Monsen mot Dagbladet

- Bevisst, ondsinna journalistikk som burde vært straffa. VG, Nationen og Avisa Nordland får også sitt.

Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Først så «voldtar» Nationen meg skriftlig. Så, senere sier de at de vil gjøre det godt igjen ved at jeg kan stille opp i avisa. Et åpenhjertig intervju. Redegjøre, liksom. Er det en åkei framgangsmåte?

Lars Monsen sender det retoriske spørsmålet over kafébordet. Vi møter ham i Drammen for å høre hans opplevelse av det anstrengte forholdet til norsk presse.

I august blusset det opp til storm igjen etter at en sauebonde i Rogaland skjøt og drepte en hund. Monsen kommenterte saken gjennom et innlegg med en rekke spørsmål på Facebook. Der har han nesten 300.000 følgere. Foruten Nationen førte posten til oppslag i Dagbladet og Avisa Nordland. Hos sistnevnte fordi Monsen bor deler av året i avisas nedslagsfelt.

Straff

«Voldtekten» Monsen refererer til handler om at han opplever at mediene bruker ham til å sette opp konflikter, for deretter å nærmest tvinge ham på banen til å kommentere saken ytterligere. I hundesaken mener Monsen avisene konstruerte ham inn i konflikt med sauenæringa og lokale sauebønder i Nordland. Eventyreren sier han bare stilte noen spørsmål som invitt til en saklig debatt om hvordan sauenæringa driver.

– Jeg skrev ettertrykkelig at jeg ikke har noen svar. Dagbladet, som var først ute, vrir det med en gang til person. De setter meg opp mot sauenæringa. De er ikke interessert i spørsmålene. Det er å få Lars Monsen opp som fiende til sauenæringa, sier 51-åringen, som sikter til oppslaget «Hisser opp Saue-Norge» i Dagbladet fredag 8. august. 

– Det er et typisk eksempel på bevisst, ondsinna journalistikk som burde vært straffa på et eller annet vis. Som trekk i lønna. 

Penger

Monsen trådte for alvor inn i det nasjonale rampelyset i 2005 med NRK-serien «Canada på tvers». Da hadde han allerede gitt ut ni bøker om sine villmarksopplevelser, og unngått TV-ruta fordi han mislikte oppmerksomheten det ville gi. Han minnes en jakttur til Skjåk med kompisen Bjørn Dæhlie i 1994.

– Jeg gikk tre meter bak'n på vei inn en bensinstasjon. Alle stoppa og kikka på'n. Jeg husker det var en av tinga som gjorde at jeg bestemte meg for ikke å lage TV av Alaska på langs, sier 51-åringen om ekspedisjonen i 1996.

I tillegg til å ha blitt eldre og mer rutinert, og etter ti år på «ris og makrell-i-tomat», så han økte inntektsmuligheter som en av grunnen til å oppsøke TV-ruta. I 1991 hadde han forlatt en trygg lærerjobb for å bli eventyrer på heltid.

Mistet broren

– Jeg har bevisst gjort det her til en levevei. Og media er helt klart en del av det. Jeg er glad for valgene jeg har tatt, og klager ikke.

Allerede måneden etter TV-premieren for ni år siden spente forholdet til media seg til. Historien begynner med skryt av journalist Åge Winge, som den gang jobbet i Dagens Næringsliv, som grundig og saklig.

– Han skrev at broren min døde av overdose. Jeg tror det var fire eller fem linjer maks. Journalisten tok hintet om at jeg ikke ville snakke så mye om det. Derfor ble det med det ene avsnittet.

Men det gjorde ikke Se og Hør som slo saken stort opp på forsida.

– Dette var flere år etter at han døde, men ble presentert som en fersk nyhet og som om jeg snakka med Se og Hør. Men det er bare suppe fra andre steder. Da blir du ikke veldig glad i Se og Hør.

Glemmer ikke

Siden har en rekke oppslag bidratt til hundekjørerens kritiske syn på mediene. Blant annet da VG i desember 2010 skrev om hunden Monsen mistet på en flyreise.

– De får ikke tak i meg og ringer da mine nærmeste venner og familie på lille julaften klokka 10 på kvelden. Hvor hører det hjemme hen da? Hva slags høflighet er det?

Og under en boklansering i 2008 nektet han å uttale seg til Dagbladet i etterkant av et bokforedrag. Journalisten oppsøkte kjæresten Trine Rein, som heller ikke ville gi noen kommentar. Men hun ga et «tja…» på et spørsmål om hun ikke var imponert av kjæresten.

– To sider: «Monsen imponerte kjæresten». Hvor dumt er det? Hvor motiverende er det for meg å i det hele tatt åpne døra for Dagbladet da?

Det er journalister fra de skriftlige mediene Monsen er skeptisk til:

– Det skyldes at de vrir og vender ting i alle mulige gale retninger. Jeg er mer positiv til radio- og TV-programmer. 

– Men jeg lager ikke TV bare for å lage TV. Jeg har vært opptatt av ikke å synes for mye. Jeg ønsker ikke å være synlig. 

Journalistboikott

Da hundesaken stod på i august, skrev Monsen følgende SMS til journalist Christine Karijord i Avisa Nordland: «Ønsker ingen kontakt med papir- eller nettjournalister, IKKE kontakt meg igjen». 

Da Monsen hadde tenkt seg mer om, innså han noen dager senere at det var å gå for langt med boikotten. I stedet har Monsen for første gang gått til anskaffelse av pressekontakten Elin Berntsen, som medier kan henvende seg til. Hittil har han håndtert pressehenvendelser selv.

– Det har gitt meg en tankevekker at journalistene skriver uansett, og at vinklinga bare blir enda verre hvis jeg ikke snakker med dem.

Rævkjørt

Men hvorfor har ikke eventyreren brukt Pressens faglige utvalg (PFU) overfor mediene han reagerer mot? Det sier Monsen han godt kunne gjort, men at det er et spørsmål om tid og ressurser. Dessuten er han kritisk til medienes flertall i utvalget.

– Når en VG-journalist leder det, blir ikke det som å sette bukken etter havresekken egentlig? Burde det sitte journalister der i det hele tatt? Jeg mister litt tiltroa jeg, med en gang jeg hører det. 

Monsen har i stedet egne sanksjonsmetoder. Journalistene bak sakene han kritiserer kan vente seg en kald skulder om de kommer igjen.

– Jeg er ikke en sånn som bare slår en strek over det, og sier «åkei, du rævkjørte meg for ett år siden, det driter vi i,» sier Monsen, klapper Journalistens utsendte på skulderen, og fortsetter:

– Det er mange som tror det. At det er sånn det funker. Men det er ikke sånn det funker, skjønner du. Ikke i næringslivet. Og ikke i jobbrelasjoner i andre yrker.

Svarteliste?

Derfor sier villmarkingen at han vil ha en liten liste med navn hos pressekontakten sin.

– Så vet hun at svaret til de journalistene blir «du kan sende det du skriver til gjennomlesing, så skal vi kommentere det. Men du får ingen kommentar fra Lars.»

– En svarteliste, rett og slett?

– Nei. Kall det «lite-poppis-liste» eller «lite seriøsliste».

Så langt består lista kun av de tre journalistene som lagde sauesakene i august, og det han beskriver som to useriøse anmeldere i Dagbladet. 

Person fremfor sak

Monsen mener personifiseringen startet med Gro og Kåre på 1980-tallet. Og 51-åringen forstår at kjendiser kan være en del av nyhetskriteriene. Men han mener mediene graver sin egen grav med personfokuset.

– De lever i villfarelsen om at det selger og gjør avisa mer populær. Det selger kanskje mer den dagen, men jeg tror de på sikt graver seg ned i ei gjørme av mistillit blant folk. Jeg tror halvparten av de som kjøper Dagbladet eller VG har en forutinntatt bevissthet om å ta alt med en klype salt.

Han mener menneskene i mediene må ansvarliggjøres for det som trykkes. 

– Hvor mange ganger har jeg irritert meg over, kanskje ikke bare jeg, men også journalistene, blitt lei av å bli misbrukt av den såkalte desken. Hvem i huleste er desken? Jeg vil ha navn, ansikt og epost til desken til enhver tid. Det burde stå på andresida i enhver avis. «Dette er desken. Det er vi som vrir og vender på setningene som journalistene kommer med. For det blir for tørt det de kommer med, så vi må sprite opp litt. Vi må selge litt.» 

Til ansvar

Også journalistene mener han må stå til ansvar for det som skrives. I hundesaken oppga han navnet til AN-journalisten på Facebook. Journalisten syns det var ubehagelig å bli en del av Monsens Facebook-innlegg, men har senere tenkt at det har gjort henne en erfaring rikere. Eventyreren ser ingen problemer med å ha oppgitt navnet. 

– Hun er en journalist som må stå til ansvar for det hun skriver og gjør.

– Men burde du ikke rettet det mot redaktøren?

– Kanskje begge deler. Det er kanskje en redaktørs jobb å styre det, og se at det fins mennesker som ikke lar seg kjøre over. Noen svarer. Og jeg er av de som har personlige ressurser og er sterk nok til å gjøre det.

Fokus på sitt

Monsen syns det er trist at forholdet til pressen har utviklet seg som det har gjort. Han liker friske diskusjoner, men på sak, ikke person. Men diskusjonen om media vil han ikke delta i ytterligere.

– Det lar jeg være opp til dere. 

Villmarkingen jobber med mål om å vinne verdens hardeste hundekjørerløp Iditarod i Alaska i løpet av noen år.

Mener Monsen reiste debatt

Nyhetsredaktør Frode Hansen i Dagbladet kjenner seg ikke igjen i Monsens beskrivelser. Han sier hundedrapet ble dekket som en vanlig nyhetshendelse.

– Monsen oppfordret til debatt om sauenæringa. Hans innlegg skapte reaksjoner, og det har vi fulgt opp.

Hansen mener eventyreren vekker engasjement som en folkelig og populær TV-personlighet. 

– Han når fram til folk land og strand rundt med sitt engasjement for natur og dyr. Og så er han aktiv på sosiale medier.

Nationens nyhetsredaktør Rino Andersen mener Monsens framstilling er feil. Redaktøren sier det var vesentlighetskriteriet som lå til grunn for saken og oppslaget på forsiden.

– Han søkte offentligheten gjennom å reise en debatt.

Han legger til at avisen ikke fikk ytterligere kontakt med ham. Redaktøren mener Nationen ikke hadde gjort jobben sin om de ikke tok tak i saken.

– Monsen reiser en debatt overfor nær 300.000 lesere som en av de mest sentrale næringene i landet, det distriktsbaserte landbruket og sau og geit. Rammebetingelsene til næringa blir til gjennom den offentlige samtalen. Dette handler ikke om Monsen som person.

Powered by Labrador CMS