I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Per Christian Selmer-Anderssen er frilansjournalist, fast teateranmelder i Aftenposten og skriver reportasjer for DN Magasinet. Han jobber også med et lenger skriveprosjekt om Øst-Ukraina, og har bodd der i ett år.
Les alle «Morgenrutinene» her.
– Kaffe eller te?
– Kaffe!
– Hva har du på nattbordet?
– En haug med bøker. Akkurat nå: «Pust for meg» av Cecilie Enger, «Snakkes til uka» av Ellen Sofie Lauritzen, «Berge» av Jan Kjærstad og skuespillet «Our Class» av Tadeusz Slobodzianek. Og mobiltelefonen, selvfølgelig, som er den jeg leser soleklart mest på!
– Hvilke medier må du innom før morgemøtet?
– Jeg er jo en frilanser, så jeg er ikke i så mange morgenmøter. Men jeg sjekker Snapchat, Instagram og Facebook før jeg står opp om morgenen. Leser de artiklene som interesserer meg via facebookfeeden, og sjekker kjapt nettavisene til Aftenposten, VG og DN når jeg har kommet til kontoret. VG+ og Aftenpostens avisutgave i app’en leser jeg som regel før jeg sovner på kvelden.
– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?
– Vladimir Putin til Sputnik: - Jeg er ganske så skeiv. Eventuelt: «Trump går av», «IS er nedkjempet», «miljøkrisen løst» eller «alle teaterforestillinger i verden digitaliseres».
– Hvor leter du etter gode saker?
– Det første vi lærte på Journalisthøgskolen i Bodø i 2003, var å ha med en undrebok der man skal skrive det man lurer på. Vi lo mye av det da, men jeg har faktisk fortsatt å bruke «undrebok», dog på mobilen. Jeg blir aller mest inspirert av å snakke med folk, og forteller gladelig om sakene jeg jobber med. Jeg tror egentlig at det å møte folk og å teste ideer på hverandre er en undervurdert arbeidsmetode.
– Hvis du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?
– Jeg liker best å intervjue folk som ikke er så kjente, fordi de oftere er rausere med både tid og historier. Men det hadde selvfølgelig vært kult å lage et realt reportasjeportrett på Vladimir Putin. Følge ham tett gjennom en uke, og finne ut hvem han er når Sputnik har dratt hjem.
– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?
– «Hvorfor?» Men det aller viktigste er at man er nysgjerrig på dem man møter, og ikke har bestemt seg for svarene på forhånd. Jeg har sett litt på bloggeren Martin Belgen Isaksen som dekket Arendalsuka for sin egen YouTube-kanal Multiguru. Filmene er ikke veldig journalistiske, men han har noe flere i bransjen mangler: Genuin nysgjerrighet.
– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?
– Mobiltelefonen, fordi jeg bruker den til å ta opp intervjuer, skrive ideer, chatte med kilder i inn-og utland og holde meg oppdatert. Men det viktigste er egentlig engasjement for det jeg skriver om. Hvis jeg ikke selv tror på prosjektet jeg jobber med, så blir jeg helt tiltaksløs.
– Hvordan bruker du humor i saker du skriver?
– Jeg har jobbet ett år i krigen i Øst-Ukraina, og der vil jeg si at humor er spesielt viktig. Både for å komme seg unna klisjeene i krigsjournalistikken, og for å komme seg gjennom dagene privat. Det er mye som er tragikomisk i Donetsk: Pompøse militære ledere, propagandafester som er like stusselige som en kjøpesenterdag på Liertoppen. Eller nykristne, småskurker som er en westernroman verdig. Men å få det morsomt på trykk? Det jobber jeg hardt for å få til, og det er ikke alltid jeg klarer det.
– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?
– Jeg lar meg ofte inspirere av hverdagsjournalistikken. For eksempel: Karianne Braathens kommentar om sjenanse som norsk verdi i Drammens Tidende, Thea Elnans enkle, men også ganske filosofiske sak om hva forskere stemmer i Morgenbladet, og selvfølgelig Eskild Engdals episke fortelling fra en rettssak i Mosul i Dagens Næringsliv. Ellers leser jeg med glede alt som Andreas Slettholm og Vilde Imeland skriver i henholdsvis Aftenposten og Natt&Dag. De er Norges modigste kommentatorer.
– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?
– Selv om mediene aldri har levert så godt stoff som nå, så synes jeg at mange aviser er blitt slappere på nettopp hverdagsjournalistikken. Det blir stadig mer repriser, oftere sitatsaker fra utenlandske tabloider som er kokt sammen uten etiske hensyn, eller liksom-dokumentarer som egentlig er en salgskatalog for en bok eller film. Jeg ønsker meg mer uavhengig journalistikk, der journalistene reiser ut av kontoret, uten pr-medarbeidere i ryggen.
– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?
– Vi må finne nye fortellermåter, men samtidig må vi ikke forlate det viktigste: Uavhengigheten og den gode historien. Jeg jobber som teateranmelder, og ser hvordan teatrene ønsker seg mer av det vi i pressen har: Aktualiteten, debatten, det «virkelige» og tettheten på folks liv. Da tenker jeg at også journalistikken har et større dramatisk potensiale. Vi kan fortelle gode historier, og finne ut ting folk ikke visste fra før – enten det gjelder varaordføreren i Drammens gjøren og laden, eller hva som egentlig foregår i Mosul akkurat nå. Det er enkelt å si, vanskelig å utføre – men helt essensielt.
– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?
– Det er at annonsekronene forsvinner til Facebook og Google. Jeg har også notert meg at vi som produserer journalistikken er i ferd med å miste status og verdi innad i redaksjonene. Vi sakker ut lønnsmessig, flere av oss er frilansere og de faste ansatte blir stadig oftere satt til å hente ting fra Twitter eller kultivere andres saker. Jeg tror vi skal ha selvtillit nok til å si at journalistikk er etterspurt også i det 21.århundre, men for å beholde posisjonen må vi slåss for yrket vårt.
– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?
– Erlend Mørchs hysterisk morsomme video fra Arendalsuka i Natt & Dag. Ytre sett er det bare tøys og latterliggjøring, men jeg synes den bærer med seg et større alvor. Se filmen, og ta frem undreboka! Ellers er jeg glad i det gode stillbildet. I saken jeg skrev om «de som deler alt» i DN Lørdag, tok Adrian Øhrn Johansen noen fantastiske portretter av Ingeborg Senneset og Ine Thereze Gransæter. De utstråler makt og mykhet, og er poserende og avslørende på samme tid.
– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?
– Vel, kanskje en halv dag? Jeg har begynt å legge mobilen i andre rom, og øve meg på å være uten den. Kanskje kan jeg klare det uten profesjonell hjelp, men jeg er sannelig ikke sikker.
– Når logger du av for kvelden?
– Når jeg sovner rundt midnatt.
