Musikkpressen rasert

– Da jeg startet, hadde musikkjournalistene innflytelse og makt. Det var musikkavisene som fortalte om alt det nye, og deres skribenter ble profilerte veivisere. Nå får du nesten all informasjon gratis på nettet, så hvorfor kjøpe musikkaviser og blader? spør Ian Gittins.

Gittins har jobbet som musikkjournalist siden 1985, blant annet i de engelske publikasjonene Melody Maker og Q. Han har også skrevet flere bøker om musikk og er i dag frilanser med den engelske avisen The Guardian som «fast base».

Drømmeyrket

Briten ser mange grunner til musikkbladenes kraftige fall, men mener utviklingen virkelig har skutt fart med den digitale revolusjonen.

– For mange ungdommer har musikkjournalist vært drømmeyrket, med frynsegoder som gratis plater, konserter og muligheten til å møte «spennende» stjerner. Nettet har gitt musikkentusiaster større muligheter til å la deres egen stemme bli hørt, men den store veksten av bloggere reduserer samtidig markedsverdien for profesjonelle journalister. For når kostnader skal kuttes, blir mange mediebedrifter fristet av «gratistilbudet» der ute, mener Gittins.

Betaler ikke

Som eksempel nevner Gittins Londons kjente utemagasin Time Out, som han hevder ikke lenger betaler honorar for plateanmeldelser. Han tror også at mange som drømmer om bloggen som inngangsport til et liv som betalt musikkjournalist vil bli skuffet.

– De som i størst grad kan dra nytte av blogger, er journalister som allerede har et navn. Andre vil oppdage at det er fryktelig vanskelig å oppnå en status som du kan tjene penger på. Nåløyet vil bli fryktelig trangt, sier Gittins, som også frykter at platebransjen og artistene kan få lettere spill framover.

– For 20 år siden var musikkpressen og avisenes musikksider så viktige at platebransjen og artistene ikke kunne ignorere dem, selv om de møtte kritiske oppslag. Nå er disse mediene ikke like viktige, samtidig som de er lettere å omgå. Med skribenter som er fornøyd med å skrive for frynsegoder og mediebedrifter som syns det er greit å bruke disse, blir det trolig også mindre kritisk journalistikk, uttaler Gittins, som mener at redningen for musikkpressen og musikkjournalister heter «kvalitet».

Seriøse muligheter

Han trekker fram nettstedet Pitchfork (www.pitchforkmedia.com) og Rolling Stone som to eksempler fra ulike tidsaldre.

– Pitchfork er godt orientert og har mange godt skrevne saker som har gitt dem halvannen millioner unike brukere i måneden. Og da Rolling Stone for en del år siden satset på mer kjendispreget og overfladisk popstoff, sank opplagstallet drastisk. Men da bladet igjen snudde og i stedet fokuserte på mer dyptgående, klassisk RS-journalistikk, steg opplaget igjen til 1,4 millioner. Disse eksemplene viser at det fortsatt kan lønne seg med kvalitet.