som har vært gjort i norske medier. Men når det kom dit at vi skulle presentere et atomlager 50 km fra norskegrensen, og det skal liksom sprenge 5000 Mururoa-bomber for å få en tilsvarende mengde radioaktivitet, så trenger jeg ikke desken på Dagbladet da. Journalisten i Dagbladet er ok nok, men ikke desken. Det er et valg du gjør.
– Bruker du pr-byrå?
– Ja, men jeg tror ikke vi har betalt noen gang. Vi har hatt mange brainstorminger, for det er mange som ønsker oss som kunde. Vi har hatt litt hjelp når det gjelder foredrag og presentasjoner og sånt. Noe medietrening har vi også hatt, og så har vi fått litt hjelp til å se på oss selv utenfra. Men vi har aldri betalt. Jeg har aldri hatt penger til det heller.
– Men du kan ikke klage over at dere ikke slipper til i mediene?
– Nei, det er helt klart, og så er det en ting der, nemlig at det er viktig ikke å være i mediene hele tiden. For alt er ikke like viktig. Sånn sett kommer sannsynligvis jeg til å være stadig mindre i norske medier. Jeg kommer jo til å være stadig mindre i Norge også.
– Hvordan er nivået i norsk presse?
– Det er veldig personavhengig. Men som jeg sa, satsingen til Stavanger Aftenblad er veldig positiv, og det gjør at også andre medier må bestrebe seg på å holde et visst nivå. Det jeg synes er viktig er at redaksjonene har ressurspersoner som kan være tilgjengelige for dem som skal gjøre den daglige nyhetsdekningen. Jeg tror vi går mot en mediehverdag som blir litt mer som i England. Når VG skriver om matvaresikkerhet, så vil folk vite om journalisten har greie på det, at det ikke er en eller annen tilfeldig sommervikar. Jeg tror trykte medier må styrke sin posisjon og ta de kompliserte spørsmålene mer alvorlig ved å ha folk som følger dette kontinuerlig.
– Hva med etermediene da?
– Det er ikke sikkert det er så viktig å være der. De betyr ikke så mye, og folk ser jo mindre på tv.
– Et pr-byrå har bedt politikerne rangere politiske journalister. Hvem synes du er gode og dårlige på miljø?
– Det er jo flere, det er en ganske lang liste. Du har Ole Mathismoen i Aftenposten, Per Ellingsen i Dagbladet. Bjørn Haugan i VG skriver fint. Det sitter masse folk i Dagsavisen som kan miljø, Lars Martin Hjorthoel har lang og god tjeneste. Han har ikke bare skrevet bra om meg, men han er jo god. Kjetil Bragli Alstadheim kan være drepende. Jostein Løvås…
– Det er ganske mange altså?
– Ja, det er ingen mangel på det.
– Du kjenner selvsagt alle disse. Omgås du mange av dem privat?
– Kjenner og kjenner. Noen ganger er man for eksempel på tur med statsministeren, og da er det med folk. Nettverket til Bellona er avsindig omfattende.
– Men omgås dere privat?
– Æh, man har da vært på Tostrup og man har da drukket en øl.
– Var det mange journalister i bursdagen din da du fylte 40?
– Vel, Ole (Mathismoen) var vel der. Men det var ikke svære bursdagslaget heller, da…
– Da var de kanskje ekstra nære venner da, de som var der?
– Men det handler jo ikke bare om miljøvernjournalister. Du kan sitte en fredag på Kunstnernes Hus, og jeg kjenner jo så mange forskjellige mennesker. Jeg har vært så mange steder. Ta NRK, jeg sitter jo ganske mye der oppe. Sånn er det i Norge, men jeg oppfatter det ikke alltid som en fordel. Det er jo ikke så greit å gå på folk du kjenner godt når du vil ha fram en spesiell sak.
– Journalister beskyldes ofte for å ligge til venstre, har du ikke møtt mye sympati i miljøsaken?
– Jo, men det går i perioder. Hvis du tar oljeboring, så har ikke det alltid vært så lett å selge inn det i mediene. Alle ser nå at dette med boring i nord vil bli en delikat sak for enhver regjeringsforhandling etter neste valg, så vi har jo vært flinke til å manøvrere både i gasskraftsaken og oljeboring i nord.
– Mange journalister har en fortid i Natur og Ungdom? Geir Arne Bore, Kjetil Bragli Alstadheim, vår tidligere redaktør Trygve Aas Olsen…
– Jaja, Trygve heiv jeg vel nesten ut av kontoret. Og jeg klatret opp i Rafnes-pipa sammen med Geir Arne. Men altså, sånt gjør også at det ikke var så naturlig å ringe Geir Arne da han var nyhetsleder i Dagsavisen. Jeg vil jo ikke sette Geir Arne i en situasjon der han skulle gå til en av sine journalister og si at jeg synes du skal lage en sak om Bellona.
– Hvordan har du greid å holde privatlivet unna mediene i alle disse årene?
– Jeg legger på røret. Fordelen min er at jeg ble kjent gradvis. Jeg ble ikke sånn kjendis over natten som man blir i dag. Jeg var veldig bevisst på at jeg skulle være talsmann for en sak, men jeg hadde ikke noe behov for å legge ut mitt privatliv. Knut Haavik sa at når vi er med i bryllupet, så skal vi også ha skilsmissen. Ok, hvis det er slik, så har jeg aldri gitt dem lillefingeren. Det har vært min strategi. Jeg stiller jo ikke opp på spørreprogrammer en gang.
– Gode mediesaker?
– La meg ta det siste året. Vi satt på nyåret og evaluerte innsatsen da alarmklokkene ringte. Når vi lager forslag til løsninger og scenarier, må vi legge inn diverse forutsetninger. Tidligere har det vært at 80 prosent av verdens energi er fossil og 2/3 av verdens befolkning er avhengig av mer energi. Før sa vi da at vi må kutte energiforbruket 50 prosent de neste 40 årene, men med de fremskrivningene som kom med FNs klimapanel, er klimautfordringen mer enn 85 prosent nedgang de neste 40 årene. Og jeg synes ikke det er det spøtt mer morsomt enn Helge Lund i Statoil, sannsynligvis. Det er ikke slik at jeg fryder meg over dette, det er helt jævlig. Det betød at vårt budskap måtte radikaliseres, og det har vi fått godt fram i mediene, senest nå på oljemessen i Stavanger.
– Har du hatt noen virkelig dårlige opplevelser med pressen?
– Vel, jeg hadde vel sånn 14 forsider i 1989 om denne hasjklumpen i Japan. Den saken ble dekket fra MTV til Film News. Ja, jeg har da hatt noen saker. Jeg synes for eksempel det er ganske unødvendig at mediene lager kart og tegner inn hvor familien har hytte. Det var Agderposten, og jeg tapte faen meg i PFU.
– Vi hadde også en sak for to år siden, der NA24 hadde artikler om Bellonas samarbeid med industrien som vi klaget inn for PFU. Hvis man må forholde seg til det PFU kom fram til da, vil jeg vurdere mediestrategien. Det var ikke noe urettferdig eller unfair ved saken, men jeg opplevde at de etiske standardene i NA24 var høyst tvilsomme.
– Og dette får konsekvenser?
– Det gjør at når journalister heretter kommer for å avsløre Bellona, så er jeg ikke sikker på om jeg vil bruke like mye tid på å dokumentere hva vi har gjort. Det er mulig jeg bare vil si at det stemmer ikke, og så ikke si noe mer. Det er en ganske alvorlig utvikling for pressen om vi på andre siden skal begynne å forholde oss slik, men det mener jeg er konsekvensen av at PFU ikke dømte NA24 for den saken. Den dommen fikk meg til å tenke litt.
