Nå er jeg lei av at voksne menn i dress, enten det er en kjeledress eller et fancy klesmerke, undergraver meg som journalist

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
• Innlegget er først publisert i Rana Blad. Gjengitt med tillatelse.

Jeg orker ikke å være en sånn ung sint dame som på privaten peker finger mot folk som har levd lengre, utrettet større og vært ute mange flere vinternetter enn meg. Men nei, jeg føler at jeg selv står i en snøstorm her.

Og jeg er lei av det, så nå sier jeg ifra.

Nå er jeg lei av at voksne menn i dress, enten det er en kjeledress eller et fancy klesmerke, undergraver meg som journalist uten at jeg sier ifra. De som ikke tar meg på alvor når jeg stiller spørsmål. Jeg er lei av menn som igjen og igjen ikke en gang ser meg inn i øynene når de snakker til meg. Som henvender seg til mine mannlige kollegaer istedenfor.

Jeg har stått rett ved siden av mannlige kollegaer mens jeg har stilt spørsmål, og så svarer folk dem istedenfor. I noen tilfeller gjelder dette også kvinner som behandler meg sånn. Og kvinner som undergraver andre kvinner, det er altså et helt eget lavmål.

Tidvis føler jeg meg med vilje misforstått og undervurdert. Det kjennes ofte ut som om jeg rett og slett ikke blir tatt seriøst, bare fordi jeg er ei ung dame.

Det er helt betimelig å være skeptisk til ei som er ny. Jeg kom til Rana Blad for et knapt halvt år siden. Men jeg er også født og oppvokst her. Jeg var på besøk inne på Mo Industripark lenge før jeg kunne skrive mitt eget navn, og jeg kan fortsatt huske da fjorden vår var sur på grunn av utslippene der. Jeg husker nøyaktig hvem jeg stemte på som ordfører her da jeg fylte 18. Og har fremdeles ikke avlært meg å si Meyer og Domus om bysentrene.

Og jeg bryr meg om byen vår. Jeg flyttet vekk etter videregående, og jeg husker veldig godt at jeg tenkte: «Jeg lurer på hvordan byen ser ut når jeg blir stor.» Allerede da var jeg veldig spent på hva næringslivet, kulturen, politikken, industrien og naturen vår skulle kunne by på senere. Jeg føler oppriktig at det er en gave å få lov til å komme tilbake. Det er både lærerikt og spennende, og nesten hver eneste dag på jobb får jeg lov å lære noe nytt av de jeg intervjuer.

Likevel synes jeg at jeg får ufortjent mye tyn. Jeg synes det er helt urimelig å diskvalifisere meg fordi jeg er ei ny ung dame. Men ærlig talt, så tar jeg ikke det så veldig personlig. Hvis jeg kun ser på enkelttilfeller, så klarer jeg jo å ha forståelse for alle det gjelder. Det som provoserer meg, det er når jeg over lengre tid innser at dette er et stort kulturelt mønster.

Og jeg orker ikke å underkaste meg en gammeldags kultur der jeg blir behandlet annerledes på grunn av kjønnet mitt.

Jeg ønsker jo bare å hjelpe til. Å være journalist handler ikke for meg om å skape diskurser og misforståelser i byen. Jeg vil bidra til å skape en klarere sannhet, og å hjelpe til med å se de større linjene i samfunnet vårt. Det krever noen ganger at litt ubehagelige sannheter kommer fram, men det handler også om å tørre å bli litt utfordret på ting. Både for meg, og for de jeg prater med.

Et helt konkret eksempel er når jeg stiller tilsynelatende åpenbare spørsmål i intervju. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg ikke har peiling på hva vi snakker om, eller ikke klarer å lese av en nettside eller en pamflett, men fordi jeg ønsker å la folk få snakke selv. Jeg har så lyst til å ta dine ord på alvor. Jeg vil at vanlige folk skal få bruke vanlige ord, og sånn kan vi gjøre nyheter mer tilgjengelig for lesere.

Men selv om jeg spør, opplever jeg ofte at spesielt menn rett og slett ikke orker å ta seg tid til dette. Jeg skulle ønske de innså hvor mye de faktisk hjelper seg selv, bedriften sin og saken om de bare hjelper meg med å forklare det de gjør. Og så skal jeg være ærlig og innrømme at jeg mange ganger har følt meg så undervurdert og dum, at jeg føler at jeg mister respekt og kredibilitet dersom jeg stiller akkurat disse spørsmålene. Og konsekvensene av det? Jo, det er jo en dårligere artikkel, som kanskje setter folk i et uheldig lys.

Som journalist er det viktigste for meg at den svakeste part blir hørt, og at vi får frem nyanserte fortellinger om samfunnet. Jeg har visst blitt så opptatt av å la andre bli hørt, at noen ganger går det litt på bekostning av min egen selvrespekt.

Jeg har alltid sett på meg selv som en dårlig feminist. Mesteparten av tiden så orker jeg ikke å ta disse kjønnskampene. Jeg tenker ofte «han mente det kanskje ikke personlig», men jeg skal ikke trenge å ta voksne menn i forsvar for sin egen ignoranse.

Nå har jeg tålt såpass mye, at det er på tide å stå opp for seg selv. Og jeg er nødt til å si ifra på vegne av de som ikke tør å ta den kampen.

Jeg orker ikke å underkaste meg og hele tiden akseptere at jeg føler meg slik, for hva skjer da med unge jenter som vokser opp i en verden der vi har latt menn tro at det er greit å oppføre seg sånn?

Nei, da får jeg stå i det, sånn at det forhåpentligvis blir en litt mindre kamp for framtidas damer.