– Vi har en digital tusenårsvisjon, om at våre etterkommere skal ha enkel og full tilgang til alt vi i dag publiserer på papir, nett og kringkasting, sier Nasjonalbibliotekets digitaliseringsdirektør Svein Arne Solbakk med et smil.
Det er ikke tvil i hans sjel om at vi allerede er på god vei, der vi gjennom en lang og stor tunnel beveger oss inn mot fjellets indre. Til nasjonens minne, til Nasjonalbibliotekets arkiv i Mo i Rana.
Sprengt inn i fjellet er det bygget fire etasjer med temperaturregulerte lagringsrom for gamle aviser, bøker, magasiner og bånd. Dessuten er mikrofilmer av mye av dette bevart i andre godt beskyttede rom, mens et digitalt magasin med kapasitet på halvannen petabyte (det vil si 1.000.000 gigabyte, for å bruke litt mer familiære størrelser) server vår digitale hukommelse med stoff fra så vel den analoge som elektroniske tidsalderen.
Alt som er digitalisert er dessuten – og i ordets rette forstand – for sikkerhets skyld lagret i tre kopier. Én på disk og to på tape, oppbevart på forskjellige servere i ulike rom.
– Totalt rommer fjellarkivet 42 km med hylleplass, hvorav tre foreløpig er viet våre digitale minner. Men det blir mer. Det er sprengt ut et siderom på ytterligere 5000 kvm her i fjellet som om noen år vil gi oss dobbelt så stor plass, forteller Solbakk og fortsetter:
– Lagringskapasiteten bekymrer meg lite. Jeg stoler på at den teknologiske utviklingen framover løser akkurat det problemet.
Langt igjen
Lageret i Nasjonalbiblioteket rommer et sted mellom 1200 og 1300 avistitler, og årlig er rundt 1,1 millioner avissider blitt lagt på mikrofilm. Men mens Nasjonalbiblioteket digitaliserer rundt 1000 bøker i uka, er det et langt stykke igjen før hele den norske presse- og mediehistorien er lagret digitalt.
Blant de større mediene er det i grunnen bare NRK, Aftenposten, VG og Scanpix som er kommet godt i gang med dette arbeidet. De to førstnevnte i tett samarbeid med Nasjonalbiblioteket.
Blant annet er det hver uke siden 2001 gått en trailer med 200-250 gamle bånd fra NRK opp til Mo i Rana for oppbevaring og digitalisering. Så langt er nærmere 90.000 radiotimer overført fra lydbånd til digitale filer, mens man «står i startgropen» når det gjelder tv, opplyser Bjarne Grevsgard i NRK.
Han var inntil nylig leder for arkivet i NRK, og anslår at digitaliseringsarbeidet for radioarkivet har kostet NRK om lag 20 millioner kroner, mens NRKs tv-digitalisering er kostnadsberammet til 160 millioner kroner.
– Men her er det viktig å presisere at digitaliseringspotten handler om mer enn bare arkiv. Det er derfor vanskelig å fastslå hvor mye nettopp arkivbiten koster.
Foruten NRK er også alt materiale fra riksdekkende kringkastingsselskaper som TV 2, TVNorge, P4 og Radio Norge lagret i Nasjonalbibliotektes fjellarkiv.
– All riksdekkende radio og TV som er blitt sendt etter 1990 er dokumentert. Derimot har vi bare et begrenset utvalg med lokale radio- og tv-sendinger i arkivet. Når digital innsamling av dette materialet blir enklere, vil vi nok ta med i hvert fall noen av de viktigste lokale kringkasterne på daglig basis, kommenter Solbakk.
Glemt bør være glemt
Siden NRKs virksomhet er lisensfinansiert, kan det store NRK-arkivet betraktes som folkets eiendom. Og dermed også som noe som bør være gratis tilgjengelig for alle. Mye blir sikkert også det, men deler blir nok folk likevel nødt til å betale for, tror Grevsgard. Både fordi NRKs digitaliseringskostnader utgjør mer enn de har fått i støtte til digitalisering, samtidig som opphavsrettighetsproblematikken kompliserer regnestykket.
Tilgjengeligheten til Norges medieminne handler imidlertid ikke bare om penger, men vel så mye om personvern og kontekst.
– Jeg er tilhenger av at Nasjonalbiblioteket skal digitalisere alt, men det er ikke helt problemfritt å gjøre alt tilgjengelig for alle. Det som er glemt er ofte glemt av gode grunner. Men hvis alt nå blir gjort tilgjengelig, kommer også alt opp i dagen igjen. Det som er skrevet og sagt bør ikke bli retusjert, men åpenhet kan i enkelte tilfeller komme i konflikt med personvern. Det er grenser for hvor lenge gamle synder og feiltrinn bør forfølge et menneske, og denne grenseoppgangen kan være en stor utfordring for det digitale samfunnet, mener framtidsforsker og forfatter Eirik Newth.
Offentliggjør samarbeidsavtale
Også administrasjonssjef Jens Barland i Aftenpostens redaksjon peker på personvern og den sammenhengen en sak står i som en viktig problemstilling for det digitale arkivets tilgjengelighet.
– Under annen verdenskrig ble Aftenposten overtatt og redigert av nazister. Det vil bli helt feil dersom stoff fra denne perioden gjenpubliseres for kommende generasjoner uten at det settes i riktig kontekst. En tilgjengeliggjøring av gammelt arkivmateriale forutsetter en presseetisk vurdering av gamle saker og hvordan vi skal håndtere dette er noe vi ser på for tida, sier Barland.
Ifølge Nasjonalbiblioteket er Aftenposten den overlegent mest etterspurte avisen blant folk som vil søke i arkivet. Derfor er det kanskje naturlig at nettopp Aftenposten og Nasjonalbiblioteket har samarbeidet tett når det gjelder digitalisering av avisens arkiv siden 1860. I løpet av tre år er 1,4 millioner avissider fra Aftenposten, inklusive A-magasinet og Aften, blitt digitalisert. Og i dag, fredag 24. april, offentliggjør partene at de har inngått en avtale om det digitale arkivet.
– Vi har tre mål for digitaliseringen; å bevare, å tilgjengeliggjøre for egen bruk samt å kunne publisere dette for offentligheten. Før nyttår skal alt være ferdig til egen bruk, og da skal alle artiklene være søkbare, både som separate artikler og på den siden de opprinnelig sto, forteller Barland.
Gratis eller betaling?
Mens Aftenposten gikk i et tett samarbeid med Nasjonalbiblioteket, som også omfattet deling av utgiftene, nøyde VG seg med å la Nasjonalbiblioteket kopiere alle mikrofilmer fra 1945 – 2002, før avisen selv overtok ansvaret for å fullføre sitt digitaliseringsprosjekt.
– 700.000 sider på 754 mikrofilmer er i digital form blitt gjenskapt akkurat slik papirsidene i sin tid så ut. Arkivmaterialet er også blitt søkbart i fritekst på ethvert ord som har stått på trykk, og resultatet kan fås opp både som artikler eller helsider, forteller Øystein Fjeldstad i VG. Han er en av fire VG-medarbeidere som brukte deler av sin arbeidsdag i nærmere fem år på å gi det digitale VG-arkivet formen og funksjonalitetene det har i dag.
VG brukte 2,5 millioner på sitt digitaliseringsprosjekt og har satset på en betalingsmodell hvor man får fri tilgang til avisens historiske arkiv for 49 kroner for et døgn eller 199 kroner for syv døgn.
Dermed går VG mot den internasjonale trenden, som tilsier at brukernes betalingsvilje til et lukket arkiv er mindre enn de potensielle annonseinntektene økt trafikk til et åpent arkiv kan gi. Eksemplifisert ved New York Times som i september 2007 gjorde hele sitt elektroniske arkiv på nyt.com (med alle avisas artikler fra de siste 20 årene) gratis for alle. Og det til tross for at arkivet på det tidspunktet hadde 227.000 abonnenter som ga 60 millioner årlige kroner i kassa.
– Det blir feil å sammenligne New York Times med VG. Mens de bare har tekst, byr vi på en visuell løsning hvor du får opp sakene og sidene akkurat slik de opprinnelig sto, kommenterer administrerende direktør Torry Pedersen i VG.
Han viser til at blant de få andre som har gjort en tilsvarende visuell helhetsløsning som VG, er verdens største avis, japanske Yomiuri Shimbun. De åpnet sitt arkiv for få uker siden, og også de har valgt en lukket betalingsmodell.
– Men vi er åpne for spørsmålet om hva som er den beste løsningen og har en utredning gående som ser nærmere på akkurat dette, sier Pedersen.
Åpnet i det stille
Litt usikre er også Dagbladet, som inntil høsten 2007 tok betalt for sitt Pluss-arkiv på nettet. Uten å erklære arkivet for åpnet, avviklet de imidlertid betalingsløsningen i det stille, slik at bortimot alle artikler fra papiravisa siden 1996 og fra nettet drøyt halvannet år seinere nå er fritt tilgjengelig.
– Endringen skyldtes vår nettdebattsatsing med opparbeiding av profiler på sentrale debattanter. Meningen var at du skulle kunne gå i arkivet og finne tidligere saker med en bestemt debattant, men siden mange av disse også var profilerte debattanter i papiravisa, framsto betalingsmodellen som en hindring, forklarer Ann Baekken, teknologi- og utviklingssjef i Dagbladet.
Hun presiserer at dette ikke betyr at de har sagt farvel til betalingsmodellen for arkivet for godt, men at de fortsatt har spørsmålet til vurdering. Slik også Aftenposten har, før de skal lansere sitt omfattende arkiv til nyttår.
– Det er for tidlig å si noe om hvor tilgjengelig arkivet blir for allmennheten, både når det gjelder omfang og pris. Forretningsmodellen er et av spørsmålene vi vil se nærmere på de kommende månedene, sier Jens Barland.
Feil for evig tid
Et annet sentralt spørsmål er hvilken plass gamle feil skal få i digitale arkiv. For mens vi i den analoge alderen måtte leve med at en feil som ble publisert ble stående til evig tid, byr nettet på mulighet til kontinuerlige oppdateringer. Vi kan skjule våre glipper.
– Vi lar publiserte meldinger som inneholder feil bli liggende i systemet noen timer, som en transparent referanse til seinere versjoner hvor feilen er rettet opp. Men etter en tid blir de feilaktige artiklene slettet for godt, sier Pål Bjerketvedt, sjefredaktør og administrerende direktør i NTB. Han opplyser at byråets digitale arkiv strekker seg tilbake til 1985, og at de ikke har planer om å digitalisere stoff fra før den tid.
Eirik Newth mener imidlertid at vi bør være forsiktig med å fjerne gamle feil.
– Journalistikk er en prosess, og også feilene kan være interessante for ettertiden. Av den grunn er jeg skeptisk til å retusjere historien. Kanskje er det bedre å bevare artikler med feil som de er og heller sørge for at de ikke havner lengst fram i søket, men bak mer relevante og korrekte artikler om den bestemte saken.
400 millioner filer
Digitaliseringsdirektør Solbakk opplyser at Nasjonalbiblioteket følger en del sentrale nettaviser med daglige arkiveringsrutiner, slik at ettertiden vil kunne ha en god oversikt over redigeringer og korrigeringer som gjøres i artikler.
En ny problemstilling nettet har reist, er imidlertid hva definisjonen av en offentlig publikasjon skal være. Når forlater en blogg den private ytringssfæren og glir over i en offentlig tilværelse på linje med et gammelt tidsskrift? Hvilke kriterier bør være oppfylt før en nettside blir omfattet av Nasjonalbibliotekets dokumentasjonsoppgave?
– I prinsippet er jo alt på nettet offentlig, så det er et vanskelig spørsmål. Derfor har vi også valgt å overvåke noen nettaviser som bare finnes elektronisk, mens vi ellers nøyer oss med å kopiere alle dot no-filer et par ganger i året, forteller Solbakk.
Den halvårlige skanningen resulterer hver gang i om lag 400 millioner dot no-filer som bevares for ettertiden. Men som enn så lenge ikke slipper ut av fjellet i Mo i Rana.
– Datatilsynet har gitt klar beskjed om at det vil stride mot personvernet.
Historisk korridor
Mens NTB har valgt å ikke digitalisere stoff fra før byrået entret dataalderen, har deres nære samarbeidspartner Scanpix valgt en mellomløsning. De satser på en «historisk korridor».
– Vårt fotoarkiv rommer et sted mellom 11 og 14 millioner analoge fotografier, hvorav ca. halvparten er egne bilder fra NTB Foto, ScanFoto og Aktuell. Av disse har vi skannet inn 45.000 og har grunnet eksternt skanningsoppdrag tatt en foreløpig pause med vår digitalisering av fotoarkivet, sier arkivleder Solveig Vikene, men tilføyer at det digitale historiske arkivet likevel vil fortsette å vokse noe, fordi eldre bilder som kunder etterspør vil digitaliseres.
Bildene som er plukket ut til den historiske korridoren er definert ut ifra ulike utvalgskriterier, slik som kongehus, sport, kjente personer, politiske begivenheter, ulykker og nyheter.
– Vi ser det som en samfunnsoppgave å tilgjengeliggjøre et historisk arkiv og bevare det for framtida, men det kan også være penger i dette. Interessen for gamle arkivbilder har overgått det vi forventet, fastslår administrerende direktør Stein Hallingstad.
Vikene og Hallingstad forteller at Scanpix har lagt stor vekt på teksting og indeksering av bildene, samtidig som man legger enda større vekt på at alle personer på bilder skal navngis.
– Bilder tatt i en sammenheng, men brukt i en helt annen, kan bli et økende problem i vår digitale tidsalder. Vi kan gjøre vårt ved å informere om ansvaret, men det må være publisistenes ansvar å sørge for at man ikke begår overtramp.
Nasjonalbiblioteket omtaler samarbeidet med Aftenposten som et pilotprosjekt, og Solbakk både håper og tror at dette blir startskuddet til en rask og omfattende digitalisering av Medie-Norges historiske arkiv.
Vil dele regningen med flere aviser
– Etter å ha fått en mal bygget på samarbeidet med Aftenposten, vil vi kontakte de ti største eller viktigste avisene med tanke på samarbeid om digitalisering og digital avlevering. Det bør jo være i deres interesse å være med på et slikt prosjekt, mener Solbakk.
Samarbeidet med Aftenposten har vært fundert på at de to partene betaler omtrent halvparten hver. En slik modell vil man også prøve å etablere med andre aviser og magasiner.
– En kostnadssplitt er en vinn-vinn-situasjon. Begge får det de trenger og ønsker raskere og til en lavere pris.
– Hva med mediebedrifter med en såpass anstrengt økonomi at de ikke evner dette løftet?
– Vi kommer naturligvis til å digitalisere viktig materiale uavhengig av om vi får til samarbeid eller ei. Men siden en samarbeidsavtale sikrer en utvidet bruk som både mediebedriften og Nasjonalbibliotekets brukere kan ha glede av, kan det være naturlig at de som er med på å finansiere digitaliseringen rykker fram i køen, svarer Solbakk.
Det syns Torry Pedersen blir for svakt.
– Den norske stat bør ta seg råd til å digitalisere hele Medie-Norge. Det er jo det vi har staten til!
